Magnus Marsdal oppsummerer godt hvordan de mer etablerte segmentene av venstresiden forholder seg til Trump-kuppforsøket i en Facebookpost og senere inlegg i klassekampen den 12.01.2021. Han har ‘ti lærdommer’ fra hendelsen, som like mye er velkjente politiske standpunkter anvendt på den konkrete situasjonen. Samtidig: Mens ytre høyre fortsetter å vokse, ser det langt verre ut for venstresiden. Kritikken vår må alltid fornyes, oppdateres til nye omstendigheter. At man derfor, etter mitt syn, har gjentatt det samme svaret til høyrepopulismen i en årrekke er derfor et problem. Ikke minst er det et problem at man, i stor utstrekning, har så godt som den samme oppskriften for hvordan USA skal håndtere sin høyreektstremisme som i den norske konteksten. Det forteller oss at generalitetsnivået er høyt – for høyt.
Skal man oppsummere kort er det mulig å si at venstresiden ser ytre høyre som en helt reell trussel, som først og fremst er forårsaket av økt ulikhet, nedbygging av velferdsstaten, klassekompromissets fall, og lignende. Høyreekstremisme blir en utvekst og konsekvens av klassekampens tilstand: Der arbeiderbevegelsen vinner frem minsker høyreekstremismen, og motsatt. På denne måten skiller venstresidens kritikk seg fra sentrum, som ofte fremhever manglende respekt for ‘institusjoner’ bredt forstått, lov og rett, sannhet, og så videre. Begge bruker derfor på mange måter ytre-høyre som en trussel mot den andre: Sentrum mener venstresiden må begynne å respektere institusjoner, mens venstresiden krever styrking av velferdsstat og fagbevegelse, begge med mål om å fjerne ytre høyres innflytelse.
Venstresidens løsninger – som Marsdals innlegg greit oppsummerer – er også forholdsvis enkle: En større fag/folkebevegelse må kjempe frem bedre økonomiske vilkår, og dette vil fjerne grunnlaget for høyrepopulismen som næres av ulikhet, gjennom å etablere et troverdig alternativ. Vi kan ikke stole på høyresidens partier, som lar lov og rett ryke når de føler for det. Å gjenreise venstresiden som virkelige klassepartier, står derfor som den eneste reelle muligheten for å bekjempe høyrepopulismen. Tanken går helt tilbake til Marsdals Frp-koden (boka avslutter for eksempel med en samtale med en Frp-velger som er forsmådd av SV og Aps elitisme), av Harald Berntsen i hans Tilbake til start, og uten å ha lest boken selv, virker det også å være tanken i Mimir Kristjanssons Martin Tranmæls metode. Langt på vei utgjør også den samme strategien hovedtanken i den amerikanske konteksten, som for eksempel i Asad Haiders Mistaken Identity.
Vi har derfor et tydelig problem, med historisk presedens for hvordan det kan løses. Jeg deler også, som et utgangspunkt, den forståelsen at høyrepopulismen best kan løses ved å etablere en folkebevegelse basert i arbeiderklassen, som reduserer ulikheter, reetablerer velferdsstaten, og så videre.
Samtidig er trusselen for høyrepopulismen såpass reell, at det er behov for å diskutere to spørsmål nærmere, og det er dette formålet med denne teksten er. Å kjempe for en venstreradikal folkebevegelse er utvilsomt et godt mål, men hvilke utfordringer står man ovenfor for å nå dette målet, og om målet nås, bekjempe høyreekstremisme? Dette åpner to problemstillinger: Vil ytre høyre forsvinne/bli redusert om ulikheten reduseres? Hvordan er det mulig å samle en folkebevegelse som klarer å gjennomføre en slik reduksjon av ulikhet?
Venstresidens aksept for høyreekstremismens eksklusjoner
Det første spørsmålet har den ganske klare haken at ulikhet ofte ble redusert under høyreekstreme regimer. Ikke like effektivt som under sosialdemokratiske, men likevel. På samme måte som økt ulikhet kan føre til både sosialdemokrati og høyreekstremisme, kan ulikhetsreduksjoner skje av både sosialdemokrater og høyreekstreme. Denne observasjonen bør ligge til grunn, og er ikke kjernen i budskapet. Poenget er heller at det viser hvordan selektive velferdsøkninger kan være et vel så godt alternativ – og lettere gjennomførbart – som en reell universalisme. Slik selektiv velferdsøkning fungerte svært bra for å vinne støtte, og var samtidig forankret i den ekskluderende ideologien man støttet opp om. Dette ønsker ikke venstresiden, av åpenbare årsaker. Men det viktige poenget er at denne selektiviteten ikke er noe eksklusivt for de høyreekstreme: Også Roosevelts New Deal – til tross for sine universalitiske ambisjoner – ble i realiteten et større løft for den hvite arbeiderklassen enn den svarte. På samme måte ble samiske befolkninger dårligere behandlet i Norge. Og ut over dette integrerte også sosialdemokratiske regimer en rekke av de eldre eksklusjonsmekanismene, som å designere deler av befolkningen kriminelle, gale, ‘lumpen’-proletarer, utlendinger, og så videre. Først ganske lenge etter de ‘gylne’ årene, ble dette forsøkt ‘reparert’, men med lite hell (for da kakket nyliberalismen på døren).
Problemet som da har oppstått er at de eksklusjonskriteriene som høyreekstreme mobiliserte på bakgrunn av ble opprettholdt i de sosialdemokratiske samfunnene (rus- og flyktningepolitikken i norsk kontekst er de beste eksemplene). Høyreekstreme er fortsatt sykelig opptatt av kriminalitet, spesielt den som kan knyttes til innvandrere, og trygdesnyteren (gjerne også som innvandrer). Også hudfarge, nasjonalitet, religion, og lignende, er elementer i den kontinuerlige kulturkrigen som høyresiden finner næring i. Og mange av disse skillelinjene er skapt av venstresidens sosiale prosjekter: Det er vi som etablerte folketrygden, og med det også trygdesnyteren, gjennom etableringen (og senere intensiveringen) av velferdsstatens test-regimer (en mistillitt som beskrives i Mamma er trygda av Kristjansson, for øvrig). Også andre skikkelser ble overtatt fra tidligere, og deretter transformert til sosio-teknologiske problemer, for eksempel den kriminelle som ikke ville vært kriminell hadde vi hatt bedre skolegang og jobbsikkerhet. Dette dannet grunnlaget for høyresidens kopling mellom innvandring, kriminalitet og velferdsstaten, og den stadig tilbakevendende retorikken om kriminalitetsstatistikk.
På samme måte som KKK fortsatte etter Roosevelts New Deal, har dermed venstresidens historiske prosjekter bygget opp under grunnlaget for høyreekstremisme. Det har på flere punkter gitt det ny giv – den nærmest unisone skepsisen til alle eksisterende internasjonale samarbeid kimer ofte faretruende godt med høyreekstremes kritikk av ‘globalismen’, som Oscar Dybedahl blant annet har fremhevet at uttrykkes tydelig i Steigans kritikk av ‘finanskapitalen’. Sentrum eller liberale stemmer har ikke nødvendigvis vært bedre på noen av disse punktene, men venstresida har heller ikke vært bra. I den grad ulikhetsreduksjoner har forhindret autoritære strømninger, så fremstår det i stor grad som et lokk på en heksegryte man fortsetter å kaste ingredienser ned i.
Løsningen på dette problemet fremstår også ganske lite troverdig. Heller enn å forsøke å ta tak i de mange eksklusjonskriteriene, og å eliminere dem, forutsetter man gjerne at den brede folkebevegelsen skal inkludere så mange som mulig på en måte som i seg selv vil skape større grad av inkludering (eventuelt ignorerer man dem bare, som at det ikke akkurat er populært å være for reformer av kriminalomsorgen, eller flyktningesystemet). Denne appellen til en idé om at et universalistisk prosjekt realiserer universalisme er imidlertid like naiv som den alltid har vært: Prosjektet må være universalistisk, men dette er betinget av aktiv kamp for å eliminere eksklusjoner slik de faktisk eksisterer i samfunnet (her er Haiders bok bedre enn de andre nevnte). Her ligger det evigvarende prioriteringsspørsmålet og vaker.
Hvor er folkebevegelsen?
Dette leder imidlertid videre til det neste problemet. Venstresidens ønske om en bred folkebevegelse som motoren bak ulikhetsreduksjoner uteblir i det store og det hele. Mens kriseforliket og New Deal var tvunget frem av virile fagforeninger som nettopp hadde oppstått og sikrer seg en plass ved forhandlingsbordet, er dagens fagforeninger i all hovedsak blitt integrert i styringsstrukturene og forsøker å føre en defensiv kamp hvor de forsvarer denne posisjonen, og sine medlemmers rettigheter. Mens datidens fagforeninger var selve symbolet på demokratiet, stemmen for et massivt flertall, er dagens fagforeninger plaget av splittelse, hundre års erfaring på godt og vondt, og en ledelse med mindre kampvilje enn på lenge. I Norge er situasjonen mindre begredelig enn i andre land, men det er ikke åpenbart at noen massiv folkebevegelse står på trappene hos oss heller. Det er mange gode kamper som utkjempes her på dette punktet, men inntil videre er det en utfordring.
Videre hadde fagforeningenes kraft inn mot statsapparatet et helt annet potensiale på 1900-tallet. Mens Gerhardsen som fagbevegelsens arm inn i staten forholdsvis uproblematisk kunne innføre priskontroller og øke skattene, bygge opp velferdsstaten og så videre, så er slike tiltak langt vanskeligere i dag. Internasjonale regelverk er en sak, men den praktiske virkeligheten bak dette regelverket en langt større. Globaliseringen av finanskapitalismen og sammenbruddet til Bretton-Woods har svekket nasjonalstatenes evne til å bestemme over kapitalen i vesentlig grad. Skulle Støre forsøke priskontroll er det bare å flytte kapitalen sin til Sverige. Da hjelper det lite å melde seg ut av EØS.
Mer generelt har venstresiden – som jeg nevnte ovenfor – vært svært aktiv i å etablere og støtte opp under de autoritetsstrukturene som bestemmer. Statistikk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet sto helt sentralt i den teknisk-økonomiske omformingen av staten, mål- og resultatsstyring har undergravd rettssikkerhet og gjør demokratisering av staten langt vanskeligere, og veksten i statens maktapparat har man ikke gjort noe for å forandre. Dette er bare noen av hindrene for en venstrepolitisk offensiv gjennom statsapparatet. Å ønske flere folkeavstemininger som Rødt gjør, er greit nok, men partiets utkast til arbeidsprogram så fortsatt ‘lover og regler som binder folkevalgte’ som en ubetinget fiende, og omtaler byråkrater som en ‘ut-esende’ klasse. Disse flosklene fremstår kanskje radikale, men målbærer en naiv holdning til statsapparatet.
Det ligger heller ingen massiv produktivitetsvekst foran oss. Dette er en vekst som har stagnert, og som ser ut til å stagnere også fremover. Forhåpentligvis slipper vi en verdenskrig, som ødelegger kapital over hele kloden som så må bygges opp. Ikke minst har vi en klimakrise som må løses innenfor planetens tålegrenser. Et etterkrigskompromiss der kapitalen og arbeiderne får hver sin del av kaka – både massiv forbruksøkning og skyhøy profitt – fremstår dermed som stort mindre enn en ønskedrøm. Kompromisset må være et nytt et.
Tre refleksjoner
For å oppsummere: Venstresidens ‘bekjempelse’ av ytre høyre skjedde kanskje gjennom redusert ulikhet, men hadde også den (delvis) uintenderte konsekvensen at man favnet om og langt på vei forsterket alle de eksklusjonsmekanismene som ytre høyre næres av, og lot autoritetsstrukturene de ønsker å bruke stå uforandret. Samtidig er det mange problemer med målet om en folkebevegelse som skal kjempe for å redusere ulikheten igjen, både i form av at folkebevegelsen foreløpig uteblir, og at det står mange flere hindre i veien for at denne folkebevegelsen kan være i stand til å realisere sine tiltak mot ulikhet enn det gjorde forrige gang.
Dette reiser tre sentrale utfordringer. For det første må venstresiden ta mer på alvor at man må skape et samfunn som ikke er tuftet på ekskluderingen av et mindretall, dersom man virkelig skal bekjempe den politiske høyreekstremismen. Disse eksklusjonene nærer høyreekstreme, og at Arbeiderpartiets strategi for å møte FrP har vært å adoptere deres flyktningepolitikk er kort sagt helt håpløst. Et sterkere senterparti, og en koronahåndtering som har tatt biopolitikkens disiplinering til nye høyder, lover heller ikke godt.
For det andre må man ta mer på alvor at forholdene i dag er helt andre enn de var på 30- og 50-tallet. Keynesiansk motkonjunkturpolitikk for å bygge velferd er ikke lenger en tilstrekkelig løsning. Hvordan disse utfordringene skal imøtegås – hvordan et nytt kompromiss kan inngås, istedenfor å forsøke å gjenopprette det gamle – må tenkes en god del mer på. Ikke minst må det institusjonelle rammeverket man ser for seg å gjøre dette innenfor – statsapparatet – bli tatt mer på alvor. Den som lurer på hva som skjer når en radikal venstreregjering velges inn, men må snu i døren når kapitalkreftene stritter i mot, kan se til Solidaritets historie i Polen, eller Syrizas fall og høyreekstremes vekst i Hellas.
For det tredje er det kanskje også nødvendig å tenke mer kortsiktig, på enkelte punkter. Folkebevegelsens reduksjon av ulikhet er et godt mål. Men det har også lett for å bli en hvilepute – slik revolusjonen er for de ultra-radikale, er ingenting godt nok før folkebevegelsen er her. Spørsmålet er derfor om kampen mot ytre høyre først og fremst kan skje gjennom å håpe og kjempe for at denne folkebevegelsen skal komme, eller om også andre veier må søkes, samtidig. Her er det to sentrale aspekter. På den ene siden bør også de etablerte skikkelsen på venstresiden – som forfatterne nevnt her, men ikke minst Arbeiderpartiets folk – i større grad akseptere nødvendigheten av antifascistisk aktivisme. Som aktivister selv har argumentert for er koordinert antifascistisk aktivisme gjennom fagforeninger eller politiske partier åpenbart å foretrekke foran den uorganiserte typen. Men denne koordineringen trenger ressurser, og dørvokterne har så langt holdt stengt.
På den andre siden bør man heller ikke la seg lure av ultraradikalismen som ser staten og retten som illusjoner eierklassen skjuler sin makt bak. Det er mye feil med liberale institusjoner, lov og rett, maktfordeling og uavhengige domstoler. Men det er samtidig instiutsjoner med en relativt stor praktisk betydning, og det er ikke minst institusjoner som kan reformeres på mer progressive måter. Heller ikke partipolitikken bør reduseres til en ren maktkamp der man kynisk ser Frp som ufarlige, og her er både norske lokalpolitikere og strategier mot SD og AfD i Sverige og Tyskland, til etterfølgelse. De kontinuerlige forlikene mellom Frp og Arbeiderpartiet, bør neppe lovprises. Og alle disse elementene kan også inngå i vår strategi her og nå, i motsetning til ulikhetsreduksjon, som betinger et sterkt og villig stortingsflertall.
Disse tre utgangspunktene er bare utgangspunkter, og formålet har ikke vært mer enn å spille opp til diskusjon. Venstresiden bør åpenbart kjempe for en bred folkebevegelse, og dette er det fremste målet. Men når dette er sagt, og når forslagene for ulikhetsreduksjon ligger på bordet, så gjenstår det fortsatt en haug med utfordringer. Det er liten grunn til å ikke begynne å diskutere dem alt nå.
erdet 