Sommerjobb er alt for ofte grov utnyttelse

Ufullstendige arbeidskontrakter. Overveldende arbeidskontrakter. Bedriftene utnytter ungdommen, og det er på tide å sette foten ned.

LOs sommerpatrulje avdekker hvert år brudd etter brudd på arbeidsmiljøloven, og det øker. I 2016 viser tallene at hele 36.5 % av arbeidsgiverne som er blitt besøkt bryter loven. Kumulerer vi antall brudd foreligger 0.56 brudd på loven per arbeidsgiver. Dette er en økning fra året før, og trenden blir bare større. Verstingene fra i fjor har gått enda lenger i å utnytte sine arbeidstakere.

Sommerpatruljen kunne fortelle om situasjoner der ungdom mottar kontrakter på 30 sider, med ekstremt tyngende vilkår gjemt innimellom brannrutiner og pausetid. De ser ungdom som plikter å erstatte tapet dersom kunder stikker av fra regningen. De ser ungdom som må ta ut cash av egen konto når de skal fylle kasseskrinet. Fra andre har jeg hørt ungdom som blir bøtelagt om de kommer for sent på jobb.

Vi lever i et samfunn der arbeidsgiver har så godt som all makt, og bruker den til sitt fulle. Lovbrudd er imidlertid ikke det eneste problemet. At noe er lovlig gjør det ikke riktig.

Utgangspunktet er at arbeidsgiver utnytter sin arbeidstaker.  Motsetningen ville vært en bedrift som gikk i underskudd. Det vet vi alle, innerst inne. Jo større maktdiskrepansen er mellom de to partene, jo større utnyttelse er det mulig at finner sted. Ungdom, eller unge mennesker generelt har svært lite makt. De har lite penger, de har lite sikkerhet og de har lite kunnskap om hva de har krav på. Dermed er alt tilrettelagt for litt god gammel skitten profitt.

Det samme problemet som sommerjobbungdommen møter, oppstår hos enhver student. En bekjent av meg har stillingsprosent på null, som i praksis betyr “null forpliktelser, hver vei”. Arbeidsgiver kan ikke kreve at du jobber, og du kan ikke kreve å få jobbe. Løsningen er veldig grei for de som ønsker fleksibilitet, og arbeidsgiverorganisasjoner som Virke er veldig glade i å poengtere at unge mennesker ønsker fleksibilitet, til tross for at det ikke er sant.

Som student selv er jeg evig takknemlig for at jeg selv har en sommerjobb med fast prosent, fast lønn og dermed forutberegnelighet. Jeg har en enorm husleie å betale, mat som skal kjøpes, og venner å drikke øl med. Å være menneske er tross alt mer enn å spise, sove, jobbe. Dette har jeg til felles med mer eller mindre alle som ikke bor hjemme, eller har sterk støtte hjemifra på annen måte. For de som ikke har det slik derimot, er de helt avhengig av en “snill” arbeidsgiver, som gir de vakter når det trengs..

Du trenger penger, de trenger bare deg når det er lønnsomt at du er der. Dermed ender man i situasjoner der vaktlisten består av elementer som “kom hvis det er fint vær”, eller “vi ringer deg om vi trenger ekstra folk”. Som ung, og avhengig av penger er dette i praksis en situasjon som medfører at du må sette av hele dagen.

Dette er bare ett av mange eksempler på uetisk utnyttelse av mennesker som er prisgitt den lille lønna deltidsjobben gir de. Unge folk flest har ikke råd til å motsette seg dette. Ikke en gang det som verre er – at sjefen avlyser vakta di helt ut av det blå. Kanskje arrangøren avlyste, og mens sjefen sitter igjen med depositumet, må du selge noen møbler for å få råd til å betale månedens husleie.

Arbeidsgivere som driver rovdrift på arbeidstakerne sine på denne måten, og flytter all risiko over på ungdommen som jobber for de, burde blitt presset ut. De burde hatt jevnlige streiker mot seg, de burde blitt advart mot i sosiale medier og de burde til slutt innse at de må endre praksis, eller gå konkurs, men det skjer ikke. Ja tvert i mot, så ender det som vanlig opp med at Virke sier at man ikke må “tegne et dystert bilde av næringen”. Det er ingen tegning som vises frem, det er virkeligheten. Om det er så dystert burde kanskje Virke grepet tak i sine egne, og fått de til å endre praksis, og å påvirke praksis hos de som ikke er medlemmer.

Man burde mao. hatt arbeidsrettigheter som korrigerte for maktforholdet og ikke som regjeringen gjør ved å fjerne retten til kollektiv søksmålsrett, fjerne rettighetene. I praksis betyr dette at ungdom som ikke har råd til å miste jobben selv får ansvaret, ene og alene, for å korrigere arbeidsgiveren sin. Dette har de ikke muligheten til å gjøre. Unge mennesker har ikke råd til å motsette seg klare brudd på arbeidsmiljøloven, om de er en del av den lille brøkdelen som vet at de egentlig har disse rettighetene. Enda færre organiserer seg for å få muligheten til å motsette seg de. For de få som vurderer det blir de raskt minnet på at sjefen ikke liker fagforeninger, og plutselig henger jobben i en tynn tråd.

Alternativt kan vi si det som det er – systemet er problemet. Ved å la de som har mye penger ha all makt i arbeidsforhold, fordi de som ikke har det er avhengig av den lille slanten jobben gir de, danner vi grunnlaget for utnyttelse. Hele premisset for å starte en bedrift er at noen – altså arbeidstakere – kan gi deg mer penger enn det du startet med. Kanskje det er på tide å snu det forholdet på hodet, og demokratisere arbeidsplassen.

Sommerjobb er alt for ofte grov utnyttelse

Det juridiske algokratiet er på vei

The idea was that the rules should be almost self-executing. Courts should strictly follow the law-book and not make law themselves. The state should be like a machine with no will of its own. It had to follow the lawmakers’ will; this was the only way to achieve legitimate results.

Bjarne Kvam i Communication and Technology as Agents of Legal Change (2010)

Jeg begynner denne teksten med et sitat, alene for den grunn at det er dette denne teksten skal handle om. Loven som regulerer alle spørsmål, og staten som mekanisk håndhever den.

Med teknologisk utvikling følger endring, og med dagens maktstrukturer og positivistisk nyliberalisme i akademia er vi på vei mot en fremtid der jussen muligens vil bli styrt av algoritmer. Datamaskiner som tar for seg selv de mest kompliserte juridiske spørsmål, og akademia redusert til en produsent av disse algoritmene.

Rettferdighetsidealets forutsetninger

Vi må tilbake til begynnelsen. Historien til rettssystem i hele europa er preget av kongens ønske om å samle riket, til motstand fra lokalbefolkningen. Konflikter ble løst i ad hoc-organer som i praksis tok stilling til hvilken løsning som var mulig å gjennomføre. I en fortelling om Sigurd Ranessons prosess fra 1113-1115 ser vi hvordan Sigurd Ransesson unngår konflikt ved å få kong Sigurd Jorsalfare til å reise fra ting til ting. Hver gang gjentar han det samme argumentet – dette er ikke riktig organ. For hver gang tok en ny part over Ransessons sak, og til slutt var det Kong Øystein som drev sak mot Jorsalfare.

Hvorfor var det ikke riktig organ? For det var nemlig ikke noe hirearki, eller særlig velutviklede prosessregler som sto i veien. Det var rett og slett at de tingene en tidligere hadde vært på ikke hadde tilstrekkelig makt til å sørge for at dommen ble overholdt. Hvordan konflikten ble løst var basert på hva som var en mulig løsning for begge parter.

Etterhvert ble volden redusert, og makten mer samlet. Ved Magnus VI Lagabøtes landslov av 1274 var ikke lenger spørsmålet – utelukkende i alle fall – hva som var mulig å gjennomføre, men også hva som var rett. Loven fikk fotfeste. Fra at alle spørsmål ble avgjort basert på likevektsprinsipp – øye for øye, tann for tann – ble spørsmålene i større og større grad avgjort etter hva som var rimelig. Mistet noen en arm fordi du hugget den av mister du en selv, men om det skjedde ved et uhell endrer situasjonen seg.

Jørn Øyrehagen Sunde har valgt å kalle dette rettferdighetsideal. Begrepet er deskriptivt, og baserer seg på hvordan man helst ser at en konflikt skal løses på forskjellige punkt i historien. Idealet utvikles i tråd med samfunnet, og alle rettferdighetsideal er prisgitt en endring i samfunnet som gjør det mulig å gjennomføre.

At vi gikk fra likevekt til rimelighet som prinsipp kom av at man ikke lenger utførte hevn (etter beskjed fra loven i alle fall). Hva var så forutsetningene for at dette kunne skje? Vel, først og fremst må man få en løsning på konflikten, uten å utføre selvtekt. Dette ga den sterke kongemakten, og domstolene. Dermed var det ikke lenger nødvendig å ta loven i egne hender.

I tillegg må man kunne differensiere. Man må mao. utvikle sin kognitive horisont. I et likevektssamfunn er en mistet arm en mistet arm. I et samfunn med rimelighet som ideal derimot er ikke alltid dette sant. Man kan differensiere, ta i betraktning flere momenter enn det man tidligere hadde gjort. Her var de akademiske tradisjonene fra romerriket bla. i Bologna, som især inspirerte kirkemenn, sentrale.

De strukturelle forutsetningene for å endre rettferdighetsidealet var på plass, og rimeligheten trådte på tronen.

Forutsetningene endres på nytt

Så skjer det noe sentralt på 1400-tallet og utover. Trykkpressen finnes opp, og blir brukt i stor utstrekning. Plutselig er det mulig å spre alle lover til alle mennesker. På dette tidspunktet kunne 50 prosent av befolkningen lese, og maktmennene jobbet hardt for å forbedre det. Endelig kunne man spre alle lover til alle.

Dette danner en av hovedforutsetningene for det nye, og det nåværende rettferdighetsidealet: forutberegnelighet.

Tyskerne, især det som kalles den historiske skolen tok dette til sitt ytterste. På dette tidspunktet var Tyskland (og er den dag i dag) Europas rettsvitenskapelige sentrum. Kombinert med Tysklands daværende sterke ønske for å samle rikene begynte man arbeidet med én felles lovbok som skulle ta for seg alle spørsmål, som så mange hadde gjort før de. Med Kant i bakhodet skulle alle lovbøker være internt koherent, systematisk og logisk. Ikke minst: De skulle dekke alle tilfeller.

Gjennom Allgemeines Landrecht für die Preußischen Staaten (1794) forsøkte Tyskerne å gjennomføre dette. Boken, med 17 000 + artikler skulle regulere alle juridiske spørsmål som mulig kunne oppstå. Det skulle skape ultimat forutberegnelighet – hvemsomhelst kunne slå opp og finne hvilken lov som gjaldt de. Alle lovene var logisk og systematisk koherente, og bygde opp under de samme prinsippene. Rimelighetsbetraktninger var ikke lenger nødvendig – loven var i kraft av å være forutberegnelig, og i tråd med naturretten, rimelig.

Kjapt nok viste dette seg likevel å falle fullstendig flatt. Intet menneske kan lære seg 17 000 lover utenat, og særlig ikke dersom man ikke bruker all sin tid på det. Loven ble ikke brukt. Prosjektet var en fiasko. Og akademikerne måtte begynne på nytt.

Tyskerne gir sjelden opp

Problemet tyskerne ikke så var at ingen kunne lære seg så mye lov. Oversikten var rett og slett ikke mulig å få, og med et så overveldende system endte man opp med å få mindre forutberegnelighet, fordi man ikke fant frem.

De holdt frem likevel, og vi ser det i dagens tyske rettssystem. Det tyske rettssystem er et civil law-system. Dette vil si at de har sivillovbøker som regulerer (så godt som) alle spørsmål i samme kategori. Alle straffebestemmelser står i sivillovboken om strafferett, arbeidsrett i sivillovboken om arbeidsrett og så videre. De har i tillegg et domstolssystem som kun legger vekt på hva loven sier, og ikke sin egen praksis. Dersom en tysk domstol (med unntak av konstitusjonsdomstolen) uttrykker en løsning på et rettslig spørsmål har dette ingen innvirkning overhodet på senere rettsaker.

Det er talende at Tyskland har plikt for advokater til å informere klienter om at bare fordi en domstol har løst noe på en måte, er ikke dette avgjørende for resultatet, og at dersom resultatet blir annerledes har advokatene egne forsikringsordninger som skal erstatte tapet til klienten.

Grunnen er at loven er det eneste som skal tas i betraktning, men at tolkningsbildet kan endres. Det kan endres ved at juridiske akademikere kommer med nye, bedre argumentasjon, det kan endres ved at forhold man tidligere ikke hadde tatt i betraktning, tas i betraktning eller en rekke andre faktorer.

I følge Tyskere gir dette ultimat forutberegnelighet. Dersom du som advokat følger diskusjonene om tolkningen av lovene godt nok kan du alltid forutse hva som blir resultatet.

Motsetningen er et common law-system, som Storbritannia. Der alle domsavsigelser er bindende for alle andre domstoler, og at lovgivning tar en tilsvarende mindre plass.

Norge har et mixed legal-system. Vi har en Høyesterett som er bindende, men svært mye lovgivning. Likevel er ikke lagmannsrettens dommer bindende i horisontal retning, og kun relevant når vi er på lovtomt område, i motsetning til England. Vi har heller ingen lovbøker slik Tyskland har, kun enkeltstående lover, og vi er ikke i nærheten av å ha like mange.

En siste påpekning er at disse tyske lovene nesten utelukkende er utarbeidet av akademikere. Mens departementet utvikler loven i Norge, er det professorer som gjør det i Tyskland. Riksdagen er selvfølgelig ansvarlige for den konkrete politikken i lovene, men utformingen av loven tar akademikerne seg av.

Algoritmer og informasjonsflyt endrer forutsetningene

Som jeg har nevnt er det nødvendig med visse forutsetninger for at rettferdighetsideal skal komme i nærheten av å oppfylles i det virkelige liv. Forutberegneligheten som ideal måtte trå ned på 1800-tallet, men hoi hvor den kommer tilbake for fullt.

Tysk rettssystem har aldri vært så ekspansivt som det er i dag. Gjennom sin sterke tilknytning til EU er Tyskland på vei mot å gjennomføre idealet sitt i Europa som helhet. EUs lovgivningsarbeid er detaljert, forordninger (som må innføres direkte, i sin helhet) blir brukt i større og større grad, og arbeidet for å skape europeiske enhetlige løsninger mellom akademikere intensiveres.

Den første grunnen til at dette overhodet er mulig er at informasjonsflyten er så utrolig enkel. På Magnus VI Lagabøtes tid måtte tjenestemenn reise i dagesvis for å gi beskjed til nærmeste ting om den nye loven. Nå er det enkelere å sitte i sitt eget rom og maile, eller skype, enn det der å møtes ansikt til ansikt. Dermed er det for første gang mulig for akademikere å samle seg om felles løsninger. I tillegg er det mulig å spre detaljrik lovgivning til alle europas hjørner.

Ikke minst er det gjennom avanserte søkemotorer mulig å lete seg frem til nøyaktig det man trenger. Disse kan naturligvis, og vil naturligvis, bli vesentlig bedre i årene som kommer. Problemet med den Prussiske lovens kompleksitet vil bli opphevet. Den økende graden av spesialisering som kapitalismen fører med seg vil medføre at dette blir enklere og enklere jo lenger vi går ut på den galeien. På denne måten kan man gjennomføre enhetlig lovgivning i så godt som alle tenkelige saker, fordi man kan søke seg frem til løsningen på en rimelig mengde tid.

Og til sist har vi algoritmene, eller automatiseringen som jeg mener vil være nådestøtet som trengs. Jo mer kompliserte, jo enklere vil alt dette bli. Jo mer kompliserte, jo mindre får vi bruk for spesialistene. Jo mer kompliserte, jo mindre får vi bruk for folk som trenger å lete seg frem til den rettslige argumentasjonen gjennom god gammel juridisk detektivarbeid – og hvis algoritmene kan lete frem argumentasjonen, hvorfor skal de ikke kunne anvende den?

Hvis en algoritme kan lete seg frem til loven og den juridiske litteraturen, dommen eller forarbeidene som forklarer innholdet – hva står i veien for at man ikke skal kunne bruke algoritmen til å også avgjøre spørsmålet? Dette vil gjøre alle avgjørelser objektive. Man kan ikke lenger påvirke dommeren med trusler. Man trenger ikke lenger engste seg for at dommeren skal se ned på deg fordi du ikke har dress. At du ikke er “etnisk norsk” vil ikke lenger medføre at du får høyere straff.

Fra at dommeren må ta stilling til hva som er praktisk gjennomførbart, til at hen måtte ta hensyn til hva som var en rimelig og rettferdig løsning, til at dommeren er ute av bildet – løsningen gir seg selv. Ja da er vi i mål. Da er vi tilbake til de tyske akademikernes ideal, og enhver teknokrats våte drøm. Jeg tror dette er helt realistisk.

Hvordan kan en algoritme løse et rettslig spørsmål?

Dette er den åpenbare innvendingen. Rettspositivistene har møtt den i ethvert ledd de har forsøkt å presse seg frem hos. «Loven kan ikke regulere alle spørsmål, det er alltid rom for tolkning eller skjønn, det er den eneste måten å sikre at loven er legitim». Men hva om vi bare forutsetter at alt som er en del av rettsystemet, i kraft av å være det, er moralsk legitimt? Det er dette tyskerne har gjort. Makthavere bryr seg ikke om hva som er moralsk riktig. Kapitalen bryr seg ikke om hva som er moralsk riktig. Og selv om de skulle gjøre det – er ikke det at man vet hvordan loven rammer et stort gode i seg selv? Jeg kommer tilbake til disse spørsmålene. Først vil jeg illustrere, ved noe så stort og vagt som menneskerettighetene, hvordan en algoritme kan løse et såkalt “skjønnsspørsmål”.

Jeg tar det mest skjønnsmessige vilkåret i EMK art. 10 som eksempel. Dette er vilkåret “necessary in a democratic society”. Altså – var det nødvendig å begrense ytringsfriheten her. Gjennom langvarig rettspraksis har vi nemlig temmelig klare retningslinjer, og de vil bare bli tydeligere.

Algoritmen kan løse dette som følger, der man eksempelvis sier at 100 poeng er nødvendig for at det skal være et nødvendig inngrep, og således ikke brudd.

Var et mindre inngrep mulig å gjennomføre, og samtidig oppnå det samme målet?

  • Man har fengslet, men kunne oppnådd med bøter: – 50 p.
  • Man har bøtelagt, men kunne oppnådd med administrative sanksjoner: – 50 p
  • Man har brukt administrative sanksjoner, men kunne oppnådd uten sanksjoner: -50p
  • (og så videre med diverse alternativ og proposjonale poengsummer)

Var ytringen av offentlig interesse?

  • Politisk ytring: – 50 p
  • Ytring om noens privatliv: + 50p
  • Faktuelt feil ytring: +25p
  • Rasistisk (osv.) ytring: +35p
  • (osv.)

Var ytringen fremsatt offentlig?

  • Lokalavis +25p
  • Riksdekkende TV +50p
  • Kommentarfelt +10p
  • (osv)

Og så videre for alle andre vilkårene i drøftelsen. Poenget er ikke nøyaktigheten av dette. Poenget er å illustrere at det er mulig å lage en slik skjematisk løsning på spørsmålet om noe er “necessary in a democratic society”. Jo mer tid, jo mer presist vil spørsmålet bli, og jo mer kan vi ta med algoritmen.

Man kan selvfølgelig innvende at dette umulig kan ta hensyn til alle relevante faktorer, men der vil en kunne innvende at det kan ikke dommere heller. Vi vet at dommere gjør mange feil, gang på gang på gang. Gitt et slikt system som dette (og god oppdatering av algoritmene) vil ikke norsk lagmannsrett ta feil fordi de ikke fikk med seg siste dom fra EMD. Det høres jo fantastisk ut. Ingen forskjellsbehandling, ingen usaklige argumenter, ingen dommere som tar materielt feil.

Den enes utopi er den andres dystopi

La meg minne om at denne måten å løse spørsmål på, hvis den hadde fungert, er en hel rekke akademikeres ideal. La meg også minne om at de som har aller mest bruk for å kunne forutberegne sin rettsstilling er kapitaleiere. Å vite fremtiden sin er essensielt for å skape profitt, det er med god grunn at forutberegnelighet er et av de viktigste hensynene i formueretten. Sist men ikke minst er dette antageligvis en billigere løsning enn å ha domstoler, eller mer aktuelt, saksbehandlere. Hvorfor skal NAV-kontoret ansette 20 stk, når de kan ha én avansert datamaskin som behandler søknaden, og to mennesker som på medmenneskelig vis formidler budskapet?

Dermed har vi en situasjon der noen av de mektigste menneskene i verden vil støtte denne formen for løsning. De vil tjene på det. Spørsmålet blir om vi gjør det.

Forutberegnelighet som rettferdighetsideal bygger nemlig på et sentralt premiss, et premiss som ikke nødvendigvis er sant, og lyder noe som dette:

Det er bedre å vite på forhånd at du blir rammet av et negativt fenomen.

At noen dør av kreft er ikke like ille, ettersom man var forberedt på det, som om vedkommende blir kjørt over av en bil. Problemet med premisset oppstår når man projiserer denne tanken man har om enkelte situasjoner over på alle situasjoner.

Dersom jeg vet at noen skal dø er det ikke lettere å takle dette så lenge jeg vet at ved å ha mer penger kunne jeg reddet vedkommende. Tvert i mot ville jeg heller sett at vedkommende skulle blitt overkjørt av en bil slik at mine handlinger ble irrelevante. Når forutberegneligheten er på plass er dette et gode, men det er kun et gode så lenge jeg ikke ser alternative løsninger på problemet.

Til dette kan innvendes at man i en slik situasjon må endre rettssystemet for å få det i tråd med denne alternative løsningen, altså drive politikk. Problemet stikker imidlertid dypere enn som så.

For det første er ikke rettssystemet, og den politikken det fører, separert fra verden. Rettssystemet er essensielt sett den mest effektive metoden for å opprettholde allerede eksisterende maktstrukturer. Kongen avskaffet ikke selvtekt fordi han synes det var kjipt at folk drepte hverandre. Han avskaffet selvtekt for å få folk inn i sine domstoler, slik at han kunne få bøtene, og slik at han kunne vinne jurisdiksjonskrigen med kirken. Slik vil det forbli i fremtiden også. Kapitalen, som vil tjene grovt på et forutberegnelig system, vil styrkes ytterligere, og vil med et forutberegnelig system kunne kontrollere befolkningen enda mer effektivt.

Et ultimat forutberegnelig system vil bli rigid. Og det gjør det vanskelig å forbedre det. Å tro at vi kan løse alle problemer med loven, tro at vi kan forutse den beste løsningen på alt, er lite annet enn arrogant.

Vi trenger mennesker i retten

Det nettopp ved at rettsanvendere og mennesker møter i retten, opplever situasjonen, ser alle hensyn, at man blir bevisst på problemene som eksisterer. Alle problemer kan simpelthen ikke forutses. Man kan tankeeksperimentere så mye man vil, men man kan aldri – realistisk sett – løse alle spørsmål på en god måte. Spørsmålene blir for komplekse, og ikke minst blir konsekvensen av en konkret løsning ofte noe helt annet enn man trodde. Til dette kan man selvfølgelig innvende at man kan ha ankedomstoler, eller domstoler som tar seg av uløste spørsmål som skulle oppstå, men løsningen på den konkrete konflikten er ikke kjernen i problemet.

Kjernen i problemet er at man ikke oppdager der en ikke-perfekt regel trykker mest. En regel vil nødvendigvis få urimelige utfall, dette er noe vi må akseptere. Samtidig er det ikke alle urimelige utfall vi kan akseptere, men ikke minst, det er enkelte utfall vi kan akseptere mindre enn andre. Dersom algoritmene trykker og går blir det umulig for dommere å si ifra om nøyaktig hvilken situasjon man mener er den mest problematiske. En algoritme kan selvfølgelig ta hensyn til, og systematisere urimelige utfall, men den vil ikke kunne se at dette urimelige utfallet får videre konsekvenser ut over det som skjer i den konkrete saken. Dommere, advokater, parter og vitner som er i salen vil kunne se disse. De vil kunne koble løsningene til andre elementer i samfunnet, som politikk, historie eller egen erfaring. Retten, og rettssalens rolle i samfunnet vil forsvinne, og med det de løsningene som kommer ut av at rettssalen er en aktør i samfunnet vårt der mediene kan møte opp, og ikke minst der borgerne av et land kan føle at deres sikkerhet er ivaretatt gjennom et bygg som med sin estetikk oppfordrer til tro på rettferdighet.

Det er ikke alt. Systemet tar vekk enhver form for subjektivitet, og medmenneskelighet. Medmenneskelighet som en dommer vil kunne ta hensyn til. For mens det er dumt at dommeren legger vekt på at du ikke er “etnisk norsk”, er det kanskje bra at han ser du sliter som alenemor.

Det er kanskje bra at dommeren ser deg, for den du er. Klisjé som det er. Det er kanskje bedre å bli behandlet dårlig av et menneske, enn av en datamaskin. Bedre at noen stjeler pengene dine, enn at systemet gjør det umulig for deg å tjene i utgangspunktet. Det er kanskje nettopp det premisset vi må basere oss på, at følelsen av å bli tatt hensyn til, å bli sett og hørt, ikke kan gjenskapes gjennom å få en tilstrekkelig mengde presiseringer inn i algoritmen, men med å faktisk se og høre mennesker.

Kanskje vi må se tilbake til Sigurd Ranessons tid, der målet med rettssystemet var å sørge for en løsning begge kunne akseptere. En løsning der begge ble hørt, og der man tok hensyn til hva folk følte om resultatet. Ikke en løsning som postulerer at samfunnet som helhet blir bedre – det være sant eller ei.

Kilder:

Sunde, Jørn Øyrehagen: Speculum legale – Rettsspegelen (Fagbokforlaget, 2012)
Cipolla, Literacy and development in the West
Helland & Koch: Norwegian and German legal Methods Compared
Kvam, Bjarne: Communication and Technology as Agents of Legal Change

og litt mer div her og der.

 

 

 

 

Det juridiske algokratiet er på vei

Hvordan gjeninnføre arveavgiften?

Det er strengt tatt stor enighet om at arv er urettferdig. Til og med de fleste nordmenn er enige i at folk ikke fortjener noe de selv ikke har jobbet for.. Norge, som et av de få landene i Europa uten arveavgift, er i en særstilling, og den særstillingen gjør at ulikhetene vokser.

Jeg tror på bakgrunn av dette at de fleste egentlig er for arveavgift, og en høy en i tillegg. Med dette som premiss blir spørsmålet imidlertid hvordan det fungerer. Vi vet at de som er aller rikest glatt slipper unna arveavgiften, og det samme gjelder den relativt rike gruppa. Samtidig ender de som ikke har særlig mye penger opp i en situasjon der de ikke kan motta arv uten å først betale en avgift de ikke har råd til å betale.

Spørsmålet blir dermed hvordan man kan bøte på disse problemene, for å gjeninnføre en arveavgift.

For å ta det enkleste først – det er ingenting i veien med å gi folk tilgang til arvemidler og arveeiendom før de må betale avgift. Arver du et hus kan du ta ut lån hos banken, med sikkerhet i huset, for å betale avgiften. Ordninger som gir gode renter e.l. kan opprettes, særlig for de som i utgangspunktet har dårlig råd. Hvor omfattende dette problemet er vil imidlertid være opp til tiden å vise. Mitt inntrykk er vel strengt tatt at de fleste som arver er på sin økonomiske topp, altså i alderen 35-60, og har dermed mer enn nok ressurser til å betale hva det skal være. Dette styrker vel for øvrig tesen om at de ikke egentlig behøver arv.

Så til det vanskelig spørsmålet – hvordan unngå at man bare overfører verdiene til sine arvtagere, før man dør, og på den måten unngår arveavgiften.

Problemet ligger i at skillet mellom hva som er arv og hva som er gave ikke er helt klart. Dersom du ligger i sykesenga og gir barna dine alle pengene dine like før du dør er det jo like rimelig at du skal betale, som om du gir de gjennom testamente. Dette tar naturligvis norsk lovverk høyde for, ved å innføre skillet mellom såkalte livs- og dødsdisposisjoner. Disposisjoner – altså en rettslig handling – faller inn under disse basert på en konkret helhetsvurdering av tilfellet.

Hva som er en dødsdisposisjon handler om en rekke momenter, som kan sammenfattes til en vurdering av om det fremstår sannsynlig at personen som overførte eiendommen gjorde det med sikte på at vedkommende skulle dø.

Hvis vedkommende ikke visste at vedkommende skulle dø er det mao. åpenbart at det er en gave, og ikke forskudd på arv (dette er et rettslig begrep, men jeg bruker det her i sin mer folkelige kontekst, om noen lurte). På samme måte er det åpenbart at det i realiteten er snakk om forskudd på arv, dersom noen får en diagnose som sier at de skal dø om ti år, for så å overføre store mengder penger som en følge av dette.

Problemet er at rike mennesker har advokater som kan ta den rimelig klare rettspraksisen innen feltet, og utpensle retningslinjer og metoder for å effektivt overføre arv uten at dette regnes som en dødsdisposisjon – for på den måten å unngå arveavgiften.

Det enkleste svaret på dette problemet er å innføre en gaveavgift på samme vis som vi har en arveavgift. Hvorvidt du da foretok en livs- eller dødsdisposisjon er uvesentlig, ettersom du likevel må betale den samme avgiften til staten. Jeg er delvis tilhenger av denne løsningen, men åpenbart med et relativt høyt bunnfradrag (noe man også trenger på arv). Alle gaver under xG kan overføres avgiftsfritt.

En får likevel på ny et problem med at gradvise overføringer kan unntas, men dette kan bøtes på med at dette bunnfradraget tar hensyn også til gradvise overføringer, og ikke kun gjelder ved enkeltoverføringer.

Det man likevel får som et stort problem vil være at barn av foreldre som ikke har særlig stort med midler ikke kan motta store pengegaver. Eksempelvis vil det å kjøpe en leilighet plutselig koste 25 % mer dersom du skal overdra den til din sønn eller datter med en 25 % avgift på gaver og arv.

Dermed ender man opp med en komplisert løsning. En komplisert løsning er en dårlig løsning. Fordi for å sørge for at folk som ønsker å gi gaver, men som ikke er styrtrike, skal få lov, må man ha unntak for det.

Et svar er å sette vilkår for å få lov å overdra uten avgift, med bevisbyrden på den som ønsker å overdra. Dersom du kan bevise at du f. eks. ikke har råd til å betale avgiften pga. økonomisk situasjon så kan du få innvilget at du slipper. Sitter du da på bil, båt og hytte er det ingen unnskyldning at de femhundretusen gjør at du må selge bilen for å overføre leiligheten. Om du ikke har noe av dette derimot, så slipper du.

Det er heller ingenting i veien for at foreldre i en slik situasjon eier leiligheten frem til de dør, i alle fall formelt, og at avgiften først kommer når leiligheten skal overføres ved arveoppgjøret. Jeg vil også postulere, på bakgrunn av at eiendomsrett er tull, at dersom noen ikke ønsker å betale denne avgiften for leiligheten de skal overta, så bør den tilfalle staten i sin helhet.

Det samme må gjelde med alle andre former for overføringer, som aksjer e.l. Jeg har vanskelig for å se hvordan det er særlig samfunnsøkonomisk lønnsomt at man skal ha muligheten til å overføre verdier til noen bare fordi man har lyst. At en avgift på overføringer uten vederlag helt generelt skal være problematisk er dermed ikke åpenbart for meg. På samme måte som du ikke fortjener å la være å skatte på lotteriinntekter, bør du skatte når noen gir deg en viss sum penger.

En kan selvfølgelig si at eiendomsretten gir folk rett til å overføre penger som man vil, men da er vi altså grunnleggende uenig. Eiendomsretten har intet moralsk grunnlag, og er (nesten) bare til for å opprettholde eksisterende maktstrukturer. Det er også slik at man per i dag regulerer overføringer av eiendeler, uten at folk ser på dette som særlig problematisk. At man også skal kunne belegge slike overføringer med avgifter blir dermed ikke en stor prinsipiell endring, men en tilpasning for å bøte på ulikhet.

Så løsningen på at rike folk unndrar arveavgiften er dermed såpass enkel at man må utvide den til å også gjelde avgift på gaver, med et relativt stort bunnfradrag.

Denne teksten er skrevet med tanke på å få innspill. Jeg kan ikke formuerettslige regler godt nok til å se hvordan et eventuelt slikt regelverk vil fungere i praksis, og det blir dermed vanskelig for meg å ta det med i betraktning. Samtidig er det antageligvis hensyn som spiller inn jeg har oversett. Så, gjerne svar meg er vel poenget.

 

Hvordan gjeninnføre arveavgiften?

Visst faen vil jeg ha et samfunn der mentale plager behandles med rus

Ved å “ikke ønske et samfunn” der folk tar rusmidler for å bli bedre, så er Anders Danielsen Lie med på ytterligere stigmatisering av alminnelige brukere av medikamenter.

Det er nemlig slik at man ikke kan skille vesentlig mellom et “rusmiddel” og et “medikament”. Begges formål når de inntas er å forbedre situasjonen til vedkommende som tar de på en eller annen måte. Dersom man tar antidepressiva tar man dette for å dempe en depresjon. Tar man MDMA kan dette også hjelpe for å dempe en depresjon. Den eneste reelle forskjellen mellom de to er hvordan de fungerer.

Når Danielsen Lie så går hardt ut mot “rusliberalere” overser han hele veien at deres vesentlige poeng er hele tiden bare at de ønsker å gjøre livet bedre for folk. At noen i denne iveren blir revet med av svak forskning er riktig det, men det betyr ikke at Danielsen Lie har rett av den grunn. Da får han i så fall kritisere det når de empiriske bevisene på at det aktuelle middelet har den eller den positive effekten ikke strekker til. Ikke dra alle over en kam som om medisin som sådant var noe negativt.

For det som skjer, når man gjør dette, og som Danielsen Lie gjør i sin tittel, er at man stigmatiserer medikamentbruk. Denne intuitive holdningen om at medikamentbruk i seg selv er noe negativt, den må vi glemme. Medikamentbruk er noe dumt dersom det foråsaker flere negative enn positive konsekvenser. Dersom “vi behandler medikamentbivirkninger hos barn med nye medisiner” så er vi bare “ute å kjøre” dersom dette gjør større skade på barnet om man ikke medisinerte det på den måten.

Dersom man legger til grunn det motsatte – at medikamentbruk i seg selv er dårlig – så stigmatiserer vi. De fleste av oss har hatt kontakt med gamle og syke mennesker, som “ikke vil ta medisinene sine”. Ikke fordi medisinene ikke hjelper de, men fordi de har en intuitiv holdning som sier at medisiner er dårlig. Man skal klare seg uten medisin. Man skal klare seg selvnaturlige måter.

Det samme gjelder medikamenter som antidepressiva. Ikke bare er antidepressiva vanskelig for mange, det har åpenbare bivirkninger, men den følelsen av at du ikke en gang klarer å holde hodet på plass uten hjelp fra medikamenter er veldig sterk. Og den følelsen stammer fra holdingene til folk som spør “Vil vi ha et samfunn hvor mentale plager behandles med rus?” Visst faen vil jeg ha et samfunn der mentale plager behandles med rus – dersom dette er effektivt.

For alternativet er mentale plager. Med mindre Anders Danielsen Lie får reformert hele det psykiske helsevernssystemet slik at tilbudet blir nogenlunde tilgjengelig for andre enn de med tusen kroner ekstra i uken.

Visst faen vil jeg ha et samfunn der mentale plager behandles med rus

Dannelsen bør dø. Noe annet er bare helt dust

Vi kan ikke ha dannelse som et gudegitt ideal for offentlig debatt og samtale.

Trine Skei Grande tweetet følgende etter presidentvalget: «Ikke engang mot en mann som Trump klarte USA å velge en kvinne. Sikkerhetspolitikken, økonomi og klima usikker. Dannelsens død.»

Av alle de elendigheten Trump fører med seg, er virkelig «dannelsens død» et poeng verdt å nevne? Jeg sliter virkelig med den.

Misforstå meg ikke, å systematisk snakke ned kvinner og minoriteter slik Trump gjør, er selvfølgelig særdeles problematisk. Likevel er det ikke det som er dannelse. Det er rasisme og sexisme. Dannelsen det siktes til er hvordan man snakker.

For de av oss som har vokst opp i møblerte hjem, med kulturengasjerte- eller akademikerforeldre er å lære «dannelse» en naturlig del av oppveksten. Du skal snakke pent, strukturert, formulere deg klart og tydelig på en måte som først og fremst ivaretar motparts mulighet til å forstå det du sier. Personangrep, kommentarer, digresjoner her og der; nei, det holder vi ikke på med.

Politikere snakker selvfølgelig også dannet, om enn det har gått inflasjon i dette. PR-rådgivere har skjønt at dersom du snakker dannet, tydelig og klart, men bare ikke egentlig sier noe, så er det vanskelig å ta deg på det. Snakker du derimot noe uklart, litt sint, ubehøvlet, ja da snakker du «rett fra levra». Den angivelige motsetningen mellom disse er og blir parodisk.

Når jeg så skriver at «dannelsen bør dø», er ikke dette fordi politikere som snakker «rett fra levra» er noe tydeligere, gir et bedre inntrykk av hvilken politikk de står for eller noe slikt. Som oftest sier de akkurat like lite som de mer striglede politikerne.

Grunnen til at «dannelsen bør dø», er at det i praksis blir brukt til å stenge ute en hel rekke synspunkter og folkegrupper. Kan du ikke formulere et synspunkt på den måten akademikere og kulturpersoner synes er god nok, er dette synspunktet i praksis verdiløst.

Problemet her er svært ofte at man ikke engang avviser noen på grunn av mangel på dannelse. Uttrykk som «sint feminist» virker tilsynelatende å angripe hvordan personen uttrykker seg – personens dannelse.

Realiteten er svært ofte heller at denne «sinte feministen» har formulert seg på en akkurat like dannet måte som sin motpart. Det motparten reagerer på er heller gjerne det radikale i argumentet. Personen er så radikalt uenig at det er ingen måte å forstå hvorfor noen kan mene dette, uten den forklaring at vedkommende er sint.

Å bruke «dannelse» som en unnskyldning til å stilne debatten i en slik situasjon er lite annet enn en dårlig hersketeknikk.

Riktignok er det ikke alltid slik at personen i realiteten formulerer seg dannet, slik som eksempelet ovenfor. «Sinte unge menn» som skriver lange, noe dårlig formulerte innlegg, gjerne med lange setninger som ustrukturert faller på plass, fremstår ikke særlig dannet.

Forsøker vi likevel å forstå disse er det kanskje gode grunner til det. De er tross alt sinte. Og det er lov å være sint når du føler noen, eller samfunnet, har gjort deg urett. Dersom de blir avfeid av denne grunn har vi utelukket deres deltagelse i debatten.

Argumenter har de ofte, vi må bare se forbi det faktum at sinne ofte medfører at dannelsen kommer langt ned på prioriteringslisten.

Det vesentlige poenget her er – i begge tilfeller – at uansett hvor «dannet» argumentet fremføres er det helt uvesentlig. Det vesentlige er nettopp hvor godt argumentet er. Denne skjønnsmessige forståelsen av «dannelse» er (nesten) utelukkende brukt som en måte å stenge ute personer som ikke kommer fra en privilegert nok bakgrunn til å faktisk ha lært seg denne måten å være på, eller er i en slik emosjonell tilstand at denne dannelsen blir nedprioritert.

Ser vi tilbake på Skei Grandes tweet kan denne illustrere den største faren ved prisingen av dannelse. Ved å fokusere på at Trump ikke opptrer «dannet», mister vi synet av de virkelig problematiske aspektene ved hans seier.

Ved å mene at man ikke kan ta politikere som snakker «rett fra levra» seriøst, fordi de snakker rett fra levra, glemmer vi at det levra deres produserer ofte er brun gørr som må argumenteres i senk før de har fått overbevist nok mennesker. Og dette er ofte mennesker som ikke bryr seg katta om personen opptrer dannet. Tvert imot, de har for lengst blitt utestengt fra debatten fordi de ikke er «dannet» nok.

Skal vi ha en god offentlig debatt, der alle faktisk kan delta, må vi legge dannelsen som forutsetning for debatt på hylla. Noe annet er bare helt dust.

Dannelsen bør dø. Noe annet er bare helt dust

Samtykkeparagraf er en god idé, av flere grunner.

Det siste halvårs voldtektssaker med Hemsedalssaken og nå nylig saken i Bergen har fått meg til å revurdere mitt syn på voldtektsspørsmålet. Tidligere har jeg tenkt at dette i all hovedsak er et spørsmål om ressurser og prioritering fra politi og øvrig rettssystems side. Det synes å kanskje ikke være tilfellet.

For det første har vi fått et åpenbart eksempel på at en samtykkeparagraf ville ledet til domfellelse for noe som klart var en voldtekt. Saken i Bergen innebar en gutt som bla. dro av et voldtektsoffer trusen flere ganger, til tross for at hun både uttrykte og sa muntlig “nei”. At det bestemmende mindretall ikke anså dette som voldtekt er for meg lite annet enn uforståelig. Dersom vi hadde et alternativt vilkår i strl. §291 som sier at seksuell omgang “uten noens samtykke” er voldtekt er det ingen tvil om at subsumsjonen ville vært klar.

Før den misforståelsen kommer på bordet – en samtykkeparagraf snur ikke bevisbyrden. Offeret må fortsatt bevise ut over enhver rimelig tvil at det ikke forelå et samtykke.

Den innsigelsen som står igjen er imidlertid fortsatt vesentlig. Som Ove Vanebo så godt forklarte på Dagsnytt Atten den 25. april vil en samtykkeparagraf medføre en helt annen bevisføring. Man vil måtte presse offeret for hvordan denne har oppført seg, hvilke signaler hen sender, om det var sannsynlig at vedkommende ikke ga sitt samtykke og så videre. Kort forklart vil en slik endring medføre at man heller enn å se på hvordan gjerningsmannen oppfattet eller burde oppfattet situasjonen, ser på offeret, noe som er stikk i strid med et prinsipp om at offeret aldri er medansvarlig for å ha blitt voldtatt.

En kan delvis ivareta dette hensynet ved å ha større støtteapparat for offer både under og etter rettssaken, samt med klare retningslinjer for dommere og forsvarer. Dette er en avveining som bør, og må gjøres, men er i all hovedsak et empirisk spørsmål vedrørende effekten på offeret contra eventuell økning i faktiske voldtekter som blir domfelt på grunn av en slags pedagogisk effekt på dommere og lekdommere. Dette empiriske spørsmålet er vanskelig å besvare, i alle fall i forkant av en eventuell endring.

I tillegg har vi et annet spørsmål som drøftes i bla. Tidsskrift om strafferett 03/2010: nedsubsumsjon. Nedsubsumering i tilfelle voldtektsbestemmelsen vil være når det ikke er mulig å bevise forsett, men det er mulig å bevise grov uaktsomhet og man subsumerer rettspørsmålet under den bestemmelsen i stedet. Ser man på tallene for voldtektssaker siden endringen av voldtektsslovgivningen (inkludert grovt uaktsom voldtekt) ved årtusenskiftet er det ingen endring i økningen domfellelser.

Det vi da må kunne legge til grunn er at vi har like mange domfellelser som tidligere, men nå vet vi også at enkelte av disse er subsumert under grovt uaktsom voldtekt. Dette medfører – grunnet ingen minstestraff – mindre straff i alle tilfellene. At enkelte av disse tilfellene også – i følge faktum – åpenbart burde vært subsumert under forsettlig voldtekt, er også pinlig åpenbart. Jeg skal ikke gå i detalj her, men dommene Rt. 2004 s. 1556, Rt. 2006 s. 471 og LB-2009-131786 er alle klare eksempler på faktum som klart tilsier forsettlig voldtekt (flere er også svært grove voldtekter), men som blir subsumert under grov uaktsomhet.

Det som er noe overraskende er at i alle tre av disse dommene kan det godt tenkes at en samtykkebestemmelse ville medført at de ble subsumert under forsettlig voldtekt. For å ta Rt. 2004 s. 1556 som eksempel er faktum beskrevet slik av Høyesterett:

“Etter alkoholbruk og krangel slo domfelte til den krenkte fleire gonger med knytt hand slik at ho tok til å blø naseblod. Han tok også kvelartak på henne. Svogeren kom då til og spurte gjennom døra om alt var i orden. Domfelte heldt den krenkte over munnen og sa ja til svogeren. Sambuaren vart deretter beden om å vaske seg, og så om å gå inn på soverommet. Lagmannsretten uttala her: ‘Samleiet ble gjennomført ved at fornærmede snudde ryggen til tiltalte, som gjennomførte handlingen mens fornærmede var helt passiv.”

Denne “passiviteten” – hvis man legger til grunn en slags forståelse av voldtekt som noe som må innebære vold – er kanskje av retten tolket dit hen at mannen burde forstått at den tidligere volden har vært trussel nok. Altså at man på grunn av “kravet om vold” ikke ser sammenhengen mellom volden og “passiviteten” direkte. Skulle man imidlertid legge til grunn et krav om samtykke, delvis av pedagogiske og delvis av mer logiske grunner, vil man antageligvis komme til at mannen her helt åpenbart måtte forstå at han ikke har et reelt samtykke og at handlingen er forsettlig.

Denne siste biten er noe mer spekulativ. Jeg tror imidlertid at man ved å innføre en samtykkeparagraf kan gjøre det lettere å se at dette er en voldtekt utført med forsett, og dette vil være et svært vesentlig argument for å innføre en slik paragraf da det vil løse to store problemer med norsk voldtektslovgivning per i dag.

Samtykkeparagraf er en god idé, av flere grunner.

Hva koster det å “ikke ha et rusmiddel til”?

Vi har i Norge et stort fokus på å forhindre bruken av rusmidler. Hva koster det oss? Her er et par av punktene:

Vi straffer brukerne. Dette er et banalt enkelt poeng, men kan ikke overses. Enten det er hundretusenvis i bøter samlet opp over et par år som rusmisbruker eller de som straffes med fengsel – så skader vi og ødelegger for menneskers liv gjennom å opprettholde forbudet mot enkelte rusmidler.

Å gjøre en vare ulovlig øker prisen, da leverandøren må inkalkulere det som kalles en “risiko-premium” i prisen. I tillegg fører knappheten på rusmidlene til en ytterligere økt pris. Dermed må brukerne være i en sterk økonomisk posisjon for å opprettholde sitt bruk. De fleste er ikke i en slik posisjon, og vil ofte (men på langt nær alltid) ty til annen kriminalitet eller prostitusjon for å få dekt sitt behov.

Salg foregår med en kriminell person, utenfor politiets radar. Dette medfører at ved hvert kjøp utsetter en kjøper seg for betydelig risiko der alt fra vold til ran er noe man bør forvente. I tillegg vil selger som regel også ha sterkere stoffer tilgjengelig, og oppfordre til kjøp av disse.

Forbudet incentiverer skapelsen av syntetiske stoffer som er mer effektive å produsere og lettere å frakte under nesa på politiet. Disse stoffene – som PCP eller syntetisk cannabis – har svært ofte mye større skadevirkninger, til tider er de dødelige, men blir ikke rent sjeldent brukt som en erstatter for det stoffet man egentlig ønsker å innta.

Å kriminalisere en person har store ringvirkninger. Dette er todelt. Den første delen er det faktum at man ofte (men ikke alltid) vil få ruskriminalitet på rullebladet. Dette gjør det lettere å bli dømt hardere ved et senere tilfelle, samt at det blir vanskeligere å få jobb, bolig, lån og så videre. Dersom man ikke har jobb og bolig som de fleste av oss har, så øker det igjen sjansen for å forbli kriminell betraktelig.

Den andre delen er den sosiale. Å bli stemplet av en domstol som “kriminell” har en særdeles stor stigmatiserende effekt på den enkelte – særlig ungdom. “Vanlig” ungdom skal ikke være med “kriminell” ungdom. Mobbing, ensomhet og andre ting som leder til store psykiske vansker senere er en direkte konsekvens av dette.

Men dette er bare noen få av effektene rusforbudet har på den enkelte – jeg har ikke en gang gått inn i helseaspektet. Vi hadde jo tross alt rundt 350 overdosedødsfall 2015, i motsetning til Portugal som ligger like over 30.

Og dette er ikke alt! Forbudet koster oss som samfunn også svært mye. BT gjennomførte en undersøkelse i 2013 der de fastslo at kostnadene til politi-, retts- og fengselsvesen er på 3.8 milliarder for å opprettholde forbudet mot enkelte rusmidler. I tillegg taper man 1.8 milliarder i skatteinntekter. Det er ganske mange andre lovbrudd som kunne forfølges bedre, og en kriminalomsorg som kunne fungert mer optimalt om man hadde disse midlene tilgjengelig.

I tillegg er det slik at man skaper flere kriminelle, som jeg nevnte ovenfor, men man gjør også rusmarkedet til et av de mest lukrative markedene for både nasjonale og internasjonale kriminelle. Dette er et marked helt utenfor noen som helst kontroll, og de som styrer det skyr ingen midler. Grunnen til at Mexico gikk inn for legalisering av en rekke rusmidler på FNs UNGASS-konferanse var nettopp at landet i stor grad er ødelagt på grunn av kriminelle nettverk finansiert gjennom internasjonal handel med illegale rusmidler.

På grunn av ruskriminalitetens skjulte natur, og dens mangel på et offer som ønsker å vitne, incentiverer det i stor grad politiet til å ta i bruk særdeles inngripende virkemidler i vårt privatliv. Det åpenbare eksempelet er straffeprossessloven som gir adgang til telefonavlytting ved mistanke om simpel narkotikakriminalitet (altså tilstrekkelig med bruk). Telefonavlytting er et av de virkemidlene som griper mest inn i vårt personvern, for å illustrere er dette i samme bås som kidnapping, heleri, hvitevasking, spionasje, innføring av masseødeleggelsesvåpen, planlegging av terror, ran eller drap (listen er uttømmende)

Så. Det var noen av kostnadene vi tar på oss for at folk skal ruse seg litt mindre. Verdt det? Det får være opp til den enkelte å vurdere, men la i alle fall dette inngå i enhver diskusjon der noen påstår at “vi trenger ikke et rusmiddel til”. For å “ikke ha et rusmiddel til” koster noen av oss ekstremt mye, og de fleste av oss ganske mye.

 

Hva koster det å “ikke ha et rusmiddel til”?