Venstresidens strategi mot høyreekstremisme

Magnus Marsdal oppsummerer godt hvordan de mer etablerte segmentene av venstresiden forholder seg til Trump-kuppforsøket i en Facebookpost og senere inlegg i klassekampen den 12.01.2021. Han har ‘ti lærdommer’ fra hendelsen, som like mye er velkjente politiske standpunkter anvendt på den konkrete situasjonen. Samtidig: Mens ytre høyre fortsetter å vokse, ser det langt verre ut for venstresiden. Kritikken vår må alltid fornyes, oppdateres til nye omstendigheter. At man derfor, etter mitt syn, har gjentatt det samme svaret til høyrepopulismen i en årrekke er derfor et problem. Ikke minst er det et problem at man, i stor utstrekning, har så godt som den samme oppskriften for hvordan USA skal håndtere sin høyreektstremisme som i den norske konteksten. Det forteller oss at generalitetsnivået er høyt – for høyt. 

Skal man oppsummere kort er det mulig å si at venstresiden ser ytre høyre som en helt reell trussel, som først og fremst er forårsaket av økt ulikhet, nedbygging av velferdsstaten, klassekompromissets fall, og lignende. Høyreekstremisme blir en utvekst og konsekvens av klassekampens tilstand: Der arbeiderbevegelsen vinner frem minsker høyreekstremismen, og motsatt. På denne måten skiller venstresidens kritikk seg fra sentrum, som ofte fremhever manglende respekt for ‘institusjoner’ bredt forstått, lov og rett, sannhet, og så videre. Begge bruker derfor på mange måter ytre-høyre som en trussel mot den andre: Sentrum mener venstresiden må begynne å respektere institusjoner, mens venstresiden krever styrking av velferdsstat og fagbevegelse, begge med mål om å fjerne ytre høyres innflytelse.

Venstresidens løsninger – som Marsdals innlegg greit oppsummerer – er også forholdsvis enkle: En større fag/folkebevegelse må kjempe frem bedre økonomiske vilkår, og dette vil fjerne grunnlaget for høyrepopulismen som næres av ulikhet, gjennom å etablere et troverdig alternativ. Vi kan ikke stole på høyresidens partier, som lar lov og rett ryke når de føler for det. Å gjenreise venstresiden som virkelige klassepartier, står derfor som den eneste reelle muligheten for å bekjempe høyrepopulismen. Tanken går helt tilbake til Marsdals Frp-koden (boka avslutter for eksempel med en samtale med en Frp-velger som er forsmådd av SV og Aps elitisme), av Harald Berntsen i hans Tilbake til start, og uten å ha lest boken selv, virker det også å være tanken i Mimir Kristjanssons Martin Tranmæls metode. Langt på vei utgjør også den samme strategien hovedtanken i den amerikanske konteksten, som for eksempel i Asad Haiders Mistaken Identity. 

Vi har derfor et tydelig problem, med historisk presedens for hvordan det kan løses. Jeg deler også, som et utgangspunkt, den forståelsen at høyrepopulismen best kan løses ved å etablere en folkebevegelse basert i arbeiderklassen, som reduserer ulikheter, reetablerer velferdsstaten, og så videre.

Samtidig er trusselen for høyrepopulismen såpass reell, at det er behov for å diskutere to spørsmål nærmere, og det er dette formålet med denne teksten er. Å kjempe for en venstreradikal folkebevegelse er utvilsomt et godt mål, men hvilke utfordringer står man ovenfor for å nå dette målet, og om målet nås, bekjempe høyreekstremisme? Dette åpner to problemstillinger: Vil ytre høyre forsvinne/bli redusert om ulikheten reduseres? Hvordan er det mulig å samle en folkebevegelse som klarer å gjennomføre en slik reduksjon av ulikhet?

Venstresidens aksept for høyreekstremismens eksklusjoner

Det første spørsmålet har den ganske klare haken at ulikhet ofte ble redusert under høyreekstreme regimer. Ikke like effektivt som under sosialdemokratiske, men likevel. På samme måte som økt ulikhet kan føre til både sosialdemokrati og høyreekstremisme, kan ulikhetsreduksjoner skje av både sosialdemokrater og høyreekstreme. Denne observasjonen bør ligge til grunn, og er ikke kjernen i budskapet. Poenget er heller at det viser hvordan selektive velferdsøkninger kan være et vel så godt alternativ – og lettere gjennomførbart – som en reell universalisme. Slik selektiv velferdsøkning fungerte svært bra for å vinne støtte, og var samtidig forankret i den ekskluderende ideologien man støttet opp om. Dette ønsker ikke venstresiden, av åpenbare årsaker. Men det viktige poenget er at denne selektiviteten ikke er noe eksklusivt for de høyreekstreme: Også Roosevelts New Deal – til tross for sine universalitiske ambisjoner – ble i realiteten et større løft for den hvite arbeiderklassen enn den svarte. På samme måte ble samiske befolkninger dårligere behandlet i Norge. Og ut over dette integrerte også sosialdemokratiske regimer en rekke av de eldre eksklusjonsmekanismene, som å designere deler av befolkningen kriminelle, gale, ‘lumpen’-proletarer, utlendinger, og så videre. Først ganske lenge etter de ‘gylne’ årene, ble dette forsøkt ‘reparert’, men med lite hell (for da kakket nyliberalismen på døren).

Problemet som da har oppstått er at de eksklusjonskriteriene som høyreekstreme mobiliserte på bakgrunn av ble opprettholdt i de sosialdemokratiske samfunnene (rus- og flyktningepolitikken i norsk kontekst er de beste eksemplene). Høyreekstreme er fortsatt sykelig opptatt av kriminalitet, spesielt den som kan knyttes til innvandrere, og trygdesnyteren (gjerne også som innvandrer). Også hudfarge, nasjonalitet, religion, og lignende, er elementer i den kontinuerlige kulturkrigen som høyresiden finner næring i. Og mange av disse skillelinjene er skapt av venstresidens sosiale prosjekter: Det er vi som etablerte folketrygden, og med det også trygdesnyteren, gjennom etableringen (og senere intensiveringen) av velferdsstatens test-regimer (en mistillitt som beskrives i Mamma er trygda av Kristjansson, for øvrig). Også andre skikkelser ble overtatt fra tidligere, og deretter transformert til sosio-teknologiske problemer, for eksempel den kriminelle som ikke ville vært kriminell hadde vi hatt bedre skolegang og jobbsikkerhet. Dette dannet grunnlaget for høyresidens kopling mellom innvandring, kriminalitet og velferdsstaten, og den stadig tilbakevendende retorikken om kriminalitetsstatistikk.

På samme måte som KKK fortsatte etter Roosevelts New Deal, har dermed venstresidens historiske prosjekter bygget opp under grunnlaget for høyreekstremisme. Det har på flere punkter gitt det ny giv – den nærmest unisone skepsisen til alle eksisterende internasjonale samarbeid kimer ofte faretruende godt med høyreekstremes kritikk av ‘globalismen’, som Oscar Dybedahl blant annet har fremhevet at uttrykkes tydelig i Steigans kritikk av ‘finanskapitalen’. Sentrum eller liberale stemmer har ikke nødvendigvis vært bedre på noen av disse punktene, men venstresida har heller ikke vært bra. I den grad ulikhetsreduksjoner har forhindret autoritære strømninger, så fremstår det i stor grad som et lokk på en heksegryte man fortsetter å kaste ingredienser ned i. 

Løsningen på dette problemet fremstår også ganske lite troverdig. Heller enn å forsøke å ta tak i de mange eksklusjonskriteriene, og å eliminere dem, forutsetter man gjerne at den brede folkebevegelsen skal inkludere så mange som mulig på en måte som i seg selv vil skape større grad av inkludering (eventuelt ignorerer man dem bare, som at det ikke akkurat er populært å være for reformer av kriminalomsorgen, eller flyktningesystemet). Denne appellen til en idé om at et universalistisk prosjekt realiserer universalisme er imidlertid like naiv som den alltid har vært: Prosjektet må være universalistisk, men dette er betinget av aktiv kamp for å eliminere eksklusjoner slik de faktisk eksisterer i samfunnet (her er Haiders bok bedre enn de andre nevnte). Her ligger det evigvarende prioriteringsspørsmålet og vaker.

Hvor er folkebevegelsen?

Dette leder imidlertid videre til det neste problemet. Venstresidens ønske om en bred folkebevegelse som motoren bak ulikhetsreduksjoner uteblir i det store og det hele. Mens kriseforliket og New Deal var tvunget frem av virile fagforeninger som nettopp hadde oppstått og sikrer seg en plass ved forhandlingsbordet, er dagens fagforeninger i all hovedsak blitt integrert i styringsstrukturene og forsøker å føre en defensiv kamp hvor de forsvarer denne posisjonen, og sine medlemmers rettigheter. Mens datidens fagforeninger var selve symbolet på demokratiet, stemmen for et massivt flertall, er dagens fagforeninger plaget av splittelse, hundre års erfaring på godt og vondt, og en ledelse med mindre kampvilje enn på lenge. I Norge er situasjonen mindre begredelig enn i andre land, men det er ikke åpenbart at noen massiv folkebevegelse står på trappene hos oss heller. Det er mange gode kamper som utkjempes her på dette punktet, men inntil videre er det en utfordring.

Videre hadde fagforeningenes kraft inn mot statsapparatet et helt annet potensiale på 1900-tallet. Mens Gerhardsen som fagbevegelsens arm inn i staten forholdsvis uproblematisk kunne innføre priskontroller og øke skattene, bygge opp velferdsstaten og så videre, så er slike tiltak langt vanskeligere i dag. Internasjonale regelverk er en sak, men den praktiske virkeligheten bak dette regelverket en langt større. Globaliseringen av finanskapitalismen og sammenbruddet til Bretton-Woods har svekket nasjonalstatenes evne til å bestemme over kapitalen i vesentlig grad. Skulle Støre forsøke priskontroll er det bare å flytte kapitalen sin til Sverige. Da hjelper det lite å melde seg ut av EØS.

Mer generelt har venstresiden – som jeg nevnte ovenfor – vært svært aktiv i å etablere og støtte opp under de autoritetsstrukturene som bestemmer. Statistikk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet sto helt sentralt i den teknisk-økonomiske omformingen av staten, mål- og resultatsstyring har undergravd rettssikkerhet og gjør demokratisering av staten langt vanskeligere, og veksten i statens maktapparat har man ikke gjort noe for å forandre. Dette er bare noen av hindrene for en venstrepolitisk offensiv gjennom statsapparatet. Å ønske flere folkeavstemininger som Rødt gjør, er greit nok, men partiets utkast til arbeidsprogram så fortsatt ‘lover og regler som binder folkevalgte’ som en ubetinget fiende, og omtaler byråkrater som en ‘ut-esende’ klasse. Disse flosklene fremstår kanskje radikale, men målbærer en naiv holdning til statsapparatet.

Det ligger heller ingen massiv produktivitetsvekst foran oss. Dette er en vekst som har stagnert, og som ser ut til å stagnere også fremover. Forhåpentligvis slipper vi en verdenskrig, som ødelegger kapital over hele kloden som så må bygges opp. Ikke minst har vi en klimakrise som må løses innenfor planetens tålegrenser. Et etterkrigskompromiss der kapitalen og arbeiderne får hver sin del av kaka – både massiv forbruksøkning og skyhøy profitt – fremstår dermed som stort mindre enn en ønskedrøm. Kompromisset må være et nytt et.

Tre refleksjoner 

For å oppsummere: Venstresidens ‘bekjempelse’ av ytre høyre skjedde kanskje gjennom redusert ulikhet, men hadde også den (delvis) uintenderte konsekvensen at man favnet om og langt på vei forsterket alle de eksklusjonsmekanismene som ytre høyre næres av, og lot autoritetsstrukturene de ønsker å bruke stå uforandret. Samtidig er det mange problemer med målet om en folkebevegelse som skal kjempe for å redusere ulikheten igjen, både i form av at folkebevegelsen foreløpig uteblir, og at det står mange flere hindre i veien for at denne folkebevegelsen kan være i stand til å realisere sine tiltak mot ulikhet enn det gjorde forrige gang.

Dette reiser tre sentrale utfordringer. For det første må venstresiden ta mer på alvor at man må skape et samfunn som ikke er tuftet på ekskluderingen av et mindretall, dersom man virkelig skal bekjempe den politiske høyreekstremismen. Disse eksklusjonene nærer høyreekstreme, og at Arbeiderpartiets strategi for å møte FrP har vært å adoptere deres flyktningepolitikk er kort sagt helt håpløst. Et sterkere senterparti, og en koronahåndtering som har tatt biopolitikkens disiplinering til nye høyder, lover heller ikke godt.

For det andre må man ta mer på alvor at forholdene i dag er helt andre enn de var på 30- og 50-tallet. Keynesiansk motkonjunkturpolitikk for å bygge velferd er ikke lenger en tilstrekkelig løsning. Hvordan disse utfordringene skal imøtegås – hvordan et nytt kompromiss kan inngås, istedenfor å forsøke å gjenopprette det gamle – må tenkes en god del mer på. Ikke minst må det institusjonelle rammeverket man ser for seg å gjøre dette innenfor – statsapparatet – bli tatt mer på alvor. Den som lurer på hva som skjer når en radikal venstreregjering velges inn, men må snu i døren når kapitalkreftene stritter i mot, kan se til Solidaritets historie i Polen, eller Syrizas fall og høyreekstremes vekst i Hellas.

For det tredje er det kanskje også nødvendig å tenke mer kortsiktig, på enkelte punkter. Folkebevegelsens reduksjon av ulikhet er et godt mål. Men det har også lett for å bli en hvilepute – slik revolusjonen er for de ultra-radikale, er ingenting godt nok før folkebevegelsen er her. Spørsmålet er derfor om kampen mot ytre høyre først og fremst kan skje gjennom å håpe og kjempe for at denne folkebevegelsen skal komme, eller om også andre veier må søkes, samtidig. Her er det to sentrale aspekter. På den ene siden bør også de etablerte skikkelsen på venstresiden – som forfatterne nevnt her, men ikke minst Arbeiderpartiets folk – i større grad akseptere nødvendigheten av antifascistisk aktivisme. Som aktivister selv har argumentert for er koordinert antifascistisk aktivisme gjennom fagforeninger eller politiske partier åpenbart å foretrekke foran den uorganiserte typen. Men denne koordineringen trenger ressurser, og dørvokterne har så langt holdt stengt. 

På den andre siden bør man heller ikke la seg lure av ultraradikalismen som ser staten og retten som illusjoner eierklassen skjuler sin makt bak. Det er mye feil med liberale institusjoner, lov og rett, maktfordeling og uavhengige domstoler. Men det er samtidig instiutsjoner med en relativt stor praktisk betydning, og det er ikke minst institusjoner som kan reformeres på mer progressive måter. Heller ikke partipolitikken bør reduseres til en ren maktkamp der man kynisk ser Frp som ufarlige, og her er både norske lokalpolitikere og strategier mot SD og AfD i Sverige og Tyskland, til etterfølgelse. De kontinuerlige forlikene mellom Frp og Arbeiderpartiet, bør neppe lovprises. Og alle disse elementene kan også inngå i vår strategi her og nå, i motsetning til ulikhetsreduksjon, som betinger et sterkt og villig stortingsflertall.

Disse tre utgangspunktene er bare utgangspunkter, og formålet har ikke vært mer enn å spille opp til diskusjon. Venstresiden bør åpenbart kjempe for en bred folkebevegelse, og dette er det fremste målet. Men når dette er sagt, og når forslagene for ulikhetsreduksjon ligger på bordet, så gjenstår det fortsatt en haug med utfordringer. Det er liten grunn til å ikke begynne å diskutere dem alt nå.

Advertisement

Europeisk rettsvitenskaps største utfordring

Jeg skal delta på ‘internasjonalt seminar’ for diverse rettsvitere om ikke lenge, og hadde en obligatorisk innlevering til dette. Siste spørsmål i innleveringen var følgende, og jeg legger ut mitt svar fordi jeg var litt fornøyd:

What is in my opinion the greatest challenge to European legal scholarship today?

I thought I knew my answer to this question, but in reading the obligatory texts, I discovered a larger, but related, problem. Throughout the texts, one refers to globalization almost as a force of nature. Introduction, for example, writes about the “undeniable forces of globalization”. This completely undermines the fact that globalization is not a natural, but a social, process. And it has been one that the legal community has been highly active in supporting, creating and implementing. The legal instruments required for expansion of capital from one country to another (read: from America to the rest of the world, and in modern times, from west-Europe to east-Europe, Japan and China to southern Asia, etc.), are legal instruments created by the legal institutions around the world.

Of course these instruments couldn’t have been ‘transplanted’ into countries around the world without the help of the entire western political apparatus, such as the military, the banks, the diplomacy, the bureaucracy and so on. But if we take the example of the IMF and the World Bank’s restructuring of Latin-American economies as conditions upon loans issued in order to tackle the economic situations following the Volcker-shock of 1980, we immediately realize that this would not have been possible without the legal instruments that implement these conditions. Privatization and austerity isn’t merely something that can be imposed per se, one needs legal instruments of property rights, contract law, business law, corporate structures, and so on, in order to do so. Legal scholarship, especially scholars from the L&E (Law & Economics) school, proved essential  in developing these, and they continue to do so today. Continuing: Expanding the reach of ‘the four freedoms’ of the EU was done by the ECHR, effectively creating a situation in which, for example, Greece was unable to retain control over its national actors, resulting in unprecedented capital-flight and an economic crisis. When the EU, IMF and World Bank showed up, they drew up an entirely new legal framework for Greece, a framework which jurists had been essential in drawing up. The financial crash which sent the entire global economy into the mud, can be explained by a lot of factors, but subprime-mortgage-loans as well as the Big Four accounting firms’ tax-planning (and evasion schemes), their investment plans, was essential: Again legal scholarship was a necessary precondition for this. No single businessman came up with the complicated structure of modern finance which allowed for subprime-mortgages. This was the result of a decades long collective (but probably chaotic and discontinuous) project by (amongst others) legal scholars who contributed to the structure of the modern legal system in general, and the legal structure of companies, corporations, shares, bonds, loans, intellectual property- and property rights and so on and so forth, in particular.

This is all to say that legal scholarship needs to recognize it’s own role in contributing to creating the social process we today call globalization. And returning to my initial and instinctive answer to the question, one needs to wrestle with the question of legitimacy of legal scholarship. As the consequences of globalization (such as poverty, migration, climate-crisis, inequality) seem to have created the conditions for new, immediate consequences such as Brexit, the rise of far-right extremism, so legal scholars must ask themselves whether we are responsible for these consequences, and in answering affirmatively, how they can be solved. This is not to say that any one legal scholar is responsible, as this is necessarily a collective endeavour. It is also not to say that legal scholarship should instrumentalize law, but this time towards socially just causes. Rather, legal scholarship needs to accept that the legal system only has legitimacy, as Roberto Unger puts it, “in the last instance, and only in the last instance”, and work towards new solutions, which makes the legal system democratic at every instance.

Bjørn Stærks annoterte ytringsfrihet

Jeg har lest en annotert utgave av Bjørn Stærks ytringsfrihet, og det var jo fornøyelig, så jeg tenker å skrive hva jeg tenker om boka og annoteringene. 

Stærk begynner med noe jeg kan kjenne meg igjen i: Forumkultur på internett anno 2000 (om enn han begynte på 90-tallet). For min del var det, før 4chan, GameFAQs og diverse IRC-kanaler som gjorde det mulig å diskutere med idioter. Internett var nok likevel hakket mer utviklet for meg enn for Bjørn, men jeg kom ut av tidlig internettsfase med et ganske høyreorientert syn. Litt fascistisk, litt kvinnefiendtlig, men som resten av dem: Med en liberalistisk grunntanke i bånn. Dette er viktig fordi den samme impulsen som Stærk beskriver på de første sidene (særlig s. 10), også er en impuls jeg har. Folk må takle debatt, og helst legge igjen personlige pat- og antipatier hjemme.

Boken tar ikke for seg ytringsfriheten i et idéhistorisk perspektiv (s. 14), men Stærk har annotert at dette er et problem, og jeg kan ikke gjøre annet enn å slutte meg til det. Nå er jeg ikke enig med Anine Kierulf som for eksempel sier at ytringsfriheten må forstås utifra sin begrunnelse, og ikke sine grenser, men den idéhistoriske, eller for den del, materielle historien til ytringsfriheten gjør det mulig å forstå dens rolle i dag. Analysen av den tidligere, mindre kompliserte form, gjør det mulig å forstå den senere, mer kompliserte form, for å parafrasere Marx. Frihet er alltid friheten til å undertrykke. Avtalefriheten basert på eiendomsretten er friheten arbeideren har til å ikke være slave, men samtidig være fri fra produksjonsmidlene, og på den måten være tvunget til å gjøre arbeid. Måten frihet opererer på er som et tveegget sverd, og det er et problem også i relasjon til ytringsfriheten. Det er friheten til å utfordre de med makt, samtidig som det er de med makt sin frihet til å spre så mye propaganda, hets og løgn at det leder til at vi ikke innser klimakrisen er her før 40 år for sent, at fascister tar over større deler av maktapparatet, eller at vi bomber i diverse land i midt-østen.

Stærk er naturlig nok også bevisst på dette. Gjennomgående kommenterer han inn hvordan, spesielt, minoriteters behov har blitt ignorert av ham selv fra 2013. Han har innsett at å bli trakassert og hetset ikke bare er en emosjonelt vanskelig opplevelse, men en eksistensiell trussel for deltagerne i den offentlige debatten. Dette er jeg selvfølgelig enig i. Jeg vil likevel mene at den debatten som foregår rundt temaet i dag, og som Stærk føyer seg i samme rekke som, er utilstrekkelig. Ved å stille spørsmålet om ytringsfrihet i rent ideelle og kulturelle termer, ender man opp med å ignorere den materielle forutsetningen for å delta i den offentlige samtalen, i tillegg til hvordan denne samtalen struktureres av disse forutsetningene.

De fleste (altså finnes det viktige unntak) ‘sterke’ mennesker, som ‘står i stormen’, og tåler alt fra hets til trusler, negative reaksjoner og rasisme: Dette er mennesker som står støtt, materielt sett. De er faste ansatte, godt lønnet, har familie og venner: alle forutsetningene for å leve gode liv. Et godt liv leder også til gode debattanter. Dagens medie- og forfattersfære, der folk hopper fra gratisarbeid til frilansoppdrag er det desidert største problemet for ytringsfriheten i dag. Jeg skulle gjerne sett Stærk vie dette et par annoteringer. Og som f. eks. Muna Jibril har fremhevet i klassekampen, gjerne forventes det av minoritetskvinner at disse ‘stiller opp’ fordi deres kamp ‘er så viktig’. Og heller enn å trekke den logiske slutningen at disse derfor burde få godt betalt, trekker man den motsatte: at de er villige til å arbeide gratis. Den største trusselen mot ytringsfriheten er utbrenthet, en utbrenthet som kommer av overarbeid, underbetaling og økonomisk angst.

Generelt kan det bemerkes at jeg stort sett kan slutte meg til at denne boken i større grad burde basert seg i at andre enn hvite menn kan oppleve ytringsfriheten. Gjennomgående har Stærk annotert boka slik at også perspektivene til minoriteter blir med (Stærk legger f. eks. til et fjerde eksempel der en innvandrer blir truet ut av debatten, på side 17). Utviklingen, som åpenbart kommer som en reaksjon på ytre høyres vekst, er interessant å følge.

Men la meg så gå til kjernen i de få utdypningene jeg vil gjøre. For det første har vi fra side 21 en definisjon av ytringsfrihet. Denne er fravær av systematiske hindringer for å ytre seg. En slik definisjon kan virke fristende, og jeg har selv argumentert for at det er en slik vi bør operere med. Jeg vil fortsatt være enig i den, som et utgangspunkt, men den må modifiseres. Fordi Stærk legger nemlig til grunn at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom rettslige begrensninger i ytringsfriheten, og sosiale begrensninger i ytringsfriheten. Han opphever på sett og vis offentlig/privat-distinksjonen, som egentlig er rart ettersom dette er en fundamental forutsetning for liberal filosofi, som Stærk i 2013 var tilhenger av.

Her synes jeg Stærks bok ikke i stor nok grad setter pris på virkeligheten slik den er. Det finnes forskjellige måter ytringsfriheten struktureres på, og disse er om ikke kvalitativt forskjellige, så kvantitativt. Premisset er naturlig nok en konvekvens av at boken tar sikte på normative vurderinger, men samtidig er disse normative vurderingene fundert i eksempler og problemer fra virkeligheten. Argumentasjonen, som i hovedsak er nyttebasert, baserer seg også på å anskueliggjøre mulige ringvirkninger i den virkelige verden. Dette innebærer det vi kan kalle et implisitt sosialteoretisk premiss: En tanke om hvordan samfunnet er strukturert, hvordan mennesker samhandler, og hvordan institusjoner fungerer. Dermed må det være på sin plass å blande inn litt virkelighet fra min side også.

Og den virkeligheten er den materielle strukturen av mulige og legitime ytringer i dagens samfunn. Stærk nevner for eksempel ikke hvor vanskelig det kan være for en fagforening å nå ut med sine streikekrav til offentligheten (med mindre det er NRK som streiker), noe Isak Lekve har skrevet mye om hos Manifest. Den totalt fraværende stemmen til flyktninger selv, eller for den ungdom i Oslo Øst, er også påfallende. At den offentlige samtalen kretser rundt et meningsløst svart hull av sentrums-‘pragmatisk’-politikk, er enda et utslag av dette. Noam Chomskys velkjente kritikk av kapitalistiske medier, Manufacturing Consent, er sentral her.

For Stærk koker store deler av disse problemene ned til at redaksjonelle vurderinger er problematisk, men noe vi må leve med, uten noen mer inngående analyse av hvordan disse redaksjonelle vurderingene fungerer som et ledd i å utelukke fullstendig legitime politiske saker, spesielt arbeiderkamp. Dette er, som også dokumentert av bla. Klassekampen, noe som gjør at mediene underrapporterer arbeiderbevegelsens saker. Noen direkte konspirasjon er det ikke, men strukturelt er det ikke i investorers interesse å skrive om arbeiderkamp, for å si det slik. I realiteten ender ‘redaksjonelle vurderinger’ opp med å være ytringsfrihetens black box, og da blir det til syvende og sist boken en tillittserklæring til de nåværende redaktører. At redaksjonell frihet er viktig er sant nok, men vi kan fortsatt stille de strukturelle spørsmålene om hvem som blir redaktører, og hva deres mandat er. Hva er rammene for den redaksjonelle vurderingen – på den ene siden rettslig, på den andre materiell.

Dette er, innenfor Stærks rammeverk, stort sett ubemerket.

I Norge er kanskje ikke problemet enormt: Vi er tross alt det eneste landet i verden med en venstresideavis som en av landets største. Men det er ingen prinsipiell forskjell i Stærks normative skrifter mellom Norge, og USA, i denne sammenhengen. De utallige milliardene som er bevilget til presidentkandidater fra den nyliberale kohorten, eller mot grasrotskampanjer for Medicare For All eller Green New Deal, er like mye et spørsmål om ytringsfrihet i kapitalens favør som det redaksjonelle vurderinger i Aftenposten er. Og der er regla, for å benytte Citizens United-saken fra amerikansk høyesterett, money is speech. Og speech is free.

Dermed begrenses også ytringsfriheten hele tiden av disse materielle rammene, det skaper ytringsfrihetens moderne form. De mulige politiske bevegelsene struktureres av sine kontinuerlige behov for ressurser, den enkelte skribent av neste lønnsslipp. I den normative liberalismen til Stærk (fra 2013, riktignok) er ikke dette centre-stage, men det burde vært tilfellet. Ingen ytringsfrihet under kapitalismen eksisterer uten de begrensninger som følger av kapitalismen, og det meste av disse begrensningene tar vi for gitt som akseptable, som nødvendige deler av samfunnet (herunder redaksjonelle vurderinger).

Utviklingen til Stærk fra 2013 til 2018 har først og fremst vært en anerkjennelse av minoritetenes situasjon. Men dersom man graver litt dypere finner vi nok også at mange av minoritetens problemer i bånn er materielle spørsmål om fordeling av ressurser, som gjør det nødvendig å ta steget over til en strukturert materiell forståelse av ytringsfriheten. Og ikke minst: De kreftene som minoritetene deltar i debatten mot, er så store som de er, delvis på grunn av materielle ressurser. Dersom det kommer en annotert utgave i 2023 som tar med disse perspektivene i nye annoteringer, kan den idémessige utviklingen være fullendt, og boken enda bedre.

Jeg har også noen andre, merknader, som er litt mer sporadiske.

På side 43 uttrykker Stærk at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom å bli støtt av offentlig nakenhet, og at noen krenker ens religiøse tro. Her undervurderer Stærk effekten av overhengende sosiale strukturer. Sammenligningen forsøker å si at ‘nakenhet’ kan være like subjektivt krenkende som å krenke noens religion, men ser ikke at forskjellen mellom de to er at krenkelse mot religiøse er en del av en større samfunnsstruktur som systematisk utelukker denne religiøse minoriteten. Prinsippet anvendes også på muslimer vis a vis kristne. Man kan si at nakenhets støtende effekt også springer ut av en maktstruktur, for all del, men disse strukturene er kvalitativt forskjellige og dermed er det ikke rimelig å konstatere prinsipiell likhet. Like tilfeller skal behandles likt, men spørsmålet er alltid, på hvilken måte er det likt.

På side 52 har Stærk et tankeeksperiment som egentlig koker ned til ‘forutsatt at ytringsfrihet ikke er nyttig, vil du da opprettholde den’? Svaret her synes jeg ikke er godt nok. Det finnes andre måter å motivere ytringsfrihet enn nytte, og for min egen del, er det sentrale autonomien til å kunne si hva du selv ønsker å si. Ikke noe mer enn det.

På side 60 og fremover diskuterer Stærk en rekke nyttebegrunnelser for ytringsfriheten. Han spør bla. hva man skal gjøre dersom raseteorier en gang ‘kommer tilbake’ og vi ikke kan argumentere mot dem. Stærk har innvendinger i 2018, som går på hvor svak forståelsen av rasisme er i 2013, men jeg har en ytterligere. Kapitalismen har et fantastisk verktøy: Arbeidsdeling. Selv om vi forutsetter at vi må ha noen som kan argumentere mot rasismens ideer, betyr ikke dette at alle trenger det. Vi kan gi noen oppgaven med å vite om disse ideene, uten at alle mennesker i samfunnet skal kunne brutalt nedkjempe en rasist – kanskje formidlingsevnen i akademia kunne fått mer fokus!

Når det er sagt er det mye ute og går fra diverse progressive bevegelser. Det er latterlig å mene at det er unøvendig å argumentere for sine ideer. Det innebærer en grad av arroganse som jeg ikke uten videre kan akseptere. Selv mener jeg jo det burde være selvsagt at alle i Norge har rett på et materielt trygt liv, og å ikke leve i fattigdom. I tillegg er det ganske nedverdigende for disse å få høre at de ikke fortjener et slikt liv, og det understøttes av maktstrukturer. Med andre ord er alle vilkår for progressive krav om å stanse diskusjonen på plass, men det er likevel helt latterlig å tro at man ikke skal måtte argumentere for noe slikt. Man må forklare, overbevise, og mobilisere for sin sak. Samme hvor bakstreversk motstanderne er.

På side 78 nevner Stærk at sannheten ikke alltid kommer frem: Løgnere og rabulister vinner ofte frem, eller sporer av diskusjonen. Jeg vil legge til at de som først og fremst gjør dette, er kommunikasjonsfolk finansiert av store selskaper. Vi har visst om klimakrisen i over hundre år, og kunnskapen blir bare større. At ‘sannheten’ ikke aksepteres, er simpelthen et spørsmål om hvordan den offentlige samtalen er materielt strukturert.

På side 81 skriver Stærk egentlig om at ad-hominem er galt, og at man derfor må vurdere alles argumentasjon på argumentasjonen per se, ikke personens karakter. Dette er greit nok i formallogikken, men ikke i den politiske debatten. Som vi har berørt flere ganger finnes det simpelthen ikke nok tid eller plass til alle. Da må vi benytte oss av eksperter og tillitspersoner. For eksempel er det en rimelig antagelse å tro at mine sosialistiske nyhetskilder gir bedre dekning av USA-imperalismen, enn Aftenposten. Vi kaller det kildekritikk, men i realiteten begår vi et ad hominem mot nyhetsstedet. Men ad hominem er egentlig ikke så galt. HVer eneste gang man stoler på en økonomisk analyse, en klimarapport eller lignende, så burde vi egentlig vekte deres argumenter likt med mannen i gata. Man kan selvfølgelig innvende at vitenskapen har en metode osv., men med mindre man selv har gjennomført analysen og/eller eksperimentet er det faktisk slik at man ikke gjør noe annet enn å stole på personen som har skrevet det. Dermed vil jeg nok innvende at ad hominem-vurderinger er mer relevant enn det Stærk gir rom for.

Et gjennomgående paradoks for ytringsfrihetsteori generelt er at den forutsetter egentlig et diskusjonsforum som ikke eksisterer. På side 88 skriver Stærk 2013 at det er lett å ha tillitt til en debatt uten regler, og at vi kan stole på at det mange mener er viktig, er det som blir snakket mye om. Stærk 2018 annoterer at dette ikke akkurat er relevant i relasjon til f. eks. rasister, der et sjangertrekk alltid har vært å kalle seg selv sensurert. Med andre ord er det ikke så galt med noen regler. Paradokset her ligger i forutsetningen: Folk har jo ekstremt mye tillit til akademia, og akademia er jo så regelstyrt som man bare får det. Akademiske debatter med fagfellevurdering, disputaser med opponenter, og så videre: Alt dette er ekstremt regelstyrte debatter, som nyter nær absolutt autoritet i mange tilfeller. I realiteten er det akademiske rom premisset for diskusjonsforaet ytringsfriheten skal gjelde i, når liberalister diskuterer den.

På side 89 har Stærk en særdeles god note: Han uttrykker at det kanskje er forsvarlig å (delvis) sensurere nazister nå, så man slipper å på et senere tidspunkt ta til maktmidler mot dem. Dette er et svært viktig og godt prinsipielt poeng. Stans ting ved rota, heller enn å rive ned huset fordi planten har omslynget hele greia. Eller evt. en bedre metafor.

Generelt kan jeg vel legge til at det er moro å lese boka med annoteringer. Man får nye blikk og ser tydelig hvordan skribenten har utviklet ståstedet. På samme måte som argumentasjonen i boka er relativt konsekvent, forstår man også at argumentasjonen i notene er relativt konsekvent. Jeg kan merke meg at det er en note i siden, lese avsnittet noten refererer til, og så mer eller mindre være sikker på at jeg vet hva som vil står i den noten fordi jeg får en god forståelse av hvor Stærk står nå. Den typen bøker som Ytringsfrihet er, med normativ argumentasjon, er særs godt egnet til å innføre noter for å forstå sin politiske menignsutvikling. Det som på det ene tidspunktet fremsto som en evig og absolutt sannhet som av nødvendighet må gjelde i alle tilfeller, viser seg å ikke være det. Å lese denne prosessen foregå in real time, er interessant.

Jeg beklager for øvrig at denne teksten er rotete. Jeg leste boka og tok masse notater, men da jeg endelig skulle sette meg ned og skrive, var det vanskeligere enn jeg hadde tenkt. Lite tid til skriving, gjør skriving vanskeligere. Slik er det, men heldigvis kan en materiell forståelse av ytringsfrihet hjelpe oss med å finne ut av en løsning på problemet.

 

Borgerskapets diktatur eller statens klassekarakter

Det har vel foregått en debatt i Rødt om formuleringen hvor statsapparatet karakteriseres som “borgerskapets diktatur”, og forleden dag så jeg Magnus Marsdal kommentere noe i retning av at slikt var forbeholdt de mest outrerte delene av Rødt. Generelt sett virker det som om folk oppfatter setningen som åpenbart feil, og at karakteristikken er helt upassende Nuvel. Som vanlig, skrevet forsøksvis enkelt, ingen referanser men spør ved interesse.

Riktig er det at staten ikke er “borgerskapets diktatur” i dag. Slik var det heller aldri. Jeg tror likevel folk misforstår hvorfor det er slik. Vanligvis går regla kanskje noe slikt som at før i tiden hadde ikke arbeiderklassen stemmerett, da var det diktatur, nå derimot har vi det, og lever i et demokrati. Ergo er ikke lenger staten borgerskapets diktatur.

Uttrykket i seg selv stammer meg bekjent ikke fra Marx. Marx omtaler – men da bare 3 ganger i alle hans samlede verker – proletariatets diktatur. Borgerskapets diktatur er antageligvis en omskriving av manifestet, som kaller staten “the central comitee of the bourgeoise”. Uttrykket har også sin funksjon som en motpol og forklaring på hvorfor proletariatets diktatur eventuelt var legitimt (hvis borgerskapet har et diktatur, kan vi også osv…).

Problemet her er imidlertid at det som er galt med utsagnet på ingen måte er statens karakter eller grad av undertrykkelse. Jeg kommer tilbake til dette. Det som er galt med utsagnet er simpelthen at et diktatur forutsetter at en eller iallefall en samlet gruppe sin interesse er bestemmende for samfunnet. Det kan vi ikke si om borgerskapet, av den enkle grunn at borgerskapet alltid vil ha interne stridigheter som følge av behovet for å maksimere profitt. Norsk eierklasse er i kamp med internasjonal eierklasse, finansbransjen i kamp med industribransjen, tjenestesektoren i kamp med industrisektoren og så videre. Dette er bare utgangspunkter for motsetninger, men disse blir gjerne forsterket av arbeiderklassen selv. Eksempelvis skapes det store motsetninger mellom eierklassen gjennom frontfagsmodellen.

Det sentrale poenget er at mens arbeiderklassen kan ha et proletariatets diktatur, kan aldri borgerskapet det. Årsaken er at borgerskapets interesse aldri er enhetlig, de har ikke et felles samlet mål. Det stemmer derimot ikke med arbeiderklassen, som har i sin felles interesse å avskaffe kapitalismen. Men, og det er det sentrale her, det er dermed ikke graden av undertrykkelse e.l. som gjør “borgerskapets diktatur” upresist eller dårlig. Det er ikke et radikalt synspunkt, så mye som det er et analytisk svakt synspunkt.

Hvis vi benytter en gjengs definisjon av diktatur er absolutt autoritet i alle, eller i alle fall alle vesentlige, samfunnssfærer, antageligvis den enkleste. Innenfor den økonomiske sfæren stemmer dette åpenbart: Her er bedriftslederens autoritet absolutt. Vedkommende har makt til å bestemme over skapelsen, opprettholdelsen og nedleggelsen av enhver arbeidsplass. Arbeidere har over tid kjempet frem enkelte rettigheter, og har en formell men ikke reell medbestemmelsesrett (såfremt de ikke bruker streikevåpenet), men det vi kan kalle bedriftens fundamentale bestanddeler er det fortsatt én person, eller iallefall en gruppe personer, som bestemmer over. Dette gjelder hele den økonomiske sfæren. I tillegg er Norge, og vest-Europa mer generelt, et helt tydelig unntak fra normen i verden.

Dermed må det være helt greit å si at det foreligger absolutt autoritet, en kategori som åpenbart har sitt sentrale innhold i å betegne den som bestemmer over eksistensberettigelsen til en sosial relasjon, bedriften.

Da blir naturlig nok spørsmålet om det er gode grunner til å mene at andre samfunnssfærer er vesentlige nok til at de gjør at vi må se bort fra diktaturet innenfor økonomien. I utgangspunktet mener jeg dette er unødvendig, men det er staten, ikke økonomien, som omtales som borgerskapets diktatur. Ergo må vi også spørre om staten er et diktatur.

Her blir det med en gang vanskeligere. På den ene siden kan man peke på det åpenbare som ligger i at vi har stemmerett og medbestemmelse på lokalt og nasjonalt nivå. På den andre siden kan vi peke på at staten er underlagt strukturelle begrensninger gjennom kapitalmakten, og at folkets vilje har fint lite å si, dersom eierklassen flytter alle ressurser til Dubai. Vi kan fortsette å peke på at mellomstatlig samarbeid med andre kapitalistklasser er svært vanlig, siste eksempel i Venezuela, men alltid aktuelt i EU. Kort oppsummert: Statens jurisdiksjon, mulighet til å bestemme, er strukturelt bestemt av en rekke forskjellige faktorer (og eierklassen kontrollerer de fleste av disse) som gjør at stemmeretten vår er mer, men ikke mye mer, enn illusorisk. Stemmeretten er en nødvendig, men ikke i nærheten av tilstrekkelig, forutsetning for at arbeiderklassen skal ha reell autoritet over samfunnet.

I tillegg kan vi peke på det ganske enkle faktum at staten ikke er en entitet flyvende der oppe som kan bestemme over hva den vil, men er utrustet med et sett helt historisk spesifikke verktøy som kan brukes til å løse historisk spesifikke oppgaver. Sentrale oppgaver inkluderer å sikre eiendomsretten og at kontrakter holdes, undertrykke sosial uro gjennom politi og fengsel, kreve inn skatter for statskassen og gjeld for kreditorene, sikre like vilkår for handel over grenser, kontrollere grensene, og en rekke slike tiltak. Dette er statens kjerneoppgaver, som den aldri slipper taket på. Man kan godt snakke om ABE-reformen, men ingen kutter vesentlig i innkrevingsmyndighetenes mulighet til å sikre at gjelden realiseres.

Vi kan dermed tilføye at staten i tillegg til å være strukturelt koblet til kapitalkreftene, så er den historisk utviklet som en grunnleggende forutsetning for kapitalkrefter. Arbeidsdeling, handel med penger, vareproduksjon og så videre, er ikke mulig uten staten. Norge er ett av få unntak, velferdsstaten er et forsøk på å gi staten andre verktøy, men dette har man for lengst reversert i den grad at NAV ikke lenger kan karakteriseres som noe annet enn et verktøy for eierklassen. Og selv da Norge og vestlige land et helt spesifikt unntak, både geografisk og historisk.

Oppsummert kan vi si at denne forskjellen handler om en distinksjon mellom staten som et ideelt og materielt fenomen. Som ideelt fenomen er staten i utgangspunktet ikke formet av borgerskapet og ikke noe som tjener borgerskapet. Lovgivningsmyndigheten er (nesten) absolutt, statskassens muligheter uendelige, og all den makten som ligger i denne sal er i prinsippet like mye min, som Stein Erik Hagen sin.

Men som materielt fenomen er staten noe helt annet. Da er den en helt spesifikt utviklet måte å organisere og strukturere sosiale relasjoner mellom mennesker på, og kort oppsummert er denne måten i tråd med hva som er nødvendig for et kapitalistisk produksjonssett. Våre stemmer har ingenting med det å gjøre, iallefall ikke per dags dato. Arbeiderpartiet styrte i årevis, uten å gjøre det minste innhogg i de grunnleggende forutsetningene, selv om de viste at det var mulig å få staten til å gjøre noe kvalitativt annet enn den hadde gjort før. Men dette var en årelang prosess.

Ikke minst var det en prosess som forutsatte en forståelse av hva staten var. Arbeiderpartiet forsto at de verktøy staten hadde ikke kunne aksepteres som de eneste verktøyene man muligens kunne behøve her i verden. Hvis alle avviser ‘borgerskapets diktatur’, eller bedre sagt, statens klassekarakter, så mister vi denne innsikten av syne. Når en radikal arbeiderbevegelse tar makten, må en av de viktigste oppgavene være å gjøre staten til noe annet enn den er i dag, man må endre statens klassekarakter.

En tekst om å radikalisere befolkningen

I det siste har jeg drodlet en del om EØS-avtalen, og samtidig har jeg fulgt amerikanske primærvalg og politikk tett. Dette har gjort at jeg har tenkt en god del på hvordan man radikaliserer en befolkning og får gjennomført radikal sosialistisk politikk, rent praktisk. Naturlig nok må dette tilpasses de konkrete historiske øyeblikkene vi står i til enhver tid, men jeg vil nok likevel hevde at det eksisterer enkelte generelle tanker vi kan benytte for å forstå disse øyeblikkene på en så god måte som mulig. Dette fremlegger jeg her. Jeg kommer til å skrive denne teksten relativt enkelt og uten henvisninger til teori eller lignende. Kult om folk deler hvis de liker det.

Det grunnleggende problemet er at folk ikke støtter sosialistisk politikk. Det er ingen som fødes ut av magen og plutselig tenker at det en gjeng akademikere og aktivister har tenkt ut iløpet av noen århundrer er den beste måten å gjøre ting på. Sosialismen er et prosjekt for å endre historiens gang, intet mindre, og å tenke man bare må få overbevist nok mennesker er idealistisk, altså at det tar utgangspunkt i at historien endres av menneskers ideer. At dette ikke er tilfelle, er en grunnleggende tese for all marxistisk sosialisme.

Sosialismen tar heller utgangspunkt i endringer basert i materielle forhold, spesifikt produksjonsforholdene. Dette vil si alt fra hvordan økonomien produserer det den selger slikt som arbeidsforhold, teknologisk utvikling og organisatorisk strukturering, til hvordan produktene fordeles og distribueres mellom arbeiderne, kapitaleierne i sine forskjellige klasseformasjoner og statsmakten som en institusjon som strukturelt sett står på kapitaleiernes side. Når man med utgangspunkt i et slikt syn vil endre på noe, betyr dette å sette produksjonsforholdene i forandring – dette gjør man gjennom å utnytte motsetningene i produksjonsforholdene. Den grunnleggende motsetningen, eller sagt annerledes, den mest generelle motsetningen som konstituerer de fleste andre motsetninger, er den mellom arbeiderne og kapitaleierne.

Utnyttelsen av arbeid til fordel for kapital skaper en rekke motsetninger. Å benytte begreper som motsetninger på micro- og macronivå er misvisende, ettersom motsetningene alltid må begynne i kraft av den enkelte arbeider. Vi kan likevel snakke om motsetninger som skjer konkret på arbeidsplasser, innenfor nasjonalstater, og innenfor den globale økonomien. Som norske sosialister ønsker vi å synliggjøre og utnytte motsetningene først og fremst på arbeidsplassene, og innenfor nasjonalstaten, men da med mål om å også intensivere motsetningene på globalt nivå.

Motsetningen på arbeidsplassen er den enkleste å utnytte: Arbeidsplassen samler arbeidsfolk og gir oss en felles interesse i å skaffe oss mer kontroll over hva som skjer med det vi produserer. Vi ønsker i så stor utstrekning å bestemme over vårt arbeid som mulig, enten det er gjennom å kreve høyere lønnsvekst, medbestemmelse, pensjonsvilkår, endrede arbeidstider eller lignende. Motsetningen vi skaper er da mellom arbeiderne, og eierne på den konkrete arbeidsplassen. Heller enn å være underordnet, tar man kontroll.

Her inntrer den første store overgangen i den strategiske tilnærmingen. Når vi streiker, vinner frem, kanskje vi klarer å danne store fagforeninger på tvers av industrier. Kanskje klarer vi, for å snakke i nåtiden, å ta tilbake kontrollen over LO og gjøre det til en grasrotsorganisasjon, samle de forskjellige fagforeningene (iallefall politisk sett) og utgjøre en reell trussel mot profitten til næringslivet. Da kommer den første store motsetningen – kapitaleierne er ikke bare kjipe folk som nekter å gi oss kontroll over vårt eget arbeid. Deres klasseposisjon blir nå truet. Når Sekkingstad kaster polske arbeidere som hadde organisert seg er det ikke bare grådighet. Det er også det faktum at de er en eksistensiell trussel mot hans klasseposisjon. Han risikerer det verste man kan: Å bli arbeider selv.

 

I den konkrete politikken i Norge idag er det som har skjedd at denne motsetningen – eierklassens frykt for å bli arbeidere – har materialisert seg både gjennom nasjonale og internasjonale institusjoner. Trepartssamarbeidet og arbeidsrettslig regulering forbyr en rekke forskjellige streikemåter, tidspunkter og streikemål. Beskyttelsen mot streikebryteri er knapt eksisterende, og dersom arbeidsledigheten er høy nok viser norske bedrifter ingen kvaler med å benytte seg av lockout, streikebrytere eller nekting av arbeidsstans. Dette gjør at vi som arbeidere må benytte oss av andre virikemidler – boikott, blokkader, sabotasje. Den norske staten – inkludert Gerhardsen, Gro og Stoltenberg – har konsekvent stått på næringslivets side i de mest radikale streikene, og sørget for at ‘ro og orden ivaretas’. Dette gjør at selv om vi klarer å utnytte motsetningen mellom arbeid og kapital så godt som vi bare ønsker, så klarer vi ikke å vinne av den grunn alene.

Jeg vil merke nå at alt det jeg har skrevet så langt, det er spørsmål som forutsetter at vi arbeider så godt vi kan for å få folk med på å radikalisere fagbevegelsen. Dersom disse problemstillingene ikke oppstår – dersom vi ikke engang klarer å få staten til å tvinge en radikal fagbevegelse i kne – så er vi fortsatt langt fra målet. Heldigvis ser vi tendenser til dette allerede nå, og mange er med god grunn lei.

Med en gang arbeidsfolk over hele landet ser at statsmakten utgjør en enorm trussel for deres mulighet til å vinne kontroll over eget arbeid, så kommer de politiske partiene inn i bildet. Her snakker jeg om SV og Rødt, men også Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Til og med MDG, om de skulle være villige til å sette klima først, og avvikle kapitalismen mot at vi også fikser klimakrisa. De politiske partiene må vinne et sterkt og stabilt flertall gjennom en større folkebevegelse som støtter opp under den fordi den lover konkret og radikal politikk for å hjelpe arbeiderklassen. Dette betyr alt fra å støtte opp om streiker til å innføre høyere skattenivåer, begrense eierklassens mulighet til å legge ned bedriftene sine når arbeiderne streiker, slå ned på streikebryteri, og ikke minst støtte opp om velferdsstaten slik at alle de uføre, arbeidsløse og syke, får muligheten til å komme tilbake inn i arbeiderkampen.

Her er det viktig å påpeke at disse kravene må være fundert i arbeiderklassen selv. Det er ikke noe program som må komme, og politikken må (og vil) være basert i å løse de konkrete motsetningene som har oppstått som følge av intensifiseringen av motsetningen mellom arbeid og kapital. Nå begynner det virkelig interessante.

La oss for eksempel si at arbeiderne på en eller annen vindfarm streiker for bedre arbeidsvilkår. Bedriften truer med å legge ned. Hva bør staten gjøre? Jo, gankse enkelt det arbeiderne vil at den skal – kjøpe opp – eventuelt ekspropriere, bedriften. Dette er en konkret løsning på et konkret problem: Man kan ikke kontrollere bedriftseierens vilje eller evne til å legge ned bedriften med noe som helst annet tiltak enn å selv ta kontroll over bedriften. Motsetningen er løst, arbeiderne styrer bedriften. Kapiche. Plutselig er ikke offentliggjøring av industri, tjenestesektor og så videre radikal sosialistisk politikk – det er simpelthen bare den eneste løsningen på et konkret politsk problem, skapt gjennom å intensivere motsetningen mellom arbeid og kapital.

Så kan vi si at for å gjøre dette, må staten ta inn mye penger. Det er mye annet vi vil gjøre også – boligmangel, arbeidsgaranti, sekstimersdag – alt dette vil være krav som utløses av en radikal fagbevegelse. Da må staten ta inn skatt, men så er problemet at hele den norske eierklassen har halvparten av eiendelene sine i skatteparadiser, og ytterligere mulighet til å flytte mer av dem. Det samme kan vi si om bedrifter som flytter investeringene sine når de ansatte organiserer seg. Hvordan løser man dette? Jo, man må jo ta kontroll over folks mulighet til å flytte på eiendommen sin. Man må stanse muligheten til å flytte kapital over alt, når man vil. Da må vi ut av EØS, og vi må nasjonalisere og ta aktiv kontroll over bankene våre. Plutselig er ikke kampen mot EØS eller for å nasjonalisere bankene radikal sosialistisk politikk, men bare den eneste løsningen på et praktisk politisk problem.

Slik kan jeg fortsette i det uendelige, så mange av disse store spørsmålene vi kjemper for – høyere skattenivå, at NAV er elendig og å reformeres, at kapital kan flytte seg hvor den vil, at arbeidsinnvandring undergraver organisasjonsandelen – alt dette er problemer som ikke i dag er intensivert og synliggjort som grunnleggende motsetninger for befolkningen. Sagt annerledes er det ingen større folkebevegelse som daglig opplever disse motsetningene i sitt ytterste, det er bare en liten del av folket som opplever dem på daglig basis uten å mobilisere bak dem.

På denne måten gjør man at radikal sosialistisk politikk, helt generelt, ganske enkelt blir den mest nærliggende politikken. Det forutsetter at vi begynner med å radikalisere fagbevegelsen og den politiske debatten, ved å foreslå større og omfattende måter å endre Norge til det bedre.

Men, vil jeg og enkelte på høyresiden innvende – dette virker som en spiral som aldri kommer til å stoppe. Sagt annerledes, et klassisk men hva med Stalin-argument. Og jeg er av den oppfatningen av at det er en god innvending, såfremt den er fremsatt i god tro.

Stalin-situasjonen unngår vi på sett og vis gjennom å gjøre noe av det motsatte av det jeg har skissert her. Det grunnleggende poenget mitt er at vi må bygge de materielle, institusjonelle og strukturelle forutsetningene for å synliggjøre og presse motsetningene i samfunnet til sitt ytterste, slik at den sosialistiske løsningen blir den eneste. Det samme, men omvendt, må vi gjøre for å unngå et totalitært samfunn. Og her kommer de ofte mer upopulære og ikke-intiuitive venstresidesakene inn med full tyngde, motstand mot politi og forsvar.

For hva er forutsetningen for å skape et totalitært styre? Er det en ond ideologi? Er det en dårlig leder? Er det fraværet av konstitusjonelle rettigheter? Nei, vi er materialister, og vi vet at det er de materielle forhold, som er avgjørende. Det er hvilke institusjoner som muligjør visse motsetninger. Det er, som jeg har forsøkt å påpekt flere ganger over min skribent-karriere, oppbyggingen av totalitære institusjoner som politi, fengsel, og forsvar. Disse intensiveres som en følge av klassekampen – når arbeiderne streiket i Polen i 2013 innførte regjerningen demonstrasjons- og streikeforbud. I tillegg styrket de politivesenet. Deretter tar PiS over og kjører autoritær, arbeiderfiendtlig politikk over hele linja.

Poenget er at institusjonene for å kontrollere befolkningen eksisterte i PiS-tilfellet, og det eksisterte desto mer i Sovjet, Kina eller for den den Pol Pot (finansiert av USA, vel og merke). Måten å unngå folkemord, kontrollstat og så videre, er å avvikle de autoritære institusjonene det liberale samfunn later som det ikke operer med. Dette må gjøres i så stor utstrekning som bare mulig. Man må frata våpen, fjerne uniformer, avvikle all overvåkning og så videre. Med andre ord må staten redusere sin egen makt, og ideelt sett bygge opp substituttorganisasjoner med grasrotsgrunnlag, som konfliktløsningsorganer, restorative justice-programmer, og generelle institusjoner for å skape og ivareta et godt samfunn. Slike tiltak vil antageligvis ikke ha noen stor støtte i befolkningen, men det er samtidig sjeldent et demokratisk problem at staten svekker seg selv, slik at jeg mener legitimiteten er ivaretatt.

Bare på denne måten sikrer man et radikalt sosialistisk samfunn. Kom gjerne med innspill og tanker, jeg har vært og blitt slått i hodet av en fyr i halvannen time så kanskje jeg tar helt feil.

Meningsløs debatt

Tror faktisk ikke jeg har tenkt en tanke oftere enn at det som foregår i Den Offentlige Samtalen, er fullstendig meningsløst. Siden nyttår har det vært spesielt ille, og jeg håper iallefall her og nå å få satt noen ord på det.

Hva har vi snakket om siden nyttår? Eliter, noen ulvegreier, ‘folket’, Per Willy er rasist, Erna er rasist på en smartere måte. Jeg tror det er det, stort sett. Det som karakteriserer disse debattene er først og fremst det såre fraværet av politisk innhold. Her er jeg, som jeg jo gjerne litt for ofte er, av Schmittsk overbevisning. Politikk er til syvende og sist forholdet mellom venner og fiender, men i det borgerlige samfunn er borgerskapets makt avhengig av produksjonsforholdene på en slik måte at alle progressive krefter må følge etter dem inn i denne sfæren for kampen om dominans.

Nå må man selvfølgelig ikke misforstå, dette er ikke en vulgær forståelse bygget på at vi må snakke mer om økonomi, eller for den del, at debatten bør inneholde klassekamp. Det er heller slik, som Schmitt fremhever, at det personlige aldri kan bli politisk. Politikken slutter der det personlige begynner (iallefall i det borgerlige samfunn, en kan argumentere for at f. eks. enkelte menneskegrupper, herunder svarte slaver, i visse epoker aldri har hatt en personlig sfære, eller at det vi idag ser som personlig som familien tidligere var en del av en politisk orden via patriarkatet, men dette ser vi bort fra). Konsekvensen av dette synet er rimelig åpenbart: Den offentlige samtalen er ikke innrettet for å diskutere politikk, men for å diskutere personlige forestillinger.

Dette er noe av bakgrunnen for min påstand om at den offentlige samtalen er et velferdstiltak for middelklassen. Middelklassen er sofistikert, intelligent, og ekstremt opptatt av seg selv på den måten du bare har mulighet til å bli dersom du er i en materielt sikker posisjon, relativt psykisk frisk og tror politikk handler om hva som foregår i folks hoder. Problemet er at hvis du er opptatt av deg selv impliserer dette gjerne at du ikke ser deg selv som en del av en større gruppe – noe middelklassen aldri gjør. Middelklassen er som kjent et konstrukt skapt av borgerlig sosiologi, i hovedsak for å finne unnskyldninger til å ikke anerkjenne klassemotsetninger, men også for å kunne benyttes retorisk i offentlige samtaler som en unnskyldning for å ikke støtte arbeiderklassen. Middelklassen, vag, udefinert, diffus, kan aldri organisere seg, aldri se hverandre gjennom seg selv og vice versa, og aldri danne den nødvendige felles bevissthet for å politisk organisere for endring i sin egeninteresse (dette er selvfølgelig fordi de ikke har like materielle interesser). Dette gjør likevel middelklassen avhengig av en offentlig samtale, fordi en av de mange sosiale markørene det borgerlige samfunn aksepterer som gangbar valuta er ‘politisk engasjement’.

Dermed må vi skape noe som kan representere politikk som den politisk engasjerte middelklassen kan engasjere seg i, og det gjør vi gjennom den offentlige samtale. Det er viktig å skille den offentlige samtale fra den akademiske samtale. Siden de gamle grekerne, sikkert før det også, har vi nemlig skjønt at mennesker er en gjeng med idioter som ikke klarer å tenke rett. Derfor skaper vi enorme institusjoner som forsøker så godt vi kan å få oss til å tenke rett, for eksempel fagfellevurdering, grunnleggende trening i kritisk tenkning, forståelsen av at for å forstå et fenomen må du faktisk kjenne mer eller mindre hele litteraturen. Noe sånt skjer ikke i den offentlige samtalen, men det tror den offentlige samtalen selv. Den offentlige samtalen selv tror at den har overkommet Kant eller Hegels begrensninger på fornuften. Dette gjorde man ved å skape et samfunn hvor noen få eier alle medier og disse har profittmotiv som eneste mål. Disse få velger så en redaktør. Denne redaktøren foretar ‘vurderinger’, og da er det greit.

Problemet er bare at middelklassen tror den offentlige samtalen er viktig. Filosofer har faktisk skrevet samfunnsteorier som konkluderer med at vi kan bygge et samfunn på diskursen. Jürgen Habermas, mener for eksempel at den fagforenings- og nasjonsknusende TROIKAen er løsningen på ytre høyres vekst. Jeg tror det har noe med å gjøre at man skaper en felles europeisk samtale, iallefall skulle hans hovedverk tilsi at noe slikt var konklusjonen. Men det husker jeg ikke, fordi en offentlig samtale er ikke et sted der man sjekker hva som har blitt sagt eller forsøker å trekke forståelsen sin ut av tidligere historiske fenomener. I den offentlige samtalen ser vi for oss at mennesket bestemmer selv hvordan verden ser ut, og da må vi bare se for oss at den ser annerledes ut for å løse problemer.

Selvfølgelig er det ikke slik det fungerer. Som jeg sa formes politikk av politisk konstituerte enheter av mennesker, sosiale grupper, som basert i en viss felles forståelse av hvem de er, utfordrer andre grupper. Noe slikt tror middelklassen at de snakker om når de snakker om ‘elitene’, for da er det snakk om et kollektivt perspektiv. Vi ser selvfølgelig med en gang at dette ikke går helt bra, for det tar bare noen dager før de begynner å anklage hverandre for å være eliten de selv forsøker å kritisere. Det faktum at de alle sammen eier en leilighet, er naturlig nok ikke interessant. Det viktige er hvor i Oslo er leiligheten plassert.

Dette ville Marx kalt ett eller annet smart, jeg vil kalle det tullball. Samtidig sitter senterpartiet fornøyd, fordi de har en fast hånd rundt den eneste gjenlevende sosiale grupperingen som eksisterer – den som er basert i ens geografiske plassering. Å argumentere for at ‘vi som bor her ute, har det annerledes enn dere som bor der inne’, er en enkel sak. Som Fredric Jameson sier er den postmoderne tilstand karakterisert av at vi bare eksisterer i Rom. Verden er flat, eller noe, sier han. David Harvey sier ett eller annet om at kapitalen strukturerer Tid på en måte som gjør at Rom er det eneste vi lenger kan kjempe over og gir grunnlag for geopolitisk konflikt.  Senterpartiet motbeviser alt dette, de har skjønt noen greier. Venstresida skal være glad for at vi kan få 10-15% av stemmene fra ellers reaksjonære krefter ved å gi noen milliarder til å subsidiere landbruk. Det gjør også mormoren min veldig glad, som mener mennesket er skapt for å holde jorda i hevd.

Deretter kommer Erna som oppfordrer mennesker i Norge til å få barn. Dette gjorde mange sinte. Erna Solberg er den personifiserte statsmakt i Norge. Hun har øverste kontroll på det største statlige investeringsfondet i verden og kan endre historiens gang med et knips hvor investeringene flyttes til noe annet enn indeksen tilsier. Hun har noen hundretusener undersåtter hun bokstavelig talt kan sende en melding til å be dem gjøre nesten hva hun vil. Hun har masse folk med våpen som er villige til å bruke dem. Hun har makten til å endre politikken på en måte som gjør at hun antageligvis kan få resten av kapitalkreftene til å handle i tråd med noen av sine ønsker. Men hun velger heller å bruke det viktigste virkemiddelet av dem alle: Å oppfordre folk til å få barn i TV. I Lars Björnes oversikt over norsk rettsvitenskap skriver han ca. 100 sider om debattene om statens karakter: Var den et uttrykk for folkeviljen? Var staten en organisme bestående av menneskelige bestanddeler?  Eller uttrykte egentlig bare staten sin egen vilje, og underordnet alle andre viljer til sin vilje? Jeg vet ikke om Erna Solberg svarte på disse spørsmålene, men jeg føler det er noe her iallefall.

Naturlig nok tar det bare noen sekunder fra noen nevner samleie til menn som er svært kåte begynner å tenke på Den Hvite Rase. Deretter kom ropene fra opposisjonen om at eierklassens partier måtte ‘ta avstand’ fra slike uttalelser. Alt annet ville fornedrige Den Offentlige Samtale, som på ingen måte bare er en generell refleksjon av langvarig politikk i Norge. Igjen ser vi middelklassens manglende forståelse for hva politikk er. At eierklassens partier ikke har noen spesiell interesse i å ta avstand eller å ikke ta avstand fra menn som liker den hvite rase, er irrelevant, fordi dette handler om deres individuelle karakter. I Norge forventes det at folk oppfører seg sånn nogenlunde godt, og dette betyr at vi må si det er dumt når folk er rasister. Det bør vi naturlig nok, men vi bør jo også forstå at mobiliseringen rundt forskjeller i geografisk plassering av mennesker bare er ett av mange verktøy eierklassen tyr til for å fortsette sin kamp i å utnytte arbeidskraften til alle oss andre.

De strukturelle forholdene som materialiserer seg gjennom våre ideer om andre ‘etniske grupper’ blir ikke fremhevet, og det er selvfølgelig slik den offentlige samtalen fungerer. Da er det ikke politikk vi snakker om, men enkeltmenneskers moral, altså et privat spørsmål. Først og fremst er det viktig at Sveinung Rotevatn sier Per Willy var teit på twitter, slik at noen slipper å spørre om hvorfor han ikke gjorde det når de møtes for å ta en øl senere på dagen. At de skikkelige politiske organisasjonene heller ikke påpeker at det muligens kan være en sammenheng mellom den økende rasismen og at vi i Norge har hatt en av verdens strengeste grenseregimer i snart 40 år, unisont støttet opp om av alle partier, er heller ikke spesielt påfallende. Vi er en stat som – hvis det var nødvendig – ville satt migranter på en øde øy for å dø. Fordi vi gjør det nå. Men! Det er viktig å ikke si det.

Selvfølgelig vet disse politiske organisasjonene også dette, og grunnen til at de ikke sier noe er deres fullstendige fallitterklæring som politiske organisasjoner. De vet veldig godt at de ikke kan gjøre noe, og da gjør de heller som resten av oss: Deltar i den offentlige debatten. Når man er deprimert er en veldig vanlig respons å ta skylden for sin egen depresjon. Når vi opplever depresjon, er det vanskelig å finne noen forklaring på hvorfor vi er deprimerte. Derfor vender vi depresjonen innover mot oss selv, og tar ansvaret for den selv. På den måten slipper eierklassens fullstendige restrukturering av sosiale og menneskelige relasjoner unna. De skaper så mye angst og depresjon som mulig for å få oss til å jobbe så mye, og kjøpe så mye ræl, som bare mulig, men vi tar skylden. Den offentlige samtalen er endestasjonen for enhver politisk bevegelse som har resignert i sin egen maktesløshet og vender dermed ansvaret innover og ansetter en ny kommunasjonsrådgiver. Dermed opprettholdes også et viktig velferdstiltak for middelklassen.

Men, som så mangt i dette borgerlige samfunn, bærer alle institusjoner sin egen motsetning i magen. Som et barn, altså. En aksellerasjonist er egentlig bare en som vil få fødselstallene opp. For i denne totale maktesløsheten blir som kjent den offentlige samtalen veldig veldig viktig, og det blir viktig at så mange som mulig deltar. Dette er selvfølgelig ikke sant, men det er fint å si det. Ytringsfriheten, eller tanken om en offentlig samtale, har nemlig den flotte motsetningen at den eksisterer i den fysiske verden og forutsetter spalteplass eller lydvibrasjoner for å fungere. Dette gjør at ikke alle kan delta, men vi later som det er mulig og forsøker heller aldri å konfrontere denne motsetningen. Paradokset når sin høyde når det kombineres med den andre motsetningen vi ikke våger å konfrontere, altså at vi ikke liker rasisme men fører en konsekvent rasistisk politikk.

For det er jo nemlig slik at den viktigste forutsetningen for å kunne delta i den offentlige samtalen, er tiden som trengs for å gjøre det. Måten man gir folk tid til å gjøre det er å gi dem muligheten til å ikke bruke tid på andre ting. Dette kalles også alternativkostnad, og kan legitimere det meste, fordi det gjør kontrafaktisk historiespekulasjon til et legitimt akademisk analyseverktøy. Når vi for eksempel sier at vi ønsker flere minoritetskvinner i samfunnsdebatten mener vi ikke dette på noen annen måte enn at vi mener Erna Solberg må si det hun også. Siden vi ikke klarer å sikre minoriteters deltagelse i samfunnsdebatten på konsekvent basis ender vi også opp med å frenetisk søke etter en eller annen løsning på hvordan vi skal få det til.

Så oppdager vi at den økende økonomiske ulikheten, usikkerheten, restruktureringen av sosiale relasjoner som atomistiske og enslige, samt den grunnleggende rasistiske politikken vi fører, får noen konsekvenser i form at folk hetser hverandre. At denne hetsen også rammer veldig mange andre, tenker vi ikke på, fordi da måtte vi skjønt at det som skiller gruppene som trekker seg ut av samfunnsdebatten på grunn av hets, og de som ikke gjør det, er deres materielle sikkerhet (denne setningen hadde først en skrivefeil, jeg skrev nemlig at de trakk seg ut på grunn av hest. Hestejenter er et kjent fenomen. Dette skyldes at hestejenten allerede fra barndommen av definerer seg selv i relasjon til sitt eierskap over produksjonsmiddelet, altså hesten, som er et produksjonsmiddel vi gjorde overflødig gjennom teknologisk utvikling men likevel beholdt som et velferdstiltak for middelklassens døtre). Da måtte vi også konfrontert ideen om at den offentlige samtalen er materielt strukturert og har en form betinget av kapitalkreftene, og et innhold betinget av eierklassens personlige moral (denne er alltid forferdelig).

I tillegg gjør det hele meg ganske irritert fordi jeg selv har betinget min eksistens på den offentlige samtalen, men er en del av gruppen uten materiell sikkerheten til å delta i den og må dermed bruke fridagen min på å skrive denne teksten heller enn å – som psykologen min forsøker å få meg til å internalisere – innse at sinnet mitt mot den offentlige samtalen bare en et resultat av underliggende psykiske problemer skapt gjennom en årelang sosial eksklusjon i en voldsom kollisjon med den plutselige sosiale mottagelsen og anerkjennelsen man kan få av å delta i den offentlige samtalen.

Tannløst engasjement

Litt for mange unge aspirerende journalister, organisasjonsfolk og politisk engasjerte fikk aldri mer enn melketenner.

Jeg har vært i organisasjonslivet lenge. Mitt første studieår engasjerte jeg meg i Studentersamfunnets debattkomité, deretter Bergens versjon av Samfundet – Kvarteret -, så studentpolitikken, og innimellom har jeg hatt sommerjobber i aviser. Ikke minst har jeg blitt kjent med mange med samme bakgrunn som meg.

Når du sitter der på senkvelden etter tolv timers frivillig arbeid før studiestart, er det vanskelig å holde koken oppe. Da tenker jeg ting som at «dette er viktig», eller «jeg gjør noe for samfunnet». Helt feil er det nok ikke, men en annen del av motivasjonen var utvilsomt muligheten til å få anerkjennelse og status blant mine venner og ikke minst de høyere opp i hierarkiet. Så, etter en periode ute av organisasjonen kommer man på avstand, får nye venner og for min egen del – blir en hel del mer politisk radikal.

Min påstand er at et samspill mellom sterk påvirkning fra makten selv og en svikt hos den enkelte, gjør at vi fremavler en industri av andektige unge mennesker som heller enn å kjempe for rettferdighet og et bedre samfunn, er på strake veien inn i status quo, og underbygger dets legitimitet.

Hvorfor er det slik? La oss ta det første først. Høyere utdanning er i stor grad reservert den øvre middelklassen, noe til og med nyliberale OECD kritiserer i sin ‘review’ av norsk høyere utdanning. Dette får to virkninger. For det første sliter mange studenter mindre med økonomien enn det studiestøtten skulle tilsi, fordi pappa betaler, som en sier. For det andre vet vi at politiske holdninger reproduseres over generasjoner, og barn i møblerte hjem, vil ha holdninger fra et møblert hjem (altså et sted mellom sentrum-venstre og høyre, om det var uklart).

Selv de som hører til på den faktiske venstresiden, har en tendens til å ikke fokusere på økonomiske spørsmål, men kulturelle, slik at selv klassekampen blir en kulturell kamp heller enn en økonomisk (noe også 68-erne kan kritiseres for). Med dette i bagasjen hjelper det lite at spillet er rigget for å gjøre oss unge mindre radikale. Som musiker Stefan Sundström skrev for Klassekampen i sommer, blir radikale mennesker uskadeliggjort ved å få gratis sprit og taxi hjem. Du trenger ikke engang taxien hjem for å uskadeliggjøre en ung radikaler.

Høyre og statsministerens pressesjef inviterer årlig sommervikarierende journalister til festligheter, det er ikke mangel på midler til alskens frivillige organisasjoner (så lenge de befinner seg trygt i sentrum), og unge ledere blir invitert med på turer, omvisninger og påfølgende sosialisering av PR-byråer, kapitalister og politikere. I tillegg har ungdomspartiene en forbløffende evne til å suge opp engasjerte mennesker, på godt og vondt. Det er ikke bare bra å oppleve sin politiske ungdomstid gjennom et godt organisert system med politisk tilhørighet den ene eller andre veien.

Og når ledelsen i Norsk studentorganisasjon (NSO) nå nylig ble invitert til Iselin Nybøs kontor, ble ikke hennes kutt i studiestipendet diskutert. Her ble studentenes absolutt viktigste krav satt til side for å, jeg vet ikke, unngå dårlig stemning?

Jeg møter det samme jevnlig som representant i studentpolitikken ved UiB – med en gang noe vanskelig skal diskuteres er det viktig at alle er enige, og at vi ikke gjør ledelsen sint. Det faktum at vi blir ignorert, samme hva vi gjør (med mindre ledelsen allerede er enige), er derimot et tabu man ikke snakker om.

Alt dette sørger for at den unge radikaler har det ganske greit. Engasjement er ikke så viktig. Man blir anerkjent av voksne mennesker, får gratis alkohol, møte forbilder og bli kjent med de som oss. Og selvfølgelig kan vi ikke glemme det viktigste – man ser antydninger til åpne karrieredører der fremme.

Men realiteten er at om man skal endre verden, så kan man ikke alltid være snill med dem som styrer den. Slik fungerer ikke politikk, politikk er kamp og spisse albuer må til iblant. Selvfølgelig skal man kunne pilse med dem man er uenige med og diskutere, men det er ikke det samme som at store deler av den (presumptivt) kritiske journalistmassen i Oslo menger seg på bar med regjeringens representanter. Det er lett å la seg dra med, og selv har jeg også spart på maktkritikken for anerkjennelsens, den gode stemningen og (den gratis) pilsens skyld.

Men det er da vi må huske at vi har muligheten til å velge annerledes, å ikke gå dit pengene og makta vil. Vi har som unge et ansvar for å ikke bli lokket med inn i status quo, og selv om man ikke trenger å bli venstreradikal, så må man bevare den kritiske sansen – verden er ikke god nok, ennå. På et eller annet tidspunkt må man spørre seg om det er vår generasjons politiske fremtid man arbeider for, om man gjør noe «viktig for samfunnet», eller om det er sin egen personlige fremtid. Får du en litt vanskeligere karrierevei på grunn av det, så skitt au, du har fortsatt høyere utdanning.

Uradikal radikalisme

Boken Radical markets foreslår en ny versjon av hvordan markedet kan endre verden. Aksel Sterri skriver i fem spalter om denne boka for Dagbladet og jeg bygger min kritikk på å ha lest disse, fordi jeg ikke orker å lese boka. Problemet er bare at forslagene ikke endrer stort, og er i beste fall naive. Jeg kommer i hovedsak til å rette min kritikk mot forslag en og fire. Men mest en.

Først ute er forslaget om at alt man eier skal skattes av, men man får selv bestemme verdien av det (og dermed, skatten). Haken er at hvem som helst kan kjøpe det, når som helst. Heldigvis fungerer ikke verden slik i dag at min bolig kan bli kjøpt når som helst av hvem som helst – det ville antageligvis gjort at store deler av f. eks. sosiale boliger ble kjøpt opp av store firmaer som så seg tjent å bygge ut ‘moderne’ boliger for ‘urbane’ mennesker. Sterri ser ikke ut til se dette problemet, så jeg får regne med han ikke har lest de utallige Donald-historiene om folk som blir forsøkt kjøpt ut av boligen sin fordi Rikerud skal bygge noe der, eller Disney-filmen Up.

Men ut over fraværet av slike høykulturelle erfaringer, er det en annen grunn til at Sterri ikke ser de problematiske aspektene. Han angriper spørsmålet fra en vinkel som ikke egentlig har særlig med økonomien å gjøre. Det interessante i spørsmålet om hvordan det økonomiske systemet fungerer jo ikke hvordan folks private verdier forvaltes, men hvordan produksjonen i samfunnet innrettes. Det er der det grunnleggende ligger, også kjent som det en radikal endring skal endre. Og her sammenfaller egentlig Sterris forslag med virkeligheten.

Bedrifter skatter av sin kapitalbeholdning. I tillegg er kapital (for eksempel maskiner, eiendom etc.) som ikke blir brukt til noe, kapital som kunne blitt brukt til noe annet. Man kunne solgt det, skaffet likvide midler, og investert annerledes. I en økonomi gjør andre selskaper det, og dermed blir det en kostnad for de selskapene som ikke gjør det, ettersom de da vil bli utkonkurrert. Derfor må selskaper kontinuerlig vurdere om kapitalen de sitter på skaffer de så stor avkastning som de til enhver tid kan få, og hvis de ikke gjør det, så må de selge unna og reinvestere.

Målet med Sterris ‘nye’ forslag, var nettopp dette: skap et press på de som eier om å selge det de ikke verdsetter høyt nok for å “sikre at ressursene flyter til de som kan gjøre mest ut av dem”. Problemet er bare at økonomien langt på vei allerede fungerer slik. Den eneste ‘nye’ delen av dette er at også folks private eiendom skal være underlagt kapitalismens tvingende lover om kontinuerlig profittmaksimering. ‘Gevinsten’ får man i form av økte skatteinntekter, men det er vel strengt tatt ikke eiendomsretten som hindrer oss i å ha økt beskatning: Det er den selvforsterkende effekten av skattekutt over hele verden som skaper et res mot bunnen, som følge av eierklassens mobilisering for (blant annet) dette målet.

I tillegg har kapitalismen allerede funnet en løsning på problemet som eiendomsretten utgjør. Moderne finanskapital er nemlig forutsetningen for mer eller mindre enhver næringsdrift, men også for det generelle forbruket til arbeiderklassen i samfunnet. Alle sitter på enorme lån, og med jevne mellomrom inntreffer økonomiske kriser som gjør at bedrifter i stor skala plutselig går konk, folk mister arbeidet sitt, og kan ikke betjene lånene sine. Da får vi situasjoner som etter finanskrisen av 2008 hvor hele nasjonalstater er åpen for at “ressursene [kan] flyte til de som kan gjøre mest ut av dem” som Sterri skriver (merk for øvrig at ressurser sjelden “flyter”, de blir tatt vekk med politi- og statsmakt under trussel om vold eller økonomiske konsekvenser). Dette ser vi i den storstilte privatiseringen av Mexico, Costa Rica, Hellas, India eller sist ute i Puerto Rico etter en enorm naturkatastrofe. Den effektive fordelingen Sterri lengter etter så vi også etter flodbølgen i Sri-Lanka, der områdene som tidligere var folks hjem, nå rasert av en naturkatastrofe, ble ‘effektivt’ fordelt til internasjonale hotellkjeder og næringsinteresser. Hva som, i Sterris system, vil forhindre monopoliseringen av eiendom hos få aktører på denne måten, som er slik dette fungerer idag, er ikke helt greit å få fatt på. Vi kan til og med peke på at odelsretten i Norge ble med i grunnloven av nettopp denne grunn: Fri flyt av eiendom er fri flyt av monopolmuligheter, odelsretten forhindrer dette.

Man kan jo også påpeke den åpenbare upraktiskheten av forslaget. Skal jeg kunne kjøpe produksjonsmidlene til en bedrift som står i et kontrahentsforhold til en annen? Hva med kontrakten i seg selv, kan jeg kjøpe den? Skal myndighetene skattlegge en kontrakt? Kan jeg kjøpe utestående fordringer? Hva med immaterialrettigheter? Hva med alle de eiendommer som består som realrettigheter tilhørende andre eiendommer, kan disse kjøpes isolert? Hva med alle de tingene i verden som det hefter bruksbegrensninger på? Hvem skal håndheve dette? Vi har allerede rundt 26-27 tusen tvangssalg årlig i Norge, gjennomført med namsmann og politimyndighet, i tillegg til domstolsressurser, er disse kostnadene en del av det Sterri tar i betraktning? Hvis jeg nekter å gi fra meg det som ligger ute på det frie markedet, skal politiet ta det fra meg? Hvor mye vold, tvang og makt skal man kunne bruke? Skal nødvendige goder som for eksempel en bil til transportasjon være unntatt? Hvis jeg mister muligheten til å gjennomføre f. eks. et arbeidsoppdrag fordi bilen min er tvangssolgt, skal jeg eller den som kjøpte det være erstaningsansvarlig? Hvis jeg registrerer eiendommen min i et annet land (noe som for eksempel er lovlig med fly, båter eller fordringer osv.) er det lovlig? Hvordan unngår man den unektelige race-to-the-bottom effekten noe slikt vil sørge for?

Til monopolproblemet vil nok Sterri innvende at man foreslår anti-monopol-lovgivning som vil medføre at slik monopolisering er umulig. Deriblant foreslår han at det skal være ulovlig å eie mer enn én prosent av hvert selskap innenfor hver industri. Problemet – som går gjennom hele artikkelserien – er at Sterri (og tilsynelatende Posner/Weyl) mangler enhver juridisk forståelse.

For det første kan vi påpeke at forslaget ikke hindrer monopoler. Det forhindrer eierskap sentrert hos få personer innen hver enkelt industri. Dette “forbudet” er fullt mulig å inngå gjennom å simpelthen la noen andre forvalte sin eiendom, opprette juridiske personligheter, og – som man idag gjør for å unngå skatter – lage kompliserte eierskapsstrukturer myndighetene ikke har innsikt i, eller hvis de har innsikt gjennom skattesamarbeid, uansett er umulig å følge til endestasjonen. Forslaget gjør lite annet enn å gjøre De Fire Store, McKinsey, PwC, Deloitte og E/Y til enda mektigere selskaper.

Det Sterri heller ikke forstår er at staten historisk nettopp ikke har arbeidet mot slik monopolisering. Han skriver for eksempel at på “slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet dominerte enorme selskaper, som Rockefellers Standard Oil, U.S. Steel og American Tobacco Company, økonomien. Ved hjelp av en rekke nye lover greide likevel myndighetene å begrense deres markedsmakt”. Vi kan jo stille spørsmålet om hvordan disse kom til makten, og svaret ligger i at myndighetene og loven hjalp de. De største advokatfirmaene stammer nettopp tilbake til denne epoken, da man så begynnelsen på dagens Wall-Street-elite.

Det var heller ikke noen statlig lovgivning som først og fremst tøylet monopolene, men arbeiderbevegelsen som gjorde alt fra å gå til direkte krig mot sine arbeidstagere, til å aksjonere for bedre lønn som gjorde dette. Staten, og politivesenet som ble opprettet ikke lenge før denne epoken, sto i front for å undertrykke disse opprørene gjennom brutale virkemidler. Sterri synes å tro at staten og “markedet” eller den enkelte kapitalist har eksistert i hver sin sfære, når realiteten er at disse til alle tider har vært gjensidige forutsetninger for hverandre.

Skal vi tro Leo Panitch og Sam Gindin sin The Making of Global Capitalism (en kilde som brukes gjennom hele denne teksten), er det nettopp denne impulsen som driver anti-trust-lovgivningen på 20-tallet, ettersom man ser muligheten for å etablere amerikas internasjonale dominans, noe som ikke er mulig med en nasjonal politikk i fritt fall som følge av arbeiderbevegelsen. Dominans hjemme, ekspansjon ute, var policyen, og dette var den primære årsaken til at man også begrenset monopolenes makt. Det handlet ikke om å gjøre “markedene” bedre, men å få kontroll på de enorme mengdene makt som ligger i kapitalistklassen – ikke den enkelte kapitalist – sine hender.

Og dette er det mest grunnleggende naive ved Sterris og bokas forslag. De synes å tro at staten eksisterer for å begrense markedsmakt, men av en eller annen grunn ikke klarer å gjøre det. Vi trenger bare noen “enkle løsninger” som er “radikale” (uten å egentlig endre noe grunnleggende, og innebære masse merkelige praktiske problemer) så kan problemene i verden løses. Men det er ikke poenget. Staten er ikke vår venn, den er investert i å holde sosial orden og å fremme kapitalistklassens interesser, samt å bevare sin egen makt.

Dersom staten skal kunne brukes som et verktøy for å bedre verden må vi akseptere at den først og fremst springer ut av disse behovene, og har innrettet majoriteten av det den gjør for å oppnå slike mål. Først da kan vi forstå at for eksempel The New Deal som Sterri skriver varmt om først kan skapes i en situasjon der kapitalmakten begrenses av en radikal arbeiderbevegelse som truer den sosiale ordenen og de nasjonale kapitalinteressene i så stor grad at staten ikke ser noe annet alternativ enn å gi etter (og da ser vi bort fra at det historisk alltid har vært minst 30-40 år med blodig politisk kamp for å komme til det stadiet).

Ved å ignorere statens klassekarakter blir dermed Sterris første og fremste problem at alle løsningene er fullstendig urealistiske.

Det vi trenger er ikke radikale markeder, men en radikal befolkning som tar kontroll tilbake fra en liten elite med nesten ubegrenset global makt. Da må vi ta makt vekk fra både stat og kapital, og inntil man tar samspillet mellom disse inn over seg forblir alle forslag både virkelighetsfjerne og uradikalt.

Erosjon

Kuttene for å slippe å sikre folks rettigheter fortsetter. Men som alltid, er de gjemt bort.

Velferdsstaten eroderer. Alle som kjenner noen som trenger den, vet det. Det handler ikke om at nordmenn blir stadig grådigere, eller vil ha stadig mer, men at systemet – for eksempel NAV – simpelthen ikke lenger eksisterer for å hjelpe folk, men for å “få de ut i arbeid”. Premisset er selvfølgelig latterlig – kjenner du noen på NAV er sannsynligheten stor for at vedkommende ønsker seg en jobb. Realiteten er at man ikke får en jobb, og om man gjør det, er den for dårlig lønnet til å dekke utgiftene og usikker.

Måten vi har innrettet økonomien vår på gjør at det simpelthen er umulig å forvente at alle er i arbeid. Det er et uoppnåelig mål, markedsøkonomien behøver, i den erkeliberalistiske økonomen Milton Friedmans ord, en “naturlig arbeidsløshetsrate”. Samtidig brukes det – gang på gang – som en måte å rettferdiggjøre skattekutt på den ene siden (bedrifter skaper arbeidsplasser), og velferdskutt på den andre (folk må ut i arbeid).

Vi fikk veldig mange rettigheter i perioden fagbevegelsen var på sitt sterkeste (altså fra etterkrigstiden og frem til 70- og 80- tallet.) Å opprettholde disse rettighetene, dagpenger, sykepenger, pensjon og så videre, er kostbart. Enda mer kostbart er det for de politiske partiene som vil fjerne de fullstendig. Derfor skjer aldri dette. Man fjerner aldri rettighetene, man bare truer med det (som at Høyre vil fjerne sykelønna).

Mens stormen går rundt sykelønna, gjør man de virkelig store inngrepene. Helt siden NAV besto av fire forskjellige organer, med hvert sitt område, har systemet blitt endret på en uendelig mengde måter. Eksempelvis sluttet NAV å ha rollen som vikarbyråene idag har, da man opphevet sysselsettingsloven på 90-tallet. Heller enn at vi som samfunn får personer ut i vikarstillinger, er det private selskaper med et sterkt profittmotiv, som gjør det. NAV skaffet folk jobb, bemanningsbyråene skaffer seg selv penger.

I tillegg skjer det, nesten ved hvert eneste statsbudsjett, store inngrep i budsjettene til etatene. Jurister, en av de mektigste profesjonene i Norge, skaffer mye oppmerksomhet rundt store kutt i domstolene. Kriminalomsorgen får mindre, diverse småordninger som kontor for voldsoffererstatning enda mindre, og de kontinuerlige kuttene i kommunenes budsjetter (og dermed mulighet til å tilby gode kommunale tjenester), rammer de fleste velferdstjenestene. Disse kuttene har pågått lenge, og jo mindre budsjett, jo hardere rammer kuttene.

Samtidig vokser enkelte deler av offentlig sektor enormt, som mellomledere og administrasjon i universitets- og høyskolesektoren, og administrasjonen til for eksempel politiet. Disse er eksempler på at målstyring skaper mer byråkrati, men det samme skjer også der kuttene inntreffer. En kommune må fortsatt levere måltall (som forutsetter arbeidskraft, og kostnader), selv om de får kutt, og får ingen økning i budsjettene for å endre på dette.

Deretter kommer en rekke omorganiseringer, små endringer i forskrifter, instrukser og andre regelverk, manglende KPI-justeringer og jeg kan fortsette i det uendelige. På papiret er få, eller ingen av våre rettigheter berørt. I skranken på NAV, kontoret til rektor eller senga på sykehjemmet derimot, er det åpenbart at noe er annerledes.

Men problemet er at det er helt umulig å gi hele bildet, og å mobilisere. Det kan godt være – det er nok sannsynlig – at jeg har bommet opp til flere ganger på beskrivelsen av hva som har skjedd i offentlig sektor. Det er samtidig ett av poengene: Skulle jeg klart å skrive noe som var etterrettelig og grundig om denne utviklingen som så mange (meg selv inkludert) ser i sitt daglige liv måtte jeg dedikert ikke bare en doktorgrad, men en hel karriere til å gjøre det. Den måtte vært tverrfaglig – jeg måtte kunne juss, økonomi, regnskapsføring, administrasjonsvitenskap, sosiologi, sosionomi, sosialantropoligi, og selv da ville jeg nok aldri klart å gi et dekkende og beskrivende bilde.

Likevel er det soleklart at disse kuttene kommer og de kommer hvert statsbudsjett, og gjerne rammer de en liten, politisk svak, gruppe. Denne gangen ble skattebegrensningen for de med vedvarende lav inntekt fjernet.

Rettighetene eroderes. De eroderes ikke for å få folk ut i arbeid. Det vet vi hvordan vi gjør – løft folk ut av fattigdom, gi de gode utdanningsmuligheter, nettverk, og ikke minst tilgang på en arbeidsplass. Men eroderes, det gjør de.

En mer nærliggende forklaring på Rødts unnvikenhet

Steinar Juel kjører videre med spekulasjon over Rødts manglende vilje til å konkretisere planen for overgangen til et sosialistisk. Han bør passe seg, for plutselig får han det han ber om.

Sosialismen, med bakgrunn i den marxistiske analyse av samfunnet, har støtt på noen hindringer. For å si det mildt. Alt fra Russlands og Kinas autoritære diktaturer til Latin-Amerikas manglende evne til å stå imot amerikansk utenrikspolitikk eller i det norske tilfellet: arbeiderpartiets aksept av kapitalismen. En marxistisk analyse er en strukturell analyse, altså er svaret på spørsmålet om hvorfor Russland eller Kina endte som de gjorde, hvorfor Latin-Amerikanske land endte som de gjorde, eller hvorfor sosialdemokratiet endte som det gjorde, ikke et spørsmål om enkeltpersoner, ideer eller tilfeldigheter, men om de strukturelle (og i marxismens tilfelle: materielle) forholdene som lå til grunn for utviklingen.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvorfor revolusjonen i 1917 gikk som den gikk, men man kan peke på mange ting: For mye autoritet i partiet, manglende vilje og evne til å endre byråkratiske institusjoner, den manglende industrielle revolusjonen forut for revolusjonen, imperialistisk innblanding, overforenklet analyse av revolusjonens progresjon som gjorde at nødvendige reformer ikke ble gjennomført, og så 

På sosialdemokratiets side kan vi peke på at man sentrerte for mye makt i hendene på noen få i fagbevegelsen, og at industriarbeiderne ble (naturlig nok) ens største, men deretter eneste, kilde til makt – en lite effektiv makt når disse så seg fornøyd med sosialdemokratiet. I tillegg kom det generelle problemet alle som tar over en kapitalistisk stat møter: Staten må drives i kapitalens favør, hvis ikke faller skatteinntekter, arbeidsplasser forsvinner og folket kaster en på dør. Utviklingen til å bli et kapitalvennlig parti som Ap er idag, er strak kjøring derifra.

Begge disse strukturelle forklaringene er svært overforenklede, mer illustrasjoner enn eksempler, men de skisserer noen av problemene en sosialistisk revolusjon står overfor selv i de tilfeller man faktisk kommer til makta. Når sosialister derfor skal vurdere spørsmålet om fremtidig revolusjon, er disse strukturelle hindringene noen av de uendelig mange som må overvinnes.

En lærdom mange (men ikke alle) har observert, er den demokratiske vendingen. Denne stammer fra lærdommene man gjorde i Sovjetunionen, og Rødts andre slagord har blitt en direkte kopi av Polanskis utsagn om at “Sosialisme uten demokrati er ikke sosialisme”. Dette innebærer blant annet at man ikke på samme måte som før lager et program som skal skissere et helt samfunn (noe som uansett ville vært umulig). Et tydelig eksempel på dette er fra den kommunistiske konferansen i Roma 2017, Colletivo C17, sitt manifest som til og med eksplisitt sier at ideen om “programmet” er død, og at all politikk skal utformes basert på allerede etablerte folkelige mobiliseringer som for eksempel sekstimersdagen, fagbevegelse, arbeiderstyrte bedrifter og kampen mot klimaendringene og erfaringer man gjør seg underveis.

I motsatt ende har man også sett begrensningene i sosialdemokratiets statsstyrte økonomi. Uten reell demokratisering også på arbeidsplassen sliter de fleste med å egentlig føle eierskap til vår felles eiendom (som for eksempel Margareth Thatcher kunne bruke i sin tid til å appellere til muligheten for aksjeeierskap), men ikke minst endrer man ikke det grunnleggende udemokratiske hirearkiet på arbeidsplassen eller den mest direkte utnyttinga av arbeidskraften fra eierklassens side. På denne måten ender man opp med å egentlig bare være et sosialdemokrati som driver fornuftig næringspolitikk, eller sagt annerledes, man driver kapitalismen bedre enn kapitalistene. En slik forvitring av det sosialistiske prosjekt er langt bedre enn det autoritære alternativet, men det er like fullt en forvitring av det sosialistiske prosjekt.

Denne spagaten mellom tannløst sosialdemokrati og kommunistisk diktatur er en vanskelig spagat å stå i. En av de viktigste grepene ethvert sosialistisk parti kan ta, er å nettopp være ydmyke overfor den utfordringen denne spagaten utgjør. Det innebærer også å være usikker: Å ikke ha grandiose planer som skal velte det ekstremt komplekse systemet av sosiale relasjoner kapitalismen utgjør, men å heller gjøre som alle andre partier: Ta det valg for valg, periode for periode, og ikke være redd for å endre kurs dersom det går feil vei.

Å ønske seg et sosialistisk parti med et utpenslet program for det nye samfunnet og klare ideer om hvordan de skal endre verden, er å ønske seg tilbake til leninismen. Å ønske seg et sosialistisk parti som ikke klart uttrykker, og arbeider for sosialismen basert på en tydelig teoretisk forståelse, er nærmere det Juel vil ha, men det er samtidig noe sosialister overhodet ikke vil ha. Det kan tyde på at velgerne ikke er helt uenige heller.

Det siste alternativet er å gi opp, og akseptere at historien stoppet ved kapitalismen. Det er bare tull.