Bloggernes illusjon av stabilitet

Dette blir et kort innlegg, bare noen betraktninger jeg har å komme med mtp. bloggere her i Norge, men også på youtube osv. Først og fremst er premisset for denne teksten at du er enig i at det er veldig vanlig for bloggere å klage på negative kommentarer eller at de deler noe følesesladd og ikke får den etterspurte responsen. Jeg vil nå argumentere for hvorfor dette må, moralsk sett, langt på vei anses som en “del av pakka”, ikke bare fordi du godtar det når du går inn i bransjen, men også fordi du rett og slett utnytter det.

Jeg sikter spesifikt nå til livsstilsbloggere, men dette gjelder trolig også for andre bloggere. Man forteller om livet sitt, har gjerne noen praktiske innlegg (sminketips el.), men også personlige innlegg. Gjennom å ha slike personlige innlegg skaper du en illusjon fra leserens side av at de kjenner deg. Denne illusjonen er selvfølgelig med på å gi deg flere lesere og alt det som følger med av goder ved å ha flere lesere.

Men jeg vil også hevde denne illusjonen går motsatt vei. Jeg er åpen for at dette ikke er sikkert, men la oss gå ut ifra det. Altså at den personlige tilknytningen leseren har til bloggeren, er en lignende en som den bloggeren har til “leseren”, eller leserbasen sin. Og på samme måte som leserbasen forventer en viss form for stabilitet fra bloggerens side, så vil også bloggeren forvente en viss form for stabilitet fra sine lesere. Hvis denne ikke er der vil det føles som om en “person” du har nær deg svikter deg.

Men dette er jo åpenbart en feilslutning. Å forvente en viss form for stabilitet hos en blogger er jo ganske rimelig. Å forvente at en stadig endrende lesermasse skal inneha den samme stabiliteten henger ikke på greip. Allikevel tror jeg det er den illusjonen som dannes. Men leseren er ikke den som har etablert illusjonen, og det er dermed ikke den som står ansvarlig, men bloggeren selv. Dermed vil jeg påstå man kan si at vi heller må arbeide med å fjerne denne illusjonen hos bloggerne, enn å få en sporadisk lesermasse til å holde seg i skinnet. Det er trolig også mer effektivt…

Dette er kanskje ikke stort annet enn et mer utbrodert “del av pakka”-argument, men jeg er veldig interessert i å diskutere videre.

Bloggernes illusjon av stabilitet

Kunsten som løsning på alt

 

schop

Her er da det kunsten gjør med oss – dersom en skulle være uenig i dette er jo ikke denne bloggposten noe vits, men legg det til grunn og prøv å forstå (eller les Schopenhauer som du uansett bør). At viljen (les: behov/drifter) kun kan overkommes gjennom de inntrykk en får gjennom den rene kunsten, med den ultimate konsekvens at vi overkommer “viljens” sterkeste virkemiddel – viljen til å leve.

Og da må vi inn på noe du har skrevet om Sterri – stoikere. Du skrev i et innlegg at vi bør “hindre” oss selv for å forstå andre, men og for å sette vårt gode liv i perspektiv. Stoikernes syn er nemlig slik at vi kun gjennom å benekte våre egne irrasjonelle drifter kan få gode og lykkelige liv. Dette innebærer at vi på lengre sikt må si fra oss luksus, behageligheter o.l. Imidlertid må ikke dette forveksles med asketisisme, vi kan fortsatt nyte det positive i verden, vi må bare til enhver tid være klar til å gi ifra oss det vi har. Det er ikke noe poeng å erge seg over at du har mistet ett ben, sett heller pris på at du fortsatt har armer og det andre benet.

En stoiker bryr seg ikke om glasset er halvfullt eller halvtomt, han er bare glad for at han har et glass.

Ved å fornekte disse unødvendige driftene (mer banalt: lysten på å spise rødt kjøtt, kjøpe nye klær, kjøre heller enn å sykle til jobben) vil vi til syvende og sist bli lykkeligere mennesker. Fordi de i bunn og grunn er “tomme” behov, og lykken av å overkomme våre egne naturlige behov og svake psyke vil være større. Dette vet enhver som har gått fra å være overvektig til normalvektig eller en som har råd til å betale husleie fordi hen ikke kjøpte nye klær. I tillegg til dette overkommer vi den ulykken som følger av å ikke få behovene oppfylt. Om vi ikke får kjøpt nye klær så erger vi oss ikke over det når vi ikke får det. Vi blir heller lykkelige dersom omstendighetene ble slik at vi fikk kjøpt nye klær.

I videre utstrekning av dette betyr det at vi kan gi opp behov til enhver tid. Problemet med kapitalismen er jo i stor grad at forbrukermakten ikke er “reell.” Vi vet f. eks. at vi ødelegger verden ved å kjøre bil, men vi klarer ikke å gi det opp. Fordi vi ikke klarer å overkomme “viljen” (les: behov/drifter), så gjør vi dumme valg som gjør kapitalismen til et uperfekt system. Jeg er ikke statsviter, men er relativt sikker på at vi alle kan være enige om at en “opplyst” kapitalisme, med full forbrukerbevissthet hadde vært det beste systemet.

Og da vil jeg vende tilbake til kunsten. Den eneste måten ifølge Schopenhauer for å innse at “viljen” er der, er gjennom kunsten. Gjennom å erfare den rene formen til viljen, den rene formen til de følelser og driftene vi har som mennesker (som kun kunsten kan formidle) – så kan vi også ta kontroll over de.

Gjennom å ta kontroll over de kan vi gi opp ting vi ikke trenger, vi kan gjøre verden til et bedre sted, fordi vi klarer å overkomme alle de idiotiske og ødeleggende valgene vi tar til fordel for gode valg basert på annet enn “viljens” ønske.

Dersom det ikke er til gagn for andre enn kulturforbrukeren at kapitalismens svakheter overkommes så vet ikke jeg.

(Jeg tar selvfølgelig høyde for at dette ikke nødvendigvis er realistisk eller 100 % sant, men Sterri ønsket en begrunnelse, og her er en)

Kunsten som løsning på alt