Det Rødt må ta på alvor

Sovjet var borte før jeg kom til verden, men fortsatt må jeg svare for tullet de holdt på med. Selvfølgelig må jeg det. De ‘liberale’ grunnverdiene – om enn det tok et par hundre år med folkekamp å få dem på plass – er grunnleggende. Uten visse demokratiske forutsetninger (det som gjerne blir omtalt som liberale verdier) vil demokratiet ikke bare miste sin funksjon, men slutte å eksistere.

I det siste har partiet Rødt igjen blitt møtt med anklager om at de ikke støtter disse liberale verdiene. Vi har hørt det før, men hvorfor er ikke svarene bedre?

Sosialistisk praksis er en sak, men heller ikke teorien er på stell. Både Marx og Engels’ rettsteorier (foruten å være lite utviklede) er anarkistiske og preget av sin tid. Det meste av den sovjetiske rettsteorien er i beste fall en litt dårlig versjon av naturrettstenkningen fra rundt 1800-tallet. Som Rune Slagstad skriver i «Rettens ironi» (2011) er marxismen økonomisk overlegen, mens liberalismen er politisk (og altså rettslig) overlegen.

Så når Bård Larsen og Kristin Clemet får hakk i plata og klager over venstresidas autoritære side, er de selvfølgelig milevis fra mål, men de får fortsette fordi vi mangler selvtillit. Det er et teoretisk hull i ‘vår’ ideologi (med noen hederlige unntak som for eksempel China Mievilles «Between equal rights», en marxistisk kritikk av internasjonal rett), som gjør at de banale angrepene fra høyresida ikke blir avslørt som nettopp banale.

«Ja, folk skal ha stemmerett, men er det alt?»

Mens den strukturelle kritikken av økonomien fra Marx og fremover bare har blitt bedre, har den ikke blitt ledsaget av kritikk av den liberale rettighetstenkning – med unntak av å avvise den helt, gjerne med henvisning til at alt er ideologi.

Når liberalere anklager sosialister for å være totalitære er ikke svaret et alternativ til dagens rettighetstenkning, men snarere en innrømmelse: «Selvfølgelig skal folk ha stemmerett og ytringsfrihet». Og det skal de, naturligvis, men er det alt?

Mellom like rettigheter bestemmer makt, sa Marx. Det er naturligvis riktig, men det er ikke mer enn et utgangspunkt.

Skal Rødt – og andre bevegelser med et mål om et sosialistisk samfunn – ta makt, må de gjenvinne selvtilliten og skape alternativer, også for de såkalte «liberale rettigheter».

Trykt i Klassekampen 21.04.2018

Advertisements
Det Rødt må ta på alvor

Ufrivillig totalitært

Regjeringen ønsker ikke et totalitært samfunn, men de kan snart se seg tvunget til å skape et. Derfor er deres nye utvalg skummelt.

Regjeringen, ved Sylvi Listhaug, har satt ned et nytt utvalg. Dette skal vurdere hvorvidt beredskapslovgivningen behøver en utvidelse, og om regjeringen ‘også i fredstider’ skal kunne tilsidesette lovgivningen og enkeltpersoners rettigheter. Man har historien på sin side når man frykter at høyrepopulister ber om utvidede beredskapsfullmakter. Det er nok også noe av grunnen til at regjeringen, ved Erna Solberg på Twitter, følte for å uttrykke at dette ikke er Listhaugs egen idé.

Utvalget – som ikke en gang har rukket å møtes – har med rette mottatt mye kritikk. For vi har allerede beredskapsloven som i krisestituasjoner – altså ikke bare krigssituasjoner – kan benyttes til å fravike både lov og grunnlov. Utvalgets mandat er å holde seg innenfor menneskerettighetene, men man kan gjøre mye galt uten å bryte menneskerettighetene: Strupe medier økonomisk, fjerne tariffavtaler, oppheve arbeidsmiljøloven, utstrakt overvåkning, opphevelse av byggsikkerhetskrav for å nevne noe. Det er mye viktig som ikke er menneskerettigheter.

Under eksempelet departementet benytter seg av, flyktningkrisen i 2015, var det heller ikke noe problem å få vedtatt store revideringer i utlendingsloven iløpet av en knapp uke. Det er vanskelig å forstå hvorfor man ikke kan gjøre det samme i fremtiden, eller innføre unntak i lover som var problematiske under forrige krise, slik man foreslo å gjøre med plan- og bygningsloven etter en utredning i 2016.

Men jeg vil påstå det er en stor tabbe dersom man tror dette er et utslag av regjeringens grunnleggende ondskap, og ønske om et totalitært samfunn, slik de historiske parallellene lett kan føre tankene hen til.

For disse antiliberale tiltakene som foreslås er ikke et resultat av noen grunnleggende ondskap, men av regjeringens reaksjon på enorme problemer skapt av vårt økonomiske system, som ikke kommer til å løses, tvert i mot. Det er faktisk mye skumlere.

Flyktningekriser oppstår først og fremst på grunn av to ting: Global økonomisk ulikhet som skaper et ønske om å dra til de landene i verden som har det bedre (a la Norge), og krig som skaper et akutt behov for å flykte. Disse to problemene vil ikke bli løst av dagens politiske og økonomiske system, tvert i mot, med en truende klimakrise vil kampen over ressurser intensivere, med både krig og større ulikhet som konsekvens. Dermed vil det, med mindre noe drastisk endres, bli et større og større behov for å komme seg ut av nøden, ved flukt.

Her oppstår problemet: Regjeringen reagerer på et problem skapt av dagens økonomiske system, ikke ved å intensivere arbeidet for å gjøre problemet mindre, men ved å vurdere å ta i bruk antiliberale virkemidler.

Det å benytte antiliberale virkemidler heller enn å forsøke å løse problemet er dumt nok i seg selv, men det signaliserer og en vilje til å senere ta i bruk antiliberale virkemidler for å avhjelpe humanitære kriser det økonomiske systemet ikke har noen løsning på, trolig tvert i mot.

For flere problemer vil komme. Ytterligere flyktningkriser vil definitivt komme, men også fremtidige økonomiske kriser vil gjøre en presset regjering enda mer presset, sørge for mer global arbeidsledighet og enda større global ulikhet, og da har man ikke en gang nevnt farene som kan oppstå ved naturkatastrofer, pandemier eller andre farer for nasjonen. Følgene av et ødelagt klima slår vel óg inn over oss om ikke lenge.

Så langt har man forsøkt å ignorere problemene, ved å stenge grensene og holde trengende utenfor Europa (mens handelsgrensene selvfølgelig er åpne). Dette er en moralsk sett uholdbar løsning, men den fungerer ikke en gang. Da må regjeringen gjøre som den nå har varslet den vil gjøre: Sette inn trykket på egne innbyggere. Så lenge ikke noe grunnleggende endrer seg i det politiske og økonomiske systemet, vil imidlertid regjeringens problemer bare bli verre, og med det, må trykket økes.

Det er det virkelig skumle her. De krisene – økonomiske, miljømessige, humanitære – som kommer til å oppstå, vil være umulig å predikere. Regjeringen vil dermed, uansett hvor mange utvalg den setter ned, til syvende og sist ikke kunne trekke noen annen slutning enn at den umiddelbart må kunne reagere på enhver situasjon. Ondskap ville nesten vært betryggende, for åpner denne regjeringen for å fjerne noen av våre rettigheter, er det umulig å forutse hvilke som senere kommer til å bli den neste, og den neste, og den neste.

Ufrivillig totalitært

Klimadommen: En stengt dør?

17 sider ut i Oslo tingretts dom i klimasøksmålet så det ut til at døren var åpnet på gløtt for miljøorganisasjonene. Så ble den slengt igjen med full kraft. Deretter ble den låst. Kan den åpnes igjen?

Av Marius Mikkel Kjølstad og Tarjei Ellingsen Røsvoll

1. Innledning

I dag ble det klart at Greenpeace og Natur og Ungdom anker dommen fra Oslo tingrett i klimasøksmålet direkte inn for Høyesterett. Tingretten kom som kjent til at Regjeringens vedtak om å tildele lete- og utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde ikke strider mot retten til et sunt miljø i Grunnloven § 112.

Det er gledelig at dommen ankes, slik at Høyesterett kan avklare nærmere hvilke rammer § 112 setter for myndighetens handlingsrom. I ankerunden blir det, slik vi ser det, flere viktige punkter som må løftes frem og drøftes mer nærgående av Høyesterett.

Gode analyser av dommen er allerede skrevet av en rekke fagfolk og kommentarer. Vårt siktemål er å forsøke å gå litt dypere inn i den konkrete rettsanvendelsen. Vi skal forsøke å foreta et (på ingen måte ikke uttømmende) nærstudium av rettens argumentasjon om noen av de viktigste problemstillingene. For mer overordnede perspektiver på dommen henviser vi til listen over videre lesning nederst i teksten, samt til podkasten fra Rettspolitisk Forening Bergen sin panelsamtale om emnet med professorene Jan Fridthjof Bernt og Jørn Øyrehagen Sunde.

Vårt overordnede syn på dommen er todelt. At retten kom til at § 112 er en rettighetsbestemmelse var selvsagt viktig, og vi mener i tillegg at rettens generelle forståelse av § 112 var forstandig. Dette skal vi gjøre nærmere rede for i punkt 2, der vi ser på rettens tilnærming til forholdet mellom § 112 første og tredje ledd. Det som imidlertid er nedslående ved dommen, er måten retten har operasjonalisert sin vurdering på. Her skal vi først se på argumentasjonen om hvorvidt internasjonale utslipp er relevante å ta i betraktning (punkt 3) og deretter spørsmålet om prøvingsintensitet – hvor langt domstolene bør gå i å overprøve de øvrige statsmaktenes vurderinger (punkt 4). På disse punktene mener vi at retten langt på vei slår beina under sin generelle tolkning av § 112.

2 En rett til tiltak? Spørsmålet om forholdet mellom § 112 første og tredje ledd

Oslo tingrett slo fast at § 112 er en rettighetsbestemmelse som kan påberopes for en domstol, og ikke bare en politisk programerklæring uten rettslig forpliktende innhold for statens myndigheter. Ut i fra bestemmelsens ordlyd og forarbeider fremsto egentlig dette som ganske klart på forhånd. Det som derimot er et mer åpent spørsmål ut i fra rettskildene – og hvor det derfor må antas å være et visst rom for ulike tilnærminger – er hva rettigheten nærmere bestemt går ut på.

Her resonnerte retten på følgende måte (se dommens side 17 og 18):

«(…) [R]etten (…) anser det som åpenbart at Grunnloven § 112 ikke kan påberopes ved ethvert inngrep som har en negativ konsekvens for miljøet, noe som kan uttrykkes slik at rettigheten bare inntrer ved inngrep av et visst av omfang, eller sagt annerledes; det må overstige en viss terskel.

Rettigheten etter § 112 første ledd må ses i sammenheng med tredje ledd. En slik forståelse er i samsvar med miljøorganisasjonenes anførsel og også i samsvar med det statens subsidiært har gjort gjeldende. (…) Dette betyr altså at et vedtak som det aktuelle ikke er forbudt dersom tiltaksplikten etter § 112 tredje ledd er oppfylt. (…)

For at et tiltak skal oppfylle plikten etter § 112 tredje ledd, må det være adekvat og nødvendig. (…)  Som det fremgår ovenfor kan § 112 ikke påberopes ved ethvert inngrep. Det er bare inngrep over en viss terskel som aktualiserer bestemmelsen. Sammenhengen mellom § 112 første og tredje ledd tilsier således at tiltakene etter tredje ledd må bringe inngrepet «ned til» den tillatte terskel.»

Dette kan oppsummeres slik:

  1. Man må vurdere om det i det hele tatt foreligger et inngrep etter § 112 første ledd. Aktiviteter som har mindre alvorlige klima- eller miljømessige konsekvenser, vil være utenfor bestemmelsens virkeområde.
  2. Dersom det foreligger et inngrep, må man vurdere om myndighetene har iverksatt avbøtende tiltak etter tredje ledd som gjør inngrepet akseptabelt.

Spørsmålet vi da må stille oss, i lys av at bestemmelsen på dette punktet fortsatt er i sin støpeskje, er følgende: Er dette en fornuftig og hensiktsmessig tilnærming til § 112 som rettighetsbestemmelse?

Både Hans Petter Graver og Jørn Øyrehagen Sunde har kritisert den koblingen retten gjør mellom § 112 første og tredje ledd. Graver mener at det «svikter i logikken» på dette punktet, og skriver følgende:

«Slik retten utlegger bestemmelsen innebærer den individuelle retten ikke annet enn at staten iverksetter tiltak. Men det er jo ikke det bestemmelsen sier, retten og tiltaksplikten er uavhengig av hverandre.»

Sunde sin kritikk går først og fremst på at koblingen mellom første og tredje ledd får retten til å trekke en feilslutning om prøvingsintensiteten ut i fra uttalelser i Lønning-utvalgets rapport (se nærmere om prøvingsintensitet i punkt 4). Retten brukte nemlig uttalelser fra Lønning-utvalget om tiltaksplikten etter tredje ledd til å legge terskelen for domstolsprøving høyt.

For å starte med Sundes kritikk, er den velfundert. Det Lønning-utvalget synes å uttale seg om på side 246 i sin rapport er det man kan kalle for den generelle, positive tiltaksplikten etter § 112 tredje ledd. Det er klart at når det gjelder myndighetenes generelle klima- og miljøtiltak, så kan ikke domstolene gå inn og overprøve disse i noen særlig grad. Det søksmålet derimot dreier seg om er det negative vernet i § 112 – altså hva myndighetene må avstå fra å gjøre. Ettersom det ikke var dette Lønning-utvalget uttalte seg om i den passusen retten siterer på side 20, blir rettens slutning feil.

Gravers kritikk er også i og for seg berettiget, men problemet han peker på gjelder først og fremst hvordan retten konkret operasjonaliserer sin vurdering. Det skal vi komme tilbake til under punkt 3 om hvorvidt internasjonale utslipp skal trekkes inn i vurderingen.

Prinsipielt sett mener vi imidlertid at det kan være gode grunner til å se første ledd og tredje ledd i sammenheng, slik retten gjør. Mer presist kan man spørre seg om ikke tredje ledd har en dobbeltfunksjon: At tredje ledd både gir uttrykk for en positiv tiltaksplikt og samtidig er relevant når det negative vernet etter § 112 første ledd skal fastlegges. På et debattmøte i regi av Klimasøksmål Arktis etter at dommen falt uttalte Cathrine Hambro, miljøorganisasjonenes advokat, at det må være en sammenheng mellom bestemmelsens første og tredje ledd. Vi er enige i dette, og mener det er flere gode grunner til at rettighetsvernet i § 112 ses på som en sammenheng mellom første og tredje ledd:

  1. For det første vil en slik to-trinns-vurdering ha visse likhetstrekk med den vurderingen man gjør etter flere av menneskerettighetsbestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og Grunnloven. Her er det vanlig at man først vurderer om det foreligger et inngrep – for eksempel i ytringsfriheten – og deretter om vilkårene for et lovlig inngrep er oppfylt. Dette er en fremgangsmåte norske jurister er godt kjent med. Fordelen vil dermed være at vurderingsmønsteret fremstår som kjent, og at § 112 ikke blir et rettslig fremmedelement der man må utvikle et nytt «språk». Tvert om, det vil være noe norske jurister er godt kjent med, ikke bare fra EMK, men også fra forvaltningsretten mer generelt.
  2. For det andre vil en fremgangsmåte som er sammenfallende med tilnærmingen etter EMK og andre rettighetsbestemmelser i Grunnloven kunne bidra til at man får en reell mulighet for domstolsoverprøving. Det er kjent at enkelte mener at § 112 har preg av å være en ØSK-rettighet, som først og fremst gir uttrykk for politiske målsetninger. Å knytte § 112 opp mot vurderingsmønsteret for mer «klassiske» menneskerettigheter vil kunne gi bestemmelsen større rettslig gjennomslagskraft.
  3. For det tredje er denne måten å resonnere på felleseuropeisk som følge av EMKs påvirkning på nasjonale rettskulturer. Å ha et felleseuropeisk «språk» for konstitusjonelle miljørettigheter vil kunne gjøre det enklere å trekke veksler på erfaringer mellom land. Klimasøksmål er en internasjonal trend, og om man i ett land får en progressiv avgjørelse, vil det være lettere å bruke erfaringene i andre land dersom rettighetsbestemmelsene har likhetstrekk.
  4. For det fjerde vil alternativet til en kobling mellom første og tredje ledd være at man må se første ledd helt isolert. Det vil trolig innebære at terskelen for hva som anses som et inngrep blir svært høy. Etter vårt syn er det mer hensiktsmessig med en lavere terskel, for da skyver man argumentasjonsbyrden over på staten for å påvise hvilke avbøtende tiltak som er satt i verk.

Disse fire argumentene gjør at vi stiller oss positive til rettens generelle forståelse av § 112. Problemet med dommen er imidlertid at det går galt når rettigheten skal operasjonaliseres: både spørsmålet om internasjonale utslipp skal regnes med og spørsmålet om prøvingsintensitet lider av en del uholdbare argumenter, som vi nå skal gå videre til å se nærmere på.

3 Spørsmålet om internasjonale utslipp skal regnes med

3.1 Rettens argumentasjon

Som det fremgår av punkt 2 ovenfor mente retten at tiltak etter tredje ledd må bringe inngrepet «ned til» en tillatt terskel. Et av flere avgjørende spørsmål blir da hvordan man skal måle inngrepets negative virkninger. Som kjent, etter mye omtale i mediene, mente retten at utslipp som skjer i utlandet – når oljen og gassen forbrennes – ikke skal trekkes inn i vurderingen. Om man ser for seg rettens vurdering etter § 112 som en balansetest, vil det si at disse utslippene ikke legges i «minus-skålen», og at staten dermed slipper å legge like mange avbøtende tiltak i «pluss-skålen» for å oppnå likevekt. Dersom rettens forståelse blir stående, er det vanskelig å se for seg at § 112 vil ha noen særlig betydning som klimabestemmelse, og at den eventuelt «bare» vil bli en miljøbestemmelse.

Retten bygger på fire argumenter når den tar stilling til om utslipp fra olje og gass i utlandet skal regnes med.

For det første viser retten til sammenhengen mellom første og tredje ledd. Som nevnt ovenfor mener vi det ikke er koblingen mellom disse leddene i seg selv som er problemet. Derimot går det «galt» når retten skal operasjonalisere vurderingen. Her bygger retten på en grov og rettslig sett uholdbar feilslutning fra utgangspunktet om sammenhengen mellom første og tredje ledd når den skal ta stilling til betydningen av internasjonale klimagassutslipp. Det retten gjør er å slutte i «feil» retning, ved å si at dersom tiltaksplikten ikke er mulig å overholde – så kan ikke inngrepet være et brudd på §112. Graver påpeker hvor merkelig denne tolkningen blir i sin tekst i Morgenbladet: Hvis man har utslipp i en fjord, og dette medfører skade man ikke kan bøte på, så vil rettens tilnærming medføre at rettigheten ikke gjelder.

Graver mener derfor som nevnt at man ikke kan se leddene i sammenheng. Vi er overordnet sett enige i kritikken, men har altså en motsatt innfallsvinkel: Det er nettopp av denne grunnen man se leddene i sammenheng, men man må også ta konsekvensen av dette når man skal anvende rettighetsbestemmelsen konkret. Dersom det er slik at inngrepet overstiger terskelen for inngrep etter første ledd, og tiltak for å bøte på dette ikke er mulig, så vil det bety at rettigheten er brutt og at inngrepet ikke er lovlig.

Hvor uholdbar rettens argumentasjon er kan illustreres med en analogi: Etter EMDs praksis om hemmelig overvåkning vil det være et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen hvorvidt man har betryggende kontrollmekanismer som kan motvirke vilkårlig maktmisbruk. Dette kan man omtale som avbøtende tiltak – akkurat slik Oslo tingrett legger opp til at avbøtende tiltak etter § 112 tredje ledd må trekkes inn. Hvis man i saker etter EMK artikkel 8 skulle resonnert tilsvarende som Oslo tingrett gjør, ville man kommet til at det ikke forelå en krenkelse av retten til privatliv dersom det ikke var praktisk mulig for myndighetene å iverksette kontrollmekanismer!

For det andre viser retten til forholdet mellom første ledd og andre ledd. Andre ledd – utredningsplikten – gir borgerne rett til kunnskap om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter første ledd. Retten argumenterte med at myndighetene ikke har en plikt til å utrede virkningen av CO2-utslipp av eksportert olje og gass, og at sammenhengen mellom første og andre ledd dermed talte mot å regne inn utslipp som skjer i utlandet. Det kan for øvrig påpekes at dette, oss bekjent, ikke er et avgjort spørsmål. Det kan godt hende man må si at noen utslipp i utlandet må utredes før de skjer. Som regjeringsadvokaten argumenterte med driver staten flere tiltak i form av regnskogvern i Sør-Amerika, tiltak som da ble utredet.

Uansett: Gitt et premiss om at en slik plikt ikke foreligger, er argumentet i og for seg logisk holdbart, men allikevel ikke en nødvendig slutning. Det er noe spesielt at en prosessuell rettighet – retten til kunnskap – skal definere innholdet i en materiell rettighet. En mer logisk slutning ville vært at det er den prosessuelle rettigheten som må fortolkes i lys av den materielle.  Og en må vel anta at rettighetssubjektene – folket – heller vil ha en sterk materiell rettighet og en noe svakere prosessuelle rettigheter enn omvendt.

For det tredje argumenterer retten med det folkerettslige systemet med byrdefordeling mellom stater. Også på dette punktet har retten i og for seg helt rett, for etter for eksempel Paris-avtalen er det slik at hver stat er ansvarlig for utslipp som skjer på vedkommende stats territorium. Rettens innfallsvinkel er allikevel ikke helt treffende, og her er det tilstrekkelig å vise til Gravers analyse i Morgenbladet:

Retten hoppet med dette bukk over at det som saken dreide seg om ikke var virkningene av utslipp fra forbrenning av olje og gass, men virkningene av å ta ytterligere olje og gass opp fra havbunnen. Tar man olje og gass opp fra de reservoarer hvor det ligger lagret, vil det føre til utslipp av CO2 til atmosfæren. Disse utslippene vil være en direkte følge av vedtak truffet av norske myndigheter og av handlinger utført i Norge, uavhengig av hvem som brenner oljen og gassen og hvor dette skjer. 
[…]
Akkurat som hvert lands ansvar er begrenset til tiltak for å redusere egen etterspørsel og bruk som fører til utslipp, har hvert land ansvar for egne tiltak som kan redusere tilbudet av stoffer som fører til utslipp. 

For det fjerde avviser retten saksøkernes argument om solidaritetsprinsippet. Saksøkerne hadde vist til en uttalelse om solidaritetsprinsippet i juridisk litteratur, men retten nøyde seg med å påpeke at sitatet gjaldt forholdet mellom generasjoner, og ikke land. Dette er også en noe spesiell argumentasjon, fordi argumentet fra saksøkerne neppe primært har dreid seg om ansvarsbyrden for utslipp mellom ulike land. Anførselen kan like godt forstås nettopp slik retten gjør det – at den gjelder overfor kommende generasjoner – og i så fall må man vurdere nærmere om dette er et rettslig relevant vurderingsmoment eller ikke.

Retten foretar også et vanlig feilgrep flere steder i dommen, som er å tolke ut i fra hvilken subsumsjon retten ønsker å foreta. Det tydeligste eksempelet på dette er når retten på side 18 skriver, i relasjon til hvorvidt man skal regne utslipp i utlandet, følgende: «Etter det retten forstår vil slike tiltak [utslippsreduserende tiltak] ikke vil være tilgjengelige for norske myndigheter ved utslipp fra virksomheter i utlandet.» Dommeren tar dette til inntekt for at utlandsutslipp ikke skal medregnes. Dette argumentet dreier seg om det prinsipielle spørsmålet om hvordan bestemmelsen skal tolkes, og hva som måtte være mulig for norske myndigheter å avbøte i denne konkrete saken, kan derfor ikke være relevant. Det kan jo for øvrig vises til at regjeringsadvokaten, i følge advokat Hambro som uttalte seg på et debattmøte i regi av Klimasøksmål Arktis, i sin fremleggelse av saken vektla det «tiltak» norske myndigheter gjorde i form av å subsidiere regnskogsvedlikehold i Sør-Amerika, som nettopp er et internasjonalt «tiltak» som kan redusere det totale CO2-nivået i verden.

3.2 Klimagrenser og juridiske grenser

Som vi har vist ovenfor i punkt 3.1, er rettens argumentasjon om utslipp i utlandet ikke helt overbevisende fra et juridisk ståsted. Det viktigste argumentet her er imidlertid det helt banale poenget retten ikke nevner, og som gjør at dommen fra et klimafaglig ståsted fremstår som absurd, nemlig at det er uten betydning for den negative klimapåvirkningen hvor utslippene skjer.

I en eventuell ankerunde er det viktig å få dette poenget klart frem. Men det ligger en viss fare her, som man må være oppmerksom på, slik at man sikrer at argumentet blir korrekt forstått. Ofte bruker man uttrykk som at klimaproblemet er globalt, og at klimautslipp ikke kjenner noen grenser. Det kan imidlertid være at formuleringer som dette er egnet til å villede og virke mot sin hensikt. For i jussen er det nemlig slik at menneskerettigheter kjenner noen grenser. Den tradisjonelle menneskerettsdoktrinen går ut på at statene som en klar hovedregel kun har ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene på eget territorium. Fra et juridisk ståsted er nok det tryggeste å legge det samme til grunn for § 112.

Derfor er det etter vårt syn viktig å understreke det helt banale: klimautslipp i utlandet som fører til økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren har negative virkninger her i Norge. Det er irrelevant for rettighetssubjektene – norske borgere – hvor utslippene skjer. Skulle en forfulgt rettens argumentasjon, ville utslippene måtte regnes inn dersom all olje og gass ble forbrent på norsk territorium. Men da er det jo like naturlig ut i fra et rettighetsperspektiv at utslippene like fullt er relevante når de skjer i andre stater, fordi konsekvensene for rettighetssubjektene er akkurat de samme. Alt annet blir ren formalisme.

(I parentes bemerket er det, nettopp på grunn av menneskerettighetens jurisdiksjonsprinsipp, ikke sikkert at det er så hensiktsmessig å trekke paralleller til korrupsjon begått i utlandet og eksport av våpen, som har negative konsekvenser i andre land – dette er nettopp ting som ikke går ut over norske rettssubjekter.)

Dette må på ingen måte forstås som at vi avviser prinsipper om internasjonal byrdefordeling og solidaritet, eller at vi underspiller klimakrisens globale karakter. Det vi er opptatt av er at man må tilpasse argumentasjonen til den konkrete rettslige konteksten, for det er rettsreglene som trekker opp rammene for hvilke argumenter som er relevante og ikke. Og da er det viktig at man får tydelig og klart frem de sentrale poengene.

4 Spørsmålet om prøvingsintensitet

Rettigheters effektivitet avhenger langt på vei av om de kan håndheves av domstoler. Men i tillegg til spørsmålet om rettighetene kan håndheves, er det av stor betydning i hvor stor grad domstolene vil foreta en selvstendig vurdering av om rettigheten er brutt. Dette omtaler man gjerne som spørsmålet om prøvingsintensitet. Spørsmålet kan muligens fremstå som litt juridisk-teknisk, men det er av helt avgjørende betydning for hvilken gjennomslagskraft § 112 skal ha. På dette punktet har vi to kritiske innvendinger til dommen:

For det første har retten få prinsipielle betraktninger om spørsmålet. Som tidligere nevnt trekker den en feilslutning fra Lønning-utvalgets rapport, men ellers er den taus om spørsmålet. Dette er spesielt, både fordi spørsmålet som nevnt er av avgjørende betydning i saken og fordi dette er en lære som er helt grunnleggende i norsk statsrett. Tradisjonelt har man, i tråd med Kløfta-dommen (Rt. 1976 s. 1), grovt sett sondret mellom prøvingsintensiteten for institusjonelle spørsmål, for spørsmål om enkeltmenneskets personlige frihet eller sikkerhet og for spørsmål om økonomiske rettigheter. I den førstnevnte typen saker skal retten være tilbakeholden med å overprøve de øvrige statsmaktenes vurderinger. I saker om den personlige frihet eller sikkerhet skal prøvingsintensiteten være betydelig, mens saker om økonomiske rettigheter kommer i en mellomstilling. Dette utgangspunktet har riktig nok blitt noe modifisert med årenes løp, men retten gjør uansett ikke et forsøk på å plassere klimasøksmål inn i denne modellen eller si noe generelt om prøvingsintensiteten.

For det andre er rettens konkrete vurdering av spørsmålet oppsiktsvekkende. Etter å ha gått gjennom et par debatter i Stortinget skriver retten på side 25: «Slik retten ser det kan det etter dette hevdes at Stortingets vurdering i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere at tiltaksplikten er oppfylt» (uthevet her). Skal man ta retten på ordet her mener den at den ikke har kompetanse til å overprøve Stortingets vurderinger – også når de debattene det er referert til ikke dreier seg om grunnlovsmessigheten av petroleumsvirksomheten. Med rettens tilnærming oppheves i realiteten § 112 som rettighetsbestemmelse.

Rettens vurdering ville hatt gode grunner for seg dersom den hadde vurdert den ene siden av tredje ledd, nemlig den politiske programerklæringen. Men det saken på dette punktet dreier seg om er som nevnt tredje ledd som «inngrepshjemmel» for første ledd. Det må være åpenbart at Stortinget ikke alene kan bestemme hvorvidt vilkårene til en inngrepshjemmel er oppfylte.

Retten går allikevel videre til å foreta en slags vurdering: «[e]n konkret vurdering av de tiltak staten har vist til gir imidlertid også grunnlag for å fastslå at dette [at tiltaksplikten er oppfylt].» Den «konkrete vurderingen» gjør retten på ett avsnitt, og nøyer seg med å vise til CO2-avgift, nasjonalt kvotesystem og forbud mot fakling. Det foreligger ingen selvstendig prøving av om disse tiltakene er tilstrekkelige for å oppveie for de negative klimaeffektene. Hvorvidt tiltakene fra et rettslig ståsted faktisk er tilstrekkelige er ikke det avgjørende her, men heller måten vurderingen (ikke) foretas på fra rettens side. Her må man kunne kreve en vurdering som tar utgangspunkt i bevismateriale om naturvitenskapelige forhold og den påviste effekten av de nevnte tiltakene.

Det kan også påpekes en mangel i konsekvens med hensyn til rettens argumentasjon. På den ene siden uttaler retten på side 27 at miljøorganisasjonenes anførsler om diverse skader på miljø i et helhetlig/langsiktig perspektiv er «mulige konsekvenser av Vedtaket som er for fjerntliggende (vår uth.) i forhold til den risiko som er relevant å vurdere, og dels beror på problemstillingene på sammensatte vurderinger (…)». Dette blir jo i realiteten et spørsmål dels om prøvingsintensitet, og dels et spørsmål om adekvans i årsakssammenheng. På side 26 har imidlertid retten vektlagt to tiltak som «er relevante fordi mulige i utslipp i forbindelse med produksjon på en eller flere av de aktuelle blokkene ligger 10 til 15 år frem i tid.» Dersom konkrete miljøskader som skjer andre steder i verden eller er litt vanskelige å finne frem til det konkrete innholdet i, ikke skal være relevante, må det nesten også være slik at en mulig miljøgevinst av tiltak som først gir miljøgevinst – og dette er usikkert – om 10 til 15 år, også er for fjerntliggende til at disse kan vektlegges.

5 Oppsummering

Ved å avvise klimagassutslipp som skjer i utlandet som irrelevante, slengte retten igjen den døren den så vidt hadde åpnet på gløtt for miljøorganisasjonene. Med tilnærmingen til prøvingsintensitet ble døren låst. Derfor bør dommen etter vårt syn ankes. Det er langt fra sikkert at man vil vinne frem med en anke, men for senere søksmål er det viktig at disse delene av dommen – som vi altså mener er mildt sagt diskutable fra et rettslig ståsted – ikke blir stående.

Grunnloven § 112 er, som de fleste andre menneskerettighetsbestemmelser, knapt utformet, og må derfor i stor grad få sitt nærmere innhold utviklet gjennom rettspraksis og juridisk litteratur. Det er allerede skrevet en del om bestemmelsen i litteraturen, men dommen fra Oslo tingrett illustrerer hvorfor utvikling gjennom rettspraksis er avgjørende: når bestemmelsen blir anvendt på et konkret faktum, kommer det tydeligere frem hvilke spesifikke tolkningsspørsmål som oppstår og som må få sin avklaring. De standpunktene retten har kommet til kan både angripes i en eventuell ankerunde og kritiseres i den akademiske rettsvitenskapen, og slik vil man, steg for steg, fylle bestemmelsen med et konkret innhold.

6 Anbefalt videre lesning

Intervju med Jan Fridthjof Bernt: – Det blir som å si at vi ikke er ansvarlige for skadene om vi sender opp en rakett og den lander i et annet land

Erlend Methi: Ingen grunn til ro

Pål W. Lorentzen: Rettmessig klimasøksmål

Hans Fredrik Marthinussen: Klimapolitikk er nå juss

Intervju med Esmeralda Colombo: Norsk klimasøksmål er del av ein internasjonal trend

Intervju med Jørn Øyrehagen Sunde: Ikkje imponert over klimadommen

 

Klimadommen: En stengt dør?

En økonomi som stoler på deg

Denne teksten er først publisert i Røyst #8, Tillit, november 2017.

La oss snakke om arbeiderstyrte bedrifter  

Kapitalismen er ikke akkurat tillitsvekkende. Den grunnleggende logikken er jobb hardt eller så er du overlatt til deg selv, i verste fall til døden. Norge har bare korrigert den litt med sosialpolitiske tiltak og et mer organisert arbeidsliv. Forholdene i resten av verden er ikke sammenlignbare. 

Løsningen er og har alltid vært enkel: Gi makta tilbake til arbeiderne; gi de som sliter hver dag muligheten til selv å bestemme over sitt eget arbeid; gi de styringen over virksomheten sin, ved å legge til rette for arbeiderstyrte bedrifter. 

Dette var en stor venstresidesak, spesielt i sørlige deler av Europa, nærmere bestemt Italia, der den første arbeiderstyrte bedriften ble etablert i 1854. I dag ansetter slike kooperativer hele 1.3 millioner nasjonalt. Likevel fremstår det som om venstresida langt på vei har forsaket tanken. I norsk politikk er det (foruten Rødt) lite snakk om arbeiderstyrte bedrifter, til tross for at dette er et naturlig tilskudd til debatten rundt fagforeninger. Min oppfattelse av den offentlige samtalen er tilsvarende. Lokaldemokratiske løsninger løftes sjeldent frem. Senest hørte jeg Slavoj Žižek, i en tale til Google, uttrykke at lokaldemokratiske løsninger var dødfødte. Venstresida hadde forsaket disse. 

Spørsmålet er hvorfor, og jeg vil svare at det er to hovedgrunner. Den første handler om mobilisering. Å si at vi må gjøre X er mye enklere og mer appellerende enn å si vi må la gruppe X bestemme selv hva de vil gjøre. Også for den revolusjonære er løsningen egentlig kjedelig. Arbeiderdemokrati, en demokratisering av økonomien på mikronivå, er et grunnleggende reformistisk steg. 

I et annet foredrag gjør Žižek det han kan best, nemlig å analysere hodene til folk. I The Courage of Hopelessness1 (basert på boken med samme tittel) forklarer Žižek trangen venstresida har til å holde fast ved revolusjonen som den eneste løsningen. Som han påpeker er det modigste egentlig å innse at det ikke blir noen storslagen revolusjon. Kampen blir ikke på valen, den blir på kontorene til EU, i korridorene til Stortinget, på gata sammen med fagforeningene – den blir lang, og den blir tung. Å innrømme dette, er det virkelig modige, mener Žižek.  

På samme måte tror jeg at den løsningen jeg skal argumentere for er en slik tung, kjedelig, og lite appellerende løsning, nemlig å tilrettelegge for en sakte oppbyggelse av arbeiderdemokratier verden over.  

Reform eller revolusjon 

Den andre grunnen er historikken til arbeiderdemokratiet og kooperativer. Mot slutten av 1800-tallet talte for eksempel den tyske sosialdemokraten Eduard Bernstein varmt om fagforeninger, forbruker- og arbeiderkooperativer, og pekte med dette på at revolusjonen var unødvendig. Naturlig nok må sosialistene svare på slikt, og i Reform or Revolution avfeier Rosa Luxemburg hele ideen om arbeiderdemokrati som et mulig kompromiss mellom arbeiderne og overklassen.2   

Dette må imidlertid leses i lys av sin tid. Luxemburg sto i en (ord)krig med de liberale, tyske sosialdemokratene. Deres reformisme er som Arbeiderpartiets i dag, løsninger som kuer arbeiderklassen, og dermed opprettholder et kapitalistisk system. Etter hvert som tiden går, blir derimot støtten for disse løsningene sakte men sikkert erodert. Sosialdemokratiet er et midlertidig klassekompromiss, og det skal ikke mer til enn dårlige tider før utviklingen mot mer arbeidermakt snur. Dagens høyreside sine «reformer» er ikke stort mer enn reverseringer av disse hardt tilkjempede kompromissene. At Luxemburg visste, og forsto dette, gjør det forståelig at hun fullstendig avviser arbeiderdemokratiet. 

I motsetning til verdenen Luxemburg levde i, er ikke revolusjonen nært forestående. Da er nettopp slike reformistiske grep verdt å se på. Luxemburg vedkjenner tross alt at arbeiderdemokratiet er sosialisme i praksis, å la arbeiderne bestemme hvem deres egne sjefer er. 

Det er dette som er kjernen i arbeiderdemokratiet. Heller enn at hver aksjonær har x-antall stemmer basert på hvor mange aksjer de har i selskapet, vil en demokratisk bedrift gi hver ansatt en stemme. Så kan de, på så jevnlig basis de selv føler for, stemme over hvordan bedriften skal styres. De kan velge sjefen sin, de kan prioritere prosjekter de tror på, de kan velge mellom å benytte økt produktivitet til å redusere arbeidsdagen, spare opp for store innkjøp, eller donere til det trengende lokale sykehuset.  

Arbeiderdemokratiet er tillit til at menneskene i samfunnet vårt selv kan bestemme hva vi skal produsere, hvordan vi skal gjøre det, og hvem som skal gjøre det. Naturligvis er ikke dette problemfritt, men som Churchill sa: «Democracy is the worst form of government, except for all the others.» 

Arbeiderdemokratiet er på fremmarsj 

Like før vårens valg slapp Labour en pamflett om alternative eierskapsstrukturer, som løftet frem arbeiderdemokratiet.3 Sør-europeiske kooperativer viste sin overlevelsesdyktighet under finanskrisa, og har gitt eksemplene en bevegelse for demokratisering av eierforholdene behøver. Økonomen Richard Wolff, med nettverket Democracy At Work bak seg, har kjempet arbeiderdemokratiets sak i USA. Faktisk har han nå blitt så kjent at han var på Fox News for å diskutere dette nylig.4  

En grunn, som Wolff løfter frem, er at man ‘slipper’ en revolusjon, samtidig som man legger grunnlaget for den. Å legge til rette for, og opprette arbeiderdemokratier i stor skala er jo å ta produksjonsmidlene tilbake fra kapitalistene og overføre de til arbeidere. Han illustrerer poenget med å vise til at under føydalismen så man ‘øyer’ av kapitalistiske økonomier, skapt av fraflyktede serfer. Arbeiderdemokratiet kan slikt sett ses på som små øyer av revolusjonen: et vindu inn i en fremtidig verden. Her skiller arbeiderdemokratiet seg fra fagforeninger. 

Som Rosa Luxemburg påpeker i Reform and Revolution er det sentrale problemet til fagforeninger at de aldri kan gjøre noe annet enn det kapitalismen tillater.5 Fagforeningers primære oppgave er å sørge for at arbeiderne får den lønna (eller rettigheter) markedet tillater, ettersom kapitalisten gjerne vil beholde mer selv. Sentraliserte lønnsforhandlinger tillater dette. 

Men der stopper dessverre toget. Fagforeninger er begrenset av det faktum at den enkelte arbeider er ansatt, og (i de fleste tilfeller) avhengig av denne ansettelsen. Samtidig står fagforeningenes overlevelse i motsetning til kooperativet. Uten monopolet på produksjonsmidler hos kapitalistene, er det unødvendig å opprette et monopol på arbeidskraft for å forhandle. Dette forklarer dels hvorfor dette ikke er en kamp i den norske fagbevegelsen. Som jeg skal komme tilbake til er imidlertid denne motsetningen ikke en nødvendig en. 

Arbeiderdemokratiet er konkret velferd 

Et arbeiderdemokrati som selv eier produksjonsmidlene kan frigjøre seg fra den ene pilaren av kapitalismen: arbeidsgiverens kontroll over sine ansatte, og utnyttelsen av deres arbeidskraft. Dette vil få flere konsekvenser, særlig i form av helt konkret velferd for de ansatte. Jeg skal skissere noen av de viktigste: 

Arbeiderne som jobber i en bedrift har sin egeninteresse i å bruke pengene de tjener på seg selv – med andre ord – bedre lønn og rettigheter. Det mest velkjente eksempelet for oss nordmenn er Tine.6 De har forsøkt prøveprosjekt med sekstimersdager, de gir dyra (relativt) gode levekår, sørger for at bøndene lever et greit liv, og sist men ikke minst opprettholder de landbruket i Norge. Det betyr ikke at Tine er en bedrift uten problemer. At arbeiderne selv bestemmer over sin egen profitt medfører at de ‘bare’ utnytter seg selv, heller enn at arbeidsgiveren gjør det. Det kan derfor diskuteres om man har endret de grunnleggende markedsmekanismene. Samtidig gir det Tine et komparativt fortrinn i markedet. Jobber du for deg selv, og noe du tror på, er dette mer motiverende enn å jobbe for noen andres profitt. 

Det viktigste skillet er nemlig at disse arbeiderne har barna i den lokale skolen, de kjøper varer i det lokale supermarkedet, de har bestemoren sin på hjem og de blir friske på det lokale sykehuset. Kort sagt: Dette er mennesker som har et sterkt incentiv til å bruke overskuddet sitt på å støtte opp om gode, kollektive løsninger. En aksjonær bryr seg ikke om dårlige velferdstjenester – barna sendes på privatskoler, vedkommende blir friskmeldt i private sykehus, og har penger til å sende bestemor på det beste sykehjemmet. Dette er riktignok mindre sant i mindre byer, der de fleste deler de samme tjenestene, men det har seg gjerne slik at aksjonærer og bedriftseiere nettopp befinner seg i de større byer.  

Arbeiderne vil heller ikke bli fremmedgjort fra sitt eget arbeid. En arbeiderstyrt bedrift vil legge kontrollen over arbeidet til arbeiderne selv, og gjør dermed arbeidet til deres eget. Effekten bekreftes av en rekke studier: arbeiderne trives bedre, slutter sjeldnere, de deltar aktivt i de demokratiske prosessene, og ikke minst er de mer solidariske med hverandre.7 

Dermed inntar arbeiderne, også i krisetider, en «vi er alle i samme båt»-holdning. Mens aksjeselskaper legger ned eller fusjonerer med høy frekvens, og konkursinstituttet gjør at de kan gjøre det uten store personlige konsekvenser, er arbeiderstyrte bedrifter gjerne mer stabile. Studier av franske vinkooperativer sammenlignet med private, tyder på at bedriftene er vesentlig mer robuste.8 

Ser vi til Amerika viser det seg at arbeiderdemokratiet er svært effektivt i områder med mye fattigdom. I Bronx, for eksempel, har helsetjenester og vasketjenester gjort det mulig for lavinntektsarbeidere å skaffe seg en arbeidsplass. Byens behov for disse tjenestene er stort, og med et innskudd på 1000 dollar som nedbetales over lengre tid har de klart å opprette bedrifter som ansetter 90 prosent minoritetskvinner, til en lønn dobbelt så høy som markedet betaler. Ironisk nok gjør også denne eiermodellen det mulig for udokumenterte innvandrere å arbeide, på grunn av et smutthull skapt for at rike menn fra utlandet skal kunne arbeide i bedrifter de har investert i, uten oppholdstillatelse. Loven gjelder også for latinamerikanske kvinner som har investert i vaskekooperativet sitt. 

Sist men ikke minst: En arbeiderstyrt bedrift vil aldri flagge ut arbeidsvirksomheten sin bare fordi det er mer lønnsomt å tjene penger på fattige mennesker i Bangladesh, eller å kjøpe opp store eiendommer i Chile. Dermed velger en arbeiderstyrt bedrift aldri å outsource lidelsen arbeidet innebærer, men har sterke incentiver til å stå i solidaritet med arbeidere over hele verden. 

En kan si til dette at man ikke reelt sett er solidarisk dersom man bare ’tilfeldigvis’ er solidarisk grunnet materielle kår. Til dette vil jeg si til det at en betydelig andel av arbeiderne vil være reelt solidarisk også internasjonalt på samme vis som de er det nasjonalt. Som allerede vist inntar man en ‘samme-båt’ holdning, og selv om den er svakere, er den trolig der internasjonalt også. Selv om man ikke skulle være enig i dette, er det nettopp den sosialistiske politikk sitt ansvar å sørge for materielle kår som tilrettelegger og oppfordrer til solidaritet.   

Isolert og alene? 

Dette er derimot ikke alt som trengs. For selv om arbeiderne eier produksjonsmidlene, er de fortsatt underlagt det altomfattende kapitalistiske systemet. Med dette følger de strukturelle ulikhetene som kumuleringen av kapital over hundrevis av år medfører seg, samt at de må delta i den harde konkurransen med andre kapitalistiske bedrifter. Som jeg tidligere uttrykte, kan arbeiderstyrte bedrifter illustreres som en liten sosialistisk øy i et enormt hav av kapitalisme. Å sørge for at havet ikke fosser inn, er ingen enkel oppgave. 

Luxemburgs hovedproblem med arbeiderdemokratiet er nettopp dette. Hun skriver: «The establishment of producers’ coop­eratives on a wide scale would suppose, of all, the suppression of the world market, the breaking up of the present world economy into small local spheres of production and exchange. The highly developed, widespread capitalism of our time is expected to fall back to the merchant economy of the Middle Ages. »9 

Dette er den mest vesentlige innsigelsen. Mens arbeiderstyrte bedrifter kjemper for gode tjenester og arbeidsvilkår, er profittmotivet motoren ellers i økonomien. Heldigvis har vi siden Luxemburgs tider sett at det faktisk er mulig å opprettholde arbeiderdemokratiske bedrifter, uten at dette tar oss tilbake til middelalderen. Tvert om, arbeiderstyrte bedrifter kan være særskilt tilpasningsdyktige og har evnen til å overleve konkurransen. 

I Baskerland står arbeiderstyrte bedrifter for ⅓ av BNP. De yter velferdstjenester, holder ungdom unna arbeidsledighet, og en hel rekke andre, gode formål. Disse står for hele 1.3 millioner arbeidsplasser i 2012 i Italia.10 Spørsmålet blir dermed hvordan disse har klart å overleve, selv mens landene de opererer i er underlagt frimarkedet i EU og har gått gjennom enorme svingninger i økonomien, særlig finanskrisa i 2008. Hvordan har de unngått å bli «small local spheres of production and exchange»? Svaret er mangfoldig. 

Mondragon er på et vis en organisasjon på linje med NHO. Samtidig som de driver organisasjonsarbeid, og fungerer som en paraplyorganisasjon for mange kooperativer, driver de også som en egen bedrift, og har nesten 80 000 ansatte. I motsetning til NHO kjemper Mondragon for at arbeiderne skal få det bedre, ikke verre. De blir større og større uten tegn til nedgang. Den viktigste oppgaven Mondragon har er å hjelpe arbeiderstyrte bedrifter til å overleve i kampen mot kapitalistiske bedrifter. 

Dette innebærer for det første å gi krisehjelp til arbeiderstyrte bedrifter ved at en del av de nettverkede bedriftenes profitt går inn i en krisepott for alle i nettverket. Mens Sør-Italias arbeidsplasser ble flagget ut under finanskrisa, noe som gjør at arbeidsledigheten er på 60 prosent, brukte Mondragon krisefondet til å opprettholde en betydelig andel av de kriserammede bedriftene. Dette er jo i praksis det samme som staten gjør for bankene, og som bankene igjen gjør for næringslivet. Merkelig nok var ikke de interessert i å støtte de arbeiderstyrte bedriftene da de slet. 

Naturligvis er dette krisefondet demokratisk styrt. For eksempel var det først og fremst essensielle – nødvendige – næringer som ble opprettholdt via krisefondet: velferdstjenester, supermarkeder og så videre. Tar vi et norsk hypotetisk eksempel er det naturlig å tro at arbeiderne i stor grad ville valgt å legge ned oljenæringa, heller enn gamlehjemmet. For arbeiderne er det ikke utelukkende arbeidsplassene som er viktige, det er også hvilke tjenester de produserer, og at disse er tilgjengelige for samfunnet de lever i. 

I tillegg til krisefondet er ikke arbeiderstyrte bedrifter i direkte konkurranse med hverandre på samme måte som kapitalistiske bedrifter – kampen står om å yte gode nok tjenester til samfunnet, ikke om å tjene nok penger. Dermed får de også på lokalt nivå muligheten til å samarbeide i krisetider. Mantraet «vi er alle i samme båt» klinger her, som ellers.  

Et eksempel forekom under finanskrisa, i regi av Mondragons spanske avdeling.11 Mens resten av landet hadde en arbeidsledighet rundt 26 prosent og kuttene i velferd ble større og større, sto de 84 000 jobbene i Mondragons kooperativer trygt. Som Emilio Cebriá, sosial direktør for den største individuelle gruppen i Mondragon, supermarkedgruppen Eroski, uttrykker til The Guardian (07.02.2016): «We’re more flexible.» 

Ved selv å redusere lønnen, gjennom redusert arbeidstid, kan andre få prøve seg på det arbeidet som plutselig har blitt frigjort. Om én bedrift sliter, kan personen som jobbet der ta en midlertidig stilling i en annen bedrift som gjør det bedre. Dermed unngår man alle de negative effektene vi vet arbeidsledighet fører med seg, samtidig som bedrifter med lav avkastning ikke legges ned i tråd med mer alminnelige kapitalistiske prinsipper. Hedgefondets krav om 10–30 prosents avkastning gjenspeiler ikke virkeligheten. Supermarkeder behøves selv om avkastningen er liten. 

Samtidig tar kooperativene i bruk en rekke parlamentariske virkemidler.12 Det er alt fra skattefritak, konkurransebegrensninger og muligheten for arbeidere til å få sikre lån. Et mer oppsiktsvekkende eksempel er muligheten til å bruke statlige velferdsutbetalinger til heller å kjøpe opp arbeidsplassen som flagger ut eller legger ned. Dersom bedriften plutselig tjener mindre enn hedgefondet krever, og arbeidsplassene sendes til India, får disse arbeiderne muligheten til å frasi seg retten til sykepenger mot at myndighetene står for kapitalen som trengs for å opprettholde bedriften og gjøre den om til en arbeiderstyrt bedrift. 

Alle parter vinner med en slik løsning: Kapitalisten får solgt bedriften, arbeiderne beholder arbeidsplassen, og myndighetene ivaretar langsiktig lønnsomhet ved å opprettholde en skattebetalende bedrift. 

Myndighetene bruker også en aktiv finanspolitikk for å favorisere de arbeiderstyrte bedriftene. Eksempelvis opplevde befolkningen de dels private, og dels offentlige velferdstjenestene som svært mangelfulle. Da opprettet de egne, og gjorde det bedre enn resten. Uten parlamentarisk støtte ville dette ikke vært mulig å opprettholde over lengre tid, men resultatet er nå at arbeiderstyrte bedrifter yter en betydelig andel av velferdstjenestene i Italia.13 

Men kan de konkurrere? 

Svaret er ja. I boka Capital and the Debt Trap påviser Claudio Sanchez og Bruno Roelants i en kvalitativ studie av fire store arbeiderstyrte bedrifter hvordan flere av de effektene jeg allerede har snakket om gjør arbeiderstyrte bedrifter vesentlig mer produktive, men ikke minst at de såkalte perverse incentivene som en kapitalistisk organiseringsmodell medfører forsvinner under en arbeiderstyrt modell.14 Særlig er det slik ettersom organisasjonen International Cooperative Alliance forplikter mange arbeiderstyrte bedrifter til en mer bærekraftig politikk. Mens topplederne i en bedrift ofte ble incentivert til kortsiktig og selvstendig tenkning, som er en av de tre hovedgrunnene økonomer mener ledet til finanskrisa i 2007, må arbeiderstyrte bedrifter tenke langsiktig. 

Tesen bekreftes av Virginie Perotin fra Universitetet i Leeds.15 Han konkluderer, basert på studier av en rekke arbeiderstyrte bedrifter i Vest-Europa, USA og Latin-Amerika, at ikke bare er det slik at den holistiske tilnærmingen gir en bedre arbeidsplass, men også at «worker cooperatives are more productive than conventional businesses, with staff working ‘better and smarter’ and production organized more efficiently»16. 

Det kapitalistiske havet av bedrifter som gjør lite annet enn å knive om profitten vil bli vanskelig å holde tilbake. Mondragon er ikke plettfrie, og utnytter arbeidere i Sør-Amerika. Også arbeiderstyrte bedrifter er gjenstand for konkurransen i det kapitalistiske markedet. Dette er den desidert sterkeste innvendingen, men den er ikke uoverkommelig.  

Selv om konkurransen er hard, er den ikke nødvendigvis bra. Den korttenkende bedrift vil ikke ivareta de hensyn som er nødvendig for å opprettholde produktivitet over lang tid. Labours pamflett fra 2017 påpeker at korttenktheten i markedet medfører at man ikke investerer på en langsiktig og produktivitetsøkende måte, samtidig som man underbetaler og overarbeider arbeiderne. Syke mennesker som benytter utdaterte og dårlige produksjonsmidler, produserer lite. Arbeiderstyrte bedrifter, med sin langsiktige tenkning og statlig støtte til å overleve på lang sikt, har ikke de samme problemene. 

Arbeiderstyrte bedrifter er så langt bare et velferdstiltak, men mens vi venter på revolusjonen bør vi etablere så mange av disse sosialistiske øyene som mulig. Gi tilliten tilbake til arbeiderne, og de vil vise seg å klare det meste selv. 

Kildene ble fucket opp i formateringen, men regner med de fleste kan forstå hvordan det fungerer.

1 https://www.youtube.com/watch?v=aNlW3HnNqlk&t=3986s
2 Luxemburg, Rosa, Reform or Revolution(1898) (Haymarket books, 2008)
3 Alternative models of ownership, Report
to 
the shadow chancellor of the exchequer and shadow secretary of state for business, energy and industrial strategyLabour.org.uk (2017)
4 https://www.youtube.com/watch?v=SB2-4F758Yo  
5 Luxemburg, 1898 
6 «Fast sekstimersdag etter vellykket forsøk» Adresseavisen (18.08.2009) 
7 Davy Castel, Claude LemoineAnnick Durand-Delvigne, Working in Cooperatives and Social EconomyEffects on Job Satisfaction and the Meaning of Work, (Perspectives interdisciplinaires sur le travail et la santé 13-2, 2011) 
8 Justine Valette, Paul Amadieu, Patrick SentisSurvival in the french wine industrycooperatives versus corporations (International Co-operative alliance, 2016). 
9 Luxemburg, Rosa, Reform or revolution(1898) s. 82 
10 CensisAnnual Report on Cooperation in Italy (2012) 
11 «MondragonSpain’s giant co-operative where times are hard but few go bust», The Guardian (7.03.2013) 
12 «Learning from Emiliea Romagnas cooperative economy», Thenextsystem.org (7.02.2016) 
13 «The Italian Region Where Co-ops Produce a Third of Its GDP», yesmagazine.org (05.07.2016) 
14 Sanches, RoelantsCapital and the Debt Trap (Palgrave Macmillan, 2010) 
15 PerotrinVirgina, What do we really know about worker co-operatives(Cooperatives UK, 2016) 
16 Perotrin, What do we really know about worker co-operatives? p. 3 

 

En økonomi som stoler på deg

Marx og Eckhoff: Et innspill i metodedebatten

Den fellesjuridiske intuisjon gir forbløffende ofte enighet i de fleste spørsmål, sier Eckhoff. Dette svaret er et av de viktigste svarene for norsk juridisk metode, helt siden faget ble etablert som disiplin. Nils Nygård fulgte det opp, med et tilsvarende sentiment. I nyere tid er det stort sett enighet om at de vanskelige juridiske spørsmålene enten må eller bør avgjøres basert på en felles juridisk intuisjon. Dette gir stort sett gode avgjørelser – og pragmatisk som vi er kan vi akseptere det.

Andre er naturligvis mer kritisk, Knut Martin Tande kommer med sin ‘nyere’, eller ‘vitenskapelige’ metode. Det Tande reelt forsøker å gjøre er å utvide de faste tolkningsprinsippene i vanskelige spørsmål, slik at de i mindre grad er opp til intuisjonen. Det faller riktignok passe flatt, som Erlend Baldersheim påpeker i forrige jussens venner. Samtidig vil jeg hevde at Tande er inne på riktig spor – vi må få minsket bruken av intuisjonen. Vår begrunnelse er derimot vesentlig forskjellig.

Disclaimer: Dette er kjappe, ufullstendige tanker. Det jeg skal presentere er ett argument, som dels forklarer hvorfor intuisjon er problematisk. Jeg forsøker ikke å svartmale hele det norske juridiske miljøet (gi meg jobb UiB <3).

Karl Marx er ingen rettsfilosof, men han er en dyktig teoretiker, som – av nødvendighet – uttaler seg om det juridiske systemet, representert ved staten. For de som ikke kjenner marxistisk rettsfilosofi er dette en svært god forelesning om temaet, men la meg oppsummere kjapt: Marxister mener staten er den ene klassens våpen for å undertrykke den andre klassen. Dette har vært sant siden staten oppsto: Den føydale stat ivaretok arbeidsherrene, staten i slavestaten opprettholdt slaveriet, kolonistaten opprettholdt koloniene og så videre. Den kapitalistiske stat sikrer at arbeider fortsatt er underlagt og avhengig av kapital.

Det finnes en rekke kjappe eksempler på dette i norsk rett også, som f. eks. det enkle faktum at det koster penger å fremme en sak for domstolene. Slik får de med mye kapital vesentlig større tilgang til å få krevd sin rett, og slik bidrar det juridiske systemet til at de med kapital får akkumulert mer kapital, på bekostning av de med mindre. Og så videre.

Men så snakker jeg jo her om juridisk metode, og intuisjonsargumentet. La oss først avklare hva som reelt sett ligger i dette argumentet. Som Eckhoff sa er jurister stort sett enige i de fleste juridiske spørsmål. Nygård mener dette stammer fra vår felles utdanning, felles sosialisering og så videre. I tillegg kommer enkelte institusjonelle faktorer som sørger for at vi stort sett kommer til de samme konklusjonene.

Man kan omformulere dette til å være et argument for at norsk rettskultur, som all annen kultur, binder aktørene til å forholde seg til visse regler når de uttrykker seg som del av den kulturen. Det er ikke den enkelte dommers intuisjon som kommer til uttrykk, men en konkret materialisert rettskultur.

Før jeg går videre til å forklare hvordan dette henger sammen med et marxistisk rettsteoretisk rammeverk, la meg utfordre premisset om at jurister stort sett er enige. Dette er sikkert sant i akademiske og ekspertmiljøer, slik som Høyesterett eller hos regjeringsadvokaten. Det er nok også sant innenfor et enkelt fagmiljø, eller innenfor et par advokatkontor som alle har spesialisert seg. Dette, vil jeg påstå, handler om at disse miljøene, til fordel for det norske miljøet som sådan, har en egen og spesialisert intuisjon. Sagt på en annen måte: Deres intuisjon gir svar på flere vanskelige spørsmål.

For de som derimot ikke har noen ekspertise, og muligens leser seg opp på spørsmålet for første gang, vil jeg hevde det stiller seg vesentlig annerledes. De vil i mye større grad bygge på sin egen intuisjon, og ikke den mer spesialiserte intuisjonen innenfor det aktuelle fagområdet. Deres intuisjon vil dermed i større grad være vilkårlig – den vil ha færre svar på de vanskelige spørsmålene.

Dette svekker nok motargumentet til forsvarerne av intuisjonen i ganske stor grad, som er at de vanskelige spørsmålene er sjeldne. Ikke minst: Det vil i større grad være de som har mest ressurser som vil ha muligheten til å benytte seg av den spesialiserte intuisjonen. Er du fattig kan du ikke gå til de beste firmaene, eller de høyeste domstolene, uten å påløpe enorm risiko du trolig ikke har muligheten til å ta.

I tillegg til dette forholder det seg slik at de aller fleste jurister kommer fra samme bakgrunn. Ressurssterke foreldre, godt sosialt miljø, gode skoler, mye penger, homogen demografi og så videre og så videre. Case in point: Hadde juridisk fakultet i Bergen avgjort stortingsvalget ville venstre og Høyre hatt rent flertall alene.

Dette påvirker deres intuisjon. Har du for det meste vokst opp med hvite mennesker fra ressurssterke familier, er sannsynligheten stor for at du tar deres sak mer på alvor, enn den fattige svarte moren. At vi er mer tilbøyelige til å sympatisere med mennesker vi opplever å ha mye erfaring med – ved at de ser ut som oss, snakker likt, benytter samme manerismer, osv. – burde ikke komme som noen overraskelse.

Om vi så drar inn den marxistiske analysen ser vi hva dette er: Det er systematisk undertrykkelse fra én klasse overfor en annen. Systematisk sett er det større sannsynlighet for at vanskelige spørsmål vil bli avgjort i favør av den ressurssterke part, til skade for den ressurssvake. Ikke minst: Denne systematiske biasen vil uttrykke seg sterkere jo lavere instans man er i, og de ressurssvake vil i større grad måtte forholde seg til de lavere instanser.

Så da kan vi gjøre lite annet enn å pakke sammen og begynne på en bedre metode (eller bare legge inn flere rettsdogmatiske fordeler for de ressurssvake for å bøte på et forhåpentligvis midlertidig problem.)

Marx og Eckhoff: Et innspill i metodedebatten

Kan loven ødelegge klimaet?

Er det avtalene vi håper skal berge vår framtid, som i stedet ødelegger den?

Jeg leste nylig en veldig interessant artikkel i tidsskriftet Critical Legal Thinking. Den spurte om Paris-avtalen, på samme måte som Kyotoprotokollen, var dømt til å mislykkes. Artikkelen konkluderer med at ja, slik er det nok, men den tar det hakket lenger. Artikkelforfatterne sier at heller enn at Kyotoprotokollen forhindret klimaødeleggelse, så var den en viktig faktor for å sørge for klimaødeleggelse.

Helt siden den industrielle revolusjon har menneskets enorme overforbruk av klimaødeleggende ressurser vært et problem. Søppelet fra disse ressursene – det være klimagasser eller plast i havet – fører oss på kollisjonskurs med en bærekraftig verden. Med andre ord: Status quo er, og har vært, at vi ødelegger klimaet. Én ting er sikkert: Kyoto og Paris har ikke endret denne kursen, tvert i mot øker fortsatt utslippene.

Heldigvis kan jussen berge oss, problemet er bare at, jus først og fremst er stadfesting av status quo. Det er å skrive i stein:  “Slik er det.” Noen unntak eksisterer selvfølgelig, men for det meste er jussen ment å være konserverende, og det er definitivt det den er best på. Jussen skal bevare det som allerede er – det være seg et godt samfunn, hvem som har penger, og hvem som ikke har, eller hvor mye klimagassutslipp vi skal tillate oss å være ansvarlig for.

Men dette er ikke alt. Jussen er også legitimerende. Når noe er “lovlig” er dette svært ofte noe som gjør at vi som samfunn ikke opplever oss berettiget til å reagere mot det. Vi kan for eksempel se på de nylig slupne Paradise-papers, der et av de kraftigste argumentene mot at skatteflukt må stoppe, er at det er lovlig.

Og da vender vi tilbake til klimaspørsmålet. På samme måte som disse eksemplene illustrerer hvordan jussen kan benyttes til å legitimere umoralske handlinger, så gir dagens internasjonale regelverk, men ikke minst vårt eget nasjonale regelverk, legitimitet til å foreta valg som på lengre sikt kan ødelegge livene til mennesker rundt om på kloden, og alle kommende generasjoner.

Femten tusen forskere har underskrevet det de kaller sitt ‘andre varsel’, hvor de advarer menneskeheten om at det virkelig kommer til å gå ille. Vi har utløst den største masseutrydningen av arter på 540 millioner år. Norge bidrar til dette, men vi gjør det med loven i hånd. Vi har demokratisk vedtatt lovgivning på klima- og miljøområdet som legitimerer åpningsvedtaket til den 23. konsesjonsrunde, altså Barentshavet.

Nå har vi (heldigvis) fått et søksmål mot dette vedtaket, som i disse dager avgjøres av Oslo Tingrett, et søksmål som muligens kan forhindre at det skjer. Samtidig er det noe besnærende med det hele, for la oss forutsette at staten vinner søksmålet. Da vil Norge ha dom på at vår oljepolitikk sørger for at “alle har rett på et miljø som sikrer helsen, (…) til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Norsk oljepolitikk sørger for at “naturens ressurser (…) disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten”, i grunnlovens ord.

Spør du den jevne klimaforsker, er nok svaret nei, dette stemmer bare ikke. Setningene samsvarer ikke med virkeligheten. Man kan muligens argumentere for at Norge samlet sett bidrar til at verden går i riktig retning hva gjelder miljø, men det er overhodet ikke slik at vedtaket om 23. konsesjonsrunde gjør noe slikt.

Å få gjennomslag for progressive lovforslag, slik både grunnloven §112 og Paris-avtalen var, fremstår naturligvis som en stor seier. Man bør likevel ha i mente at det som var progressivt i valgperioden 2009-2013 ikke nødvendigvis er like progressivt etter valget i 2017. Jussen konserverer, den flytter ingen grenser. Denne myntens bakside ser vi i hvordan Kyotoprotokollen har fungert for å legitimere klimaødeleggelse helt siden den ble vedtatt. Neste gang må forkjempere for klimasaken, eller andre saker, se på jussen som det den er: En konserverende, ikke progressiv kraft, som i verste fall kan ødelegge for progressive fremskritt.

Kan loven ødelegge klimaet?

Uber og ut i Norge

Uber driver uregulert virksomhet. Det er ikke bare et faktum, men en forretningsmodell.

(Denne kronikken sto på trykk i KK den 11.10.2017)

Uber melder at de skal midlertidig legge ned sin hovedtjeneste i Norge. Dette kommer i kjølvannet av et brev fra ESA til det norske samferdselsdepartementet. Brevet uttrykker at løyvepraksisen i Norge er i strid med den såkalte etableringsretten innenfor EU, altså at bedrifter eller personer uavhengig av nasjonalitet skal ha lik adgang til å starte opp sin virksomhet. Nå skal Uber altså «ta en pause», mens de venter på Norges svar til Esa.

Uber gleder seg stort over brevet fra Esa. Ubers sjef i Norge Carl Edvard Endresen sier til NRK at han “tviler på at Norge ønsker å legge seg ut med EFTA-domstolen”. Det er flere problemer med dette. For det første er det ikke slik at ESA har sagt til Norge at et løyvesystem er i strid med EØS-avtalen. Tvert i mot, de kommer med flere helt konkrete og relativt lite inngripende endringer som vil gjøre yrkestransportloven i tråd med EØS-avtalen. Når Endresen, og muligens regjeringen, så ønsker å skrote hele løyvekravet, er ikke dette fordi ESA sier man må, men fordi de ønsker en deregulert næring..

For det andre, og her er det største problemet: “Vi vil reguleres” sier Uber, men de er ikke villige til å gå med på det som faktisk er nødvendig. Ubers forretningsmodell er å drive uregulert, for på den måten å presse vekk eksisterende reguleringer og til slutt ta over markedet. Dette skader både forbrukere og arbeidstakere, noe flere land er i ferd med å innse. Eksempelvis er Uber like ved å trekke seg ut av Italia, etter en nasjonal domstol fastslo at Uber er å anse som arbeidsgiver. I en (fantastisk) artikkel i Lov og rett (8/2016) av Marianne Jenum Hotvedt kommer hun til den samme konklusjonen om Uber-sjåførers stilling etter norsk arbeidsrett.

Arbeidsgiverstatus ville vært slutten for Uber. Uber er ikke en ansvarlig aktør, og tåler ikke å bli ansvarliggjort. Skjer det, må de sørge for at taxisjåfører ikke kjører mer enn det som er forsvarlig, at bilene overholder god standard og at krenkelser av forbrukere blir reagert mot. Om de attpåtil skal sørge for sykepenger, pensjoner og permisjoner for sine sjåfører, sliter de. Dette er grunnen til at Uber i California nå har forsøkt å inngå et forlik på 100 millioner for å unngå arbeidsgiverstatus i delstaten.

Det Uber derimot kan akseptere, er de forslagene det norske delingsøkonomiutvalget kommer med. Det er dette Endresen er så henrykt over. Utvalget foreslår blant annet å fjerne løyvekravet for sjåfører og å samarbeide for at skatteinntekter rapporteres.

Hvem tar byrden i et slikt scenario?

Forbrukerne som må kjøre taxier uten tilknytning til taxisentral, uten løyveklarering for sjåførene og uten garanti for sikkerheten og vedlikehold av bilen, vil være de første. Mens en taxisentral er enkelt tilgjengelig døgnet rundt og har (i alle fall de siste årene) tradisjon for å ta problemer med sjåfører på alvor, gjør Uber ingen av disse tingene. Som påpekes av Inge Sørensen og Kristofer Ericson ved universitetet i Glasgow: “Tilliten i et system basert på tredjepartsvurderinger av ytelsen (‘rating’-systemer) kan være stor, men risikoen er uproporsjonalt båret av individuelle deltakere.” Uber fungerer bra for mange, men svært dårlig for enkelte.

De som taper mest er taxisjåførene selv. Den norske taxinæringen er drevet av en blanding av selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere, og har sine problemer, men én ting er sikkert: Sentralen skatter. De tar en del av profitten for å kommunisere med forbrukerne, altså det samme som Uber gjør, og betaler sin andel til statskassa. Uber derimot, betaler ikke skatt i Norge. De eneste som skatter er da norske arbeidere, mens det internasjonale selskapet som profiterer på dette arbeidet, ikke gjør det.

Men la oss si at Uber i samarbeid med den norske stat faktisk forsøker å løse alle disse problemene. De finner kompromisser rundt arbeidsgiver/arbeidstakerforholdet, de begynner å skatte, opprettholder 24-timers tilbudet i taxinæringen og de sørger for at forbrukerne ikke lider under en deregulert næring. Da får norske arbeidere muligheten til litt deltidsarbeid, og alt er fint?

Vel, nei. For Uber er en internasjonal aktør, så vi vet først og fremst at det er flere negative konsekvenser enn de som har inntruffet i Norge. Samtidig er det et solidarisk aspekt i å ikke la Uber tjene penger her for på den måten å ekspandere andre steder. Det må vi ikke bidra til.

I USA beregnes Uber-sjåførers lønn til å være så lite som seks dollar på det minste, og elleve i enkelte, rikere stater. Dette er ikke medregnet den tiden sjåføren bruker på å vente på nye oppdrag, som i realiteten gjør lønna lavere. En undersøkelse fra ILO viser at rundt 40 prosent av de som arbeider i delingsøkonomien gjør det på fulltid. Rettigheter kan de se langt etter. Du kan for eksempel blir avsatt som sjåfør om du har litt uflaks og får noen sure kunder som gir deg en ‘rating’ under 4.5.

Også for storsamfunnet er Uber negativt. Da taxinæringen i New York brøt ut i streik som en reaksjon på Trumps ‘muslim-ban’, var Uber rask til å skru opp prisene, noe som i praksis undergravde hele streiken. I samme by har Uber fått konsekvenser for samferdsel og miljø. Med flere biler blir det mer kø, og færre som tar kollektivtransport. Vi må ha et grønt skifte, og da kan man ikke legge til rette for mer persontransport.

Ubers forretningsmodell er i praksis å drive uten å betale skatt, uten å sikre grunnleggende rettigheter for sine arbeidere og forbrukere, undergrave det organiserte arbeidslivet og å få store uforutsette konsekvenser for lokalmiljøer. Kanskje enkelte får en grei deltidsinntekt (det kan diskuteres), og noen får et bedre transporttilbud (igjen, det kan diskuteres), men det er ikke godt nok.

Blir Uber underlagt de nødvendige reguleringer, og ikke bare lagt til rette for slik delingsøkonomiutvalget foreslår, må de enten legge ned eller akseptere at taxivirksomhet ikke er en spesielt lønnsom næring. Men selv om næringen ikke er lønnsom er den nødvendig, og derfor må vi sørge for å opprettholde den 24 timer i døgnet, over hele Norge og arbeide for å bedre både arbeidernes og forbrukernes rettigheter. Gjør vi som regjeringen er blitt anbefalt, og gir Uber frislipp, mister vi den muligheten.

 

Uber og ut i Norge