Barnebruder i Norge.

Denne nyhetssaken har jeg tenkt en del på. Tilfellet er som følger: Mann på 23 har vært gift og fått barn med ei jente på 14 år. Jenta er nå gravid for andre gang, så dette har pågått lenge. Politiet har valgt å ikke ta ut tiltale. Videre intervjues en sosialantropolog og kommer med dette utsagnet:

– Etter sedvaneloven og ifølge islam tilhører barna fars familie. Generelt er skilsmisse ikke sett på med gode øyne. Så hvis jenta har det bra i ekteskapet, bør norske myndigheter støtte opp om familien – selv om hun er en barnebrud.

Først  – dette er et åpenbart brudd på strl. §299, med en strafferamme på 10 år. Dette er et alvorlig seksuallovbrudd. Å inngå barneekteskap er brudd på menneskerettighetene. Det er også – som jeg skal vise – å selge barnebruder. 

Ifølge BBC var 13 % av alle ekteskap før krigen barneekteskap. Som artikkelen påpeker vil dette være registrerte ekteskap – mørketall eksisterer trolig. I dagens flyktningeleirer er situasjonen enda mer prekær. Med en økende fattigdom og nød blir flere og flere desperate etter å få fatt i penger, mat og den støtten de kan få. Dette medfører for eksempel at i byen Mafraq har det utviklet seg en stor og lønnsom handel i unge jenter.

Ifølge den samme artikkelen er prisen på en jente fra 24 000  til 120 000 kroner. De som kjøper er syriske menn. Her er et sitat fra moren til en ung jente, som hadde 7 andre barn å fø.

“I would never have considered this back in Syria but we came here with nothing, not even a mattress to sleep on. I thought the money would secure the future of my children. He took advantage of our situation.”

Sånn. Et lite bilde av situasjonen. Ifølge UNICEF  (s. 13) fungerer Syrias ekteskapslovgivning i stor grad på samme måte som den norske. Det kreves to samtykkende personer der mannen må være over 18, og kvinnen over 17. Imidlertid kan man – som i Norge – ved å få sin verge/juridisk ansvarlige person til å samtykke få gifte seg så tidlig som i 13-års alderen.

Dette er ikke særlig oppsiktsvekkende, det kan vi gjøre i Norge og. Men problemet kommer når samtykket fra jenta ikke kan anses å være reelt. Noe som åpenbart ikke vil være tilfellet i en flyktningeleir.

Men også dette tilfellet har syrisk lov dekket. Igjen ifølge UNICEF (s. 13) må en person “of some social standing” anerkjenne ekteskapet, og skrive under på at det ikke foreligger religiøse eller sosiale årsaker til at personen inngår ekteskapet.  Dette er et problem som Syria forsøkte å hanskes med før krigen brøt ut. En progresjon vi nå skrur tilbake.

Ifølge ageofconsent.com er den seksuelle lavalderen i Syria 15 år. Så ikke bare har mannen ulovlig tvunget jenta inn i et ekteskap, han har etter syrisk lov voldtatt henne.

Da kan vi vende tilbake til DB-artikkelen, og sosialantropologens uttalelser. Ifølge hun er dette noe som vil skje oftere fremover – trolig helt sant. Men hennes konklusjon er at “dette er noe vi må godta”.

Vi må altså godta det. Hvorfor? Fordi hun mener “jenta vil bli hardere rammet dersom myndighetene griper inn og avbryter ekteskapet”. Det er forsåvidt et forståelig poeng. Som hun sier er skilsmisse sett ned på i Islam (som i de fleste religioner). Men som hun ikke sier er barneekteskap og voldtekt sett ned på i Syria. Det er ikke noe som allmennheten i Syria – iallefall om vi antar at folk flest er enige om lovgivningen – støtter.

Men i Norge skal vi det. Vi skal skru tilbake alt arbeidet som Syria har gjort. Av hensyn til hva?

For dette er etter norsk og syrisk lov et overgrep. Voldtekt. At det vil være kjipt for familien kan ikke være et argument. Dersom noen i din egen familie overgriper seg på en annen, så vil det nok være vanskelig, men man må fortsatt anmelde. Et overgrep er et overgrep, og alle berørte lider av en lang men viktig straffesak. Det kan ikke være til hinder.

Nå er vel dette tilfellet enda mer alvorlig enn at det er ubehagelig. Jeg går ut ifra at sosialantropologen antar at jenta vil bli støtt ut fra familien. Men det er da vi skal være der – det norske samfunnet. Som tar vare på overgrepsofre, og sørger for at de får den sikkerheten, støtten og omsorgen som trengs. Vi lar ikke patriarkalske, kvinneundertrykkende og ødeleggende verdier få forrang, bare fordi det er ubehagelig. Det gjør de ikke i Syria heller.

 

(Noe jeg kom på i ettertid): Det er fascinerende at jeg, og trolig også sosialantropologen gikk ut ifra at dette var vanlig og lovlig praksis i Syria.  Som om menneskerettigheter og barns seksualitet ikke er viktig der. Nesten rasistisk egentlig.

Advertisements
Barnebruder i Norge.

Et forsøk på en analyse av Hege Storhaugs argumentasjon i dax18.

Jeg merker meg at de fleste på twitter var svært uenig med Hege Storhaug under dagens dagsnytt 18-sending. Personlig er jeg ofte uenig med både HRS og Hege Storhaug, men i akkurat denne debatten føler jeg at det blir feil. Selve argumentasjonen fra Hege Storhaug – slik jeg forstår den – består av 5 hovedpunkter. Jeg skal nå forsøke å se nærmere på den.

Islam er en lovreligion, og dermed må reglene følges.

Enhver kan tolke sin religion slik den vil. Det er opp til den enkelte. Men ved hjelp av samfunnsmessige påvirkninger kan en andel – til og med i Norge – ikke helt klare å være “fri.” Dette kan understrekes ved for eksempel denne uttalelsen:

musling

(Fra http://m.nettavisen.no/nyheter/innenriks/–muslimer-kan-gifte-seg-med-kristne/3422787649.html)

Dette er med andre ord sant som et utgangspunkt. Den enkelte kan selvfølgelig velge noe annet. Kristendommen er også en religion som etter det bibelen sier – må følges til punkt og prikke. Det er derimot ikke kristendommen det er snakk om her. Om det var en kristen kvinne som spurte Knut Arild om hun kunne gifte seg med en hedning ville jeg ikke vært mot at han svarte henne heller.

De lærde ellers i verden er enige om dette – og at kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimer er noe de fleste (ikke alle) er enige i. Dette vil naturlig overføres til holdninger til f. eks. mer konservative foreldre.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/02/03/imamsamtalene.html

http://www.onislam.net/english/ask-about-islam/society-and-family/interfaith-issues/461537-can-a-muslim-women-marry-a-non-muslim-man.html

http://www.peopleofsunnah.com/fiqh/rulings/marriage/80.html

De to siste linkene fikk jeg ved å søke “women can’t marry outside islam” på google, noe som kan antas å være det første en vanlig muslimsk jente vil gjøre. I tillegg nevnte HS flere kilder som sier det samme. Det er en generell konsensus.

Dette skjer også i Norge

Naturligvis vil det være slik at den enkeltes familie/samfunn vil ha forskjellige meninger. I artikkelen jeg viser til ovenfor sier Nazneen Khan-Østrem at norske muslimer er mindre liberale enn storbrittanske. I Storbritannia er det ikke rent få problemer for kvinner i muslimske miljøer. (http://www.gatestoneinstitute.org/5512/sharia-courts-muslim-women.) Jeg tror det er rimelig å slutte fra det at standpunktet ovenfor holdes av en stor nok andel til at det er viktig å snakke om.

En stemme som kan si ifra at dette ikke er greit er bra.

At noen sier ifra at ditt liv ikke er bestemt av religionen, du bestemmer selv, er vel bra uansett. Dette gjelder selvfølgelig alle religioner.

Hadia Tajik er en slik stemme, og at hun attpåtil er feminist er også positivt.

Hadia Tajik er nok et forbilde for mange unge muslimske jenter. For jenter generelt sett. At hun da tar standpunkt, kan det hjelpe noen? Kan det få noen til å åpne øynene for at måten de praktiserer Islam på ikke nødvendigvis er påbudt? Hvis svaret er ja på dette spørsmålet ville jeg sagt at det på ingen måte er urimelig å spørre Tajik om hennes standpunkt.

Desverre må jeg nok skuffe de fleste som ellers er positive til Hege Storhaug ved å si at nei – dere har ikke “ trolig gjort den viktigste jobben hittil i år når det gjelder menneskerettigheter.”

Et forsøk på en analyse av Hege Storhaugs argumentasjon i dax18.