Svar til Merete Hobbelstad om voldtektslovgivning

Her er et kort svar til Hobbelstads kritikk av et nytt forslag til voldtektslovgivning som skal lyde «seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til handlingen». Det hun er redd for er at en slik endring vil medføre at man må bevise at hens partner har samtykket.

Hennes kritikk er problematisk fordi den går på tolkningen av en bestemmelse som er underlagt klare tolkningsregler . Bestemmelsen vil mao. aldri kunne tolkes slik Hobbelstad er redd for, da dette vil være i strid med uskyldspresumsjonen etter EMK art. 6 nr. 2 jf. presumsjonsprinsippet som sier at norsk lov skal tolkes i samsvar med internasjonale forpliktelser. Det vil trolig også være i strid med grl. §96 selv om jeg er noe mer usikker på anvendelsen.

Allikevel, poenget er at endringen ikke tar sikte på å snu skyldspørsmålet. Det ville vært uholdbart og et unisont juristmiljø hadde sagt i fra at dette kan en ikke gjøre.

Så hva innebærer endringen egentlig? Etter dagens voldtektslovgivning må man kunne bevise at personen var bevisstløs, ikke kunne motsette seg handlingen, eller at hen ble tvunget ved makt. Endringen vil innebære et alternativt vilkår som vil være at personen ikke hadde samtykket. Dette endrer ikke særlig mye. Kan du bevise at personen ikke samtykket, er vel egentlig den eneste måten å gjøre dette på å vise at hen ble tvunget til samleie ved vold eller fordi hen ikke kunne samtykke (bevisstløs e.l.).

Ifølge Amnesty har det vært et tilfelle i norsk rett der lovens anvendelsesområde var for snevert – man kunne bevise at samtykke ikke var gitt, men ikke de andre vilkårene. Hvordan dette skjedde var jeg veldig nysgjerrig på, for jeg klarer ikke tenke meg tilfellet, så jeg spurte etter dommen. Den hadde de selvfølgelig ikke. Jaja.

Uansett, hovedpoenget mitt her er at loven ikke egentlig innebærer store endringer. Ifølge Amnesty er det enkelte men allikevel svært få tilfeller som vil bli påvirket. Ifølge min egen tenkning ser jeg vanskelig at dette engang er tilfellet. Kanskje et tilfelle der man kan bevise at et «nei» var uttalt? Vanskelig å se at man ikke da også kunne bevise at makt er brukt.

Det som derimot er interessant med dette forslaget er hvor symptomatisk det er for voldtektsdebatten. Dersom regjeringen endrer dette kan de slå seg på brystet (uten å ha endret noe som helst) og si at de er strenge på voldtekt. Det er massevis av problemer med vår voldtektslovgivning, den er både for mild og for streng, og enda større er problemene med manglende pengeprioritering til voldtektssaker. Der burde de starte, men det skjer ikke.

Og ja, vi bør ha en debatt om hva som faktisk er voldtekt og ikke. Kanskje Hobbelstad får det igang, det var derfor jeg RTet.

Advertisement

Sophie Elise – Full pupp bakover

Sophie Elise – Full pupp bakover

I et litt merkelig innlegg skriver Cecilie Asker om Sophie Elise, og hvordan vi må la “Samfunnsdebatten utvikle seg i takt med samfunnet ellers.” Dette fordi Sophie Elise angivelig blir dunket ut av samfunnsdebatten fordi hun bryr seg mye om utseende. Stråmannsargumentasjon fra Asker med andre ord.

Ingen seriøse samfunnsdebattanter kritiserer Sophie Elise på det grunnlaget. Selv om mange beskyldte Anki Gerhardsen for å gjøre dette skrev hun tross alt “Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok.“ Poenget hennes var alltid Sophie Elises fronting av et dårlig kvinnesyn.

Og ikke misforstå, jeg som de fleste andre, kan si meg enig i Asker når hun sier vi må ha rom for samfunnsdebattanter som bryr seg om skjønnhet og utseende. Men Sophie Elise må fortsatt kritiseres like hardt som før.

For når Asker skriver “ En generasjon oppvoksende jenter og unge kvinner har et sårt behov for uperfekte rollemodeller og uredde stemmer som tør tale de store markedskreftene midt imot.” har hun misforstått noe grunnleggende.

Hun skriver videre “Ved stadig oftere å vise sine brukere og fans at hjernen er den mest attraktive kroppsdelen, har Sophie Elise Isachsen potensial til å gjøre nettopp det” – samtidig som Sophie Elise deler ut rabattkoder på restylane og silikon.

Sophie Elise taler ikke de store markedskreftene imot. Sophie Elise er markedskreftene. Og i motsetning til mange andre aktører når hun ut. Jeg siterer Sophie Elise selv:  

“Alt med blogg handler om image (…) Jeg kjører den barbie-looken og en gang i blant må jeg «vinne folk» tilbake igjen med innlegg om dyrevern, at jeg har vært deprimert, blitt mobba osv. Det er slik denne bloggverden fungerer.”

Sophie Elise er den moderne versjonen av en moralist – en markedsmoralist. For å tjene mer penger endrer og fronter hun holdninger slik at de passer til den etterspørselen markedet (hun) kan tjene mest penger på.

Som filosofen og økonomen Michael Sandel skriver i boken sin “The Moral Limits of Markets” i relasjon til hvorfor vi må moralisere når markedskrefter blir for sterke: Such deliberations touch on (…) conceptions of the good life. This is terrain on which we sometimes fear to tread. (…) But shrinking from these questions does not leave them undecided. It simply means that markets will decide them for us”.

Hvis vi skal stole på at Sophie Elise snur seg rundt om et år og slutter å selge sminke, pushe silikon og restylane og sier hun angrer på silikonet så er det nettopp av grunnene nevnt ovenfor. Og det vil få de samme konsekvensene. Sophie Elise er ute etter å tjene penger, ikke å endre verden. Så lenge det er målet hennes – med det hun må skrive for å oppnå målet – har hun ingen plass i en seriøs samfunnsdebatt.

 

Vi har kurert et symptom, nå la oss kurere sykdommen.

Jeg har tidligere skrevet om det overordnede problemet til Eia i måten han skriver på. Denne gangen skriver han ikke like dårlig – problemet er heller at poenget hans er elendig. “Menns mørke drifter” er kanskje et problem som hjelpes av kvinners likestilling, men vi trenger ikke å akseptere at de eksisterer. Vi kan endre de.

Først påpeker Eia at menn i motsetning til kvinner ofte begår overgrep. Nå er det jo ikke slik at kvinner ikke begår overgrep. Men Eia har et poeng – du ser ikke store folkemengder med kvinner fra Midt-Østen begå overgrep. Imidlertid overser Eia glatt at i et patriarkalsk samfunn vil ikke kvinner samle seg. Ettersom kvinner – i et patriarkalsk samfunn – sjelden er en stor gruppe, vil dette naturligvis medføre at de ikke vil “gruppetenke” så mye som menn gjør. Jeg vil påstå at overgrepene skjedde i så stort omfang først og fremst på grunn av gruppetenkning, at “mørke drifter” spilte inn får være en annen sak.

Men så kommer begrunnelsen for hvorfor menn gjør dette: Fordi de synes det er “spennende og gøy”. Joda, her er virkelig sosiologen Eia ute og forklarer store samfunnsspørsmål om alle menn, og slutningen er at vi begår overgrep fordi det er “spennende og gøy”. La det synke inn.

Mer utførlig begrunner han det med Thomas Hobbes’ teori om ondskap. Nemlig at mennesker er iboende sadistiske/ondskapsfulle. Ut fra det slutter Eia at vårt norske samfunn er så bra fordi kvinnene har klart å tøyle oss menn med rettsvesen og politi, og selv fått rettigheter.  Dette er i seg selv riktig, men det som ikke er riktig er at det alltid vil være nødvendig å tøyle oss.

Jeg var på et foredrag med Arne Johan Vetlesen der han snakket om ondskap. Som Eia er han langt på vei enig i Hobbes, men i motsetning til Eia overser han ikke alle de andre faktorene som virker for å “tøyle” mennesket. Ja, vi er i utgangspunktet ondskapsfulle, men nei det er ikke utelukkende derfor vi er onde, og det er ikke slik at vi må være det. Det vil jeg ikke tro Eia er uenig i heller, men problemet med hans syn kommer tydelig frem her:

For det Eia gjør er å konstatere at menn er iboende mer onde enn kvinner. 

Dette impliserer jo en hel rekke ting. For det første impliserer det at menn rent biologisk sett er disponert for å være onde. Heldigvis gir jo også NRK-Ytring muligheten til å bruke hyperlenker, så det skulle jeg gjerne sett kilde på. For det andre impliserer det at vi ikke kan endre det.

Og det er dette som er så gjennomgående feil. Han er så nært. Han har funnet nåla, og trenger bare dra den ut av høystakken, men vil ikke. Alt han har skrevet om handler om den mannlige kjønnsrollen. Om måten patriarkalske holdninger blir innstilt i unge gutter (og jenter for den del), fra barndommen av, og kommer tydelig frem senere i livet. Selv om Hjernevask kanskje fikk det til å virke som om alt handler om biologi så er forskningen på dette feltet høyst usikker.

Og det er så dumt. For Harald Eia kunne vært en god person å ha i kjønnsdebatten. Han har en stemme som når langt og er ingen Kjetil Rolness. Eia bryr seg ikke særlig om statistikk og forskning, han snakker av egen erfaring om hvordan det er å være mann i dagens samfunn. Dette gjør at ikke bare spesielt interesserte leser han. Dessverre projekterer han sine egne holdninger på alle menn, samtidig som han tror de ikke er mulig å endre. Han ser deskriptivt på seg selv, men uttaller seg aldri om det normative.

Jeg tror ikke menn er iboende onde. Jeg tror ikke vi trenger “trusler om at hvis du som mann ikke respekterer [kvinners rettigheter] så vil du bli lagt i bakken og satt i fengsel” for at menn skal oppføre seg. Jeg vet ikke hvilke menn Eia menges med, men jeg vet at det er en betydelig andel av de jeg kjenner som ville oppført seg uavhengig av lover og regler. Uansett – hvis det var slik at menn var iboende onde – hvorfor akseptere det?

Det faktum at menn synes det er “spennende og gøy” å begå ulovlige handlinger er et aspekt av maskulinitet. Muligheten og ønsket om å vise at du ikke tøyles. At du er såpass sterk at samfunnsnormer ikke holder deg igjen. Dette ønsket kan endres. Kanskje er menn biologisk disponert for å være det, men vi er biologisk disponert for så mangt uten at dette er avgjørende. Menn er ikke nødvendigvis onde, vi bare kan være det. Og i motsetning til Harald Eia ønsker jeg at vi endrer det, for slik jeg ser det er det ikke noe vi bare må akseptere at 80 % av fengselsinnsatte er menn, eller at det blir begått overgrep mot kvinner.

Poenget Eia vil få frem er at kvinners rettigheter kurerer et symptom av ødeleggende maskulinitet. Nå må vi kurere sykdommen.

Gutter, selvmord og kjønnsroller

Hilde Mari Bjørke skriver et godt og svært viktig innlegg hos Ytring i dag. Det er viktig av to sentrale grunner: Først og fremst fordi det retter fokus mot selvmord blant gutter. Men i tillegg retter det fokus mot gutters kjønnsroller. Jeg vil ikke påstå at det er symptomatisk for kjønnsrolledebatten at vi ikke snakker om gutters kjønnsroller, men vi snakker bare om en side av de. Og det er den delen av kjønnsrollene som gjør at menn gjør det best i samfunnet. At vi tar mest plass og er på topp. Når det kommer til følelser o.l. er dette svært underbelyst. Og dersom vi skal hanskes med de kjønnede problemene gutter erfarer i dag, må begge sider belyses.

Det som imidlertid er det sentrale problemet er at en betydelig andel menn er komfortable med å holde følelsene sine for seg selv. Meg selv inkludert. Ja vi trives ofte i vår kjønnsrolle – akkurat som det er en betydelig andel kvinner som trives i sin. Dette gjør arbeid for å svekke kjønnsrollene svært vanskelig. En ting er å svekke kjønnsrollene for guttene som vokser opp, men normkritikk i skolen og kjønnsnøytrale barnehager vil ikke være avgjørende. Som en rekke forskning viser er det mest avgjørende rollemodeller som barnet ser opp til. Dette vil selvfølgelig ofte være foreldre e.l. Dersom foreldrene er tradisjonelle heller enn egalitære vil dette gjenspeiles i barnet.

Dermed må kjønnsrollene for de som vokser opp i dagens samfunn endres, mens de lever, for å se et resultat som monner.

I tillegg til dette er det heller ikke gitt at kjønnsrollene er det avgjørende (kommer noe an på hvor vidt en definerer “kjønnsrollene” men legg det til side). Eller at kjønnsrollene rent faktisk er mulig å endre i stor grad. Kanskje er det slik at gutter ikke bare blir oppdratt til – men rent faktisk har dårligere muligheter til å uttrykke følelser. Dette spekuleres det i denne artikkelen fra Psychology Today. Uansett er det ren idealisme å tro at kjønnsrollene kan endres over natten – om det så kun var miljø.

Jeg vil og tro at menn i mindre grad enn kvinner er tilpasset dagens samfunn. Som Arne Klyve skriver i sin bok “Sinte Unge Menn” er utviklingen av det moderne kunnskapssamfunnet særdeles vanskelig for en del unge menn. Som han godt eksemplifiserer var det før i tiden bare å dra til sjøs, til militæret eller fabrikken for gutter som falt utenfor. Der kunne de få utløp for alt det de hadde av følelser. Nå derimot lever vi i en verden der man som frafallen ikke har store valget. En betydelig andel vil nok trekke seg tilbake til rommet sitt, og la internett/dataspill overta livet deres, mens en annen andel kanskje har flaks og får seg kone og barn. Den siste delen blir rusmisbrukere eller alkoholikere.

Problemet med de som faller fra er litt på siden: Nå det siste året har 95 % av arbeidsledigheten vært menn. Dette er naturligvis på grunn av oljebransjens nedgang, men også andre faktorer spiller inn – og en sentral er at de allerede falt av i ung alder. (Finner ikke link, men dette kom fra fagforeningenes tall)

To separate grupper danner seg (selvfølgelig med noe overlapp) – nemlig de som allerede har falt av og ikke gjør stort med livet sitt, og de Bjørke snakker om. De som studerer, har et tilsynelatende godt liv, kanskje kone og barn, en god jobb etc., men som plutselig tar livet sitt.

At vi må jobbe med begge er åpenbart, og faktorene jeg har nevnt ovenfor spiller alle inn.

Den gruppen som faller av er nok den enkleste å håndtere. Det handler – vil jeg påstå – om bedre muligheter for praktisk arbeid. Spesielt i skolen. Muligheter til fysisk aktivitet. Bla. Charlottenlund VGS i Trondheim har gjennomført et langvarig prosjekt på de praktiske linjene der elevene har mulighet til å bruke styrkerom, spinningsykler og gymsal en time hver dag på skolen. Resultatene har vært utrolige, med Charlottenlund som en av de skolene med best snitt i Trondheim, og redusert frafallsprosent, i tillegg til bedre trivsel.

Vi må med andre ord gjøre skolen mer tilpasset de fysiske behovene de guttene som velger yrkesfag trenger. Det er denne gruppen som oftest dropper ut, og dermed de som faller fra oftest. Imidlertid er det som Bjørke påpeker ikke disse som tar livet sitt.

For den andre gruppen er vanskeligere: Maskulinitet er for mange en dyd, og å holde følelser tilbake er en del av denne maskuliniteten. En annen del av maskuliniteten er at du skal være best. Du skal være en bidragsyter. Gjerne skal du være forsørger også.

Takket være jentene er arbeidsmarkedet vanskeligere å ta seg frem i, og ikke har du en kone du kan ta vare på heller. Det fikser hun selv. Dermed står enda flere menn i den utsatte posisjonen som “ikke-suksess” medfører. Vi kan ikke endre dette. At kvinner er en del av arbeidsmarkedet og har samme muligheter som oss menn er en selvfølge. Men at vi må redusere forventningene til menn proposjonalt med denne utviklingen er dermed også en selvfølge.

Det hjelper åpenbart med terapi, og da må første steg være å få menn inn i terapien. Dette velger de sjelden selv. Så hva gjør vi? Jeg vet egentlig ikke. Dette er utrolig vanskelig. Alt monner, men jeg tror vi virkelig må jobbe mot gutter. Reklamere, ha holdningskampanjer etc. for å få de til å skaffe seg hjelp. En burde også kunne diskutere hvorvidt man skulle eller kunne innført en pliktløsning for de mennene som er i risikosonen. Jeg vet ikke selv om dette er riktig, men noe må gjøres, og klart er det at fokuset er for lite.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt ordet vanskelig i denne teksten – men om det ikke er klart – å få løst selvmordsproblematikken blant gutter er vanskelig. I tillegg har vi de som “bare” faller utenfor. Ren idealisme løser ingenting, kjønnsrollene endres ikke over natta.

Er det noe som er sikkert så er det at vi trenger fokus på problemet. Dette fokuset gir Bjørke, og det takker jeg for.

Eia og Rolness

Eia og Rolness er begge to menn, som pusher femti, og engasjerer seg i debatter som egentlig er like på de fleste områder. Jeg snakker da om flyktningedebatten og kjønnsdebatten. Det som karakteriserer begge disse debattene er at de som “tør å snakke ut” – som Eia og Rolness – anser seg som de rasjonelle. De som lar følelsene ligge, og ser på filosofiske ideer, resonnement, tall og empiri. Dette er en illusjon jeg kjenner meg igjen i. Om du har fulgt meg det siste året har jeg gått fra å være Eia og Rolness til å være det motsatte, eller hvertfall et sted i midten. Dersom jeg kan si det såpass pompøst – fordi jeg har innsett irrasjonaliteten i deres posisjoner, og ikke minst metoder.

For det de så ofte gjør er at de tar et poeng – et veldig gyldig poeng – for så å dra det poenget ned i mange andre poeng som er helt unødvendige og ødelegger det opprinnelige poenget. Her kommer et par eksempler:

Eia skriver i sin nyeste kronikk at staten bør si: “Kjære alle sammen, les bøker, lær deg et håndverk, lær deg å danse, betal din skatt, hold deg frisk, hold deg slank og i form.– Og klarer du ikke det, så er det greit, det er ikke noe press, men det er våre idealer. Det er dit vi vil alle skal prøve å komme.”

Dette er jo et nydelig poeng – vi bør ha idealer. Vi bør jobbe mot en god kropp. Men vi må ikke la det ødelegge oss at vi ikke kommer dit. Som jo er faktum for mange jenter og gutter. Kjempebra Eia.

Men nå har jeg jo oversett første del av kronikken, der Eia skriver:  (…) jeg sier ikke ett ord om kvinner og kroppspress (…) også fordi jeg, ved å si en eneste feil ting, er livredd for å utløse et skred av spiseforstyrrelser blant norske kvinner” “

Makan til bagatellisering har jeg ikke sett på lenge. Hvorfor han gjør dette, det forstår jeg ikke. Det er rett og slett helt unødvendig for kronikken. Det er nedverdigende ovenfor kvinner, det er frekt ovenfor eventuelle menn som også føler seg berørt, og det er i bunn og grunn virkelighetsfjernt. Ingen er så sensitive. Hvorfor dra inn sensitivitet i kronikken Eia?

Så til Rolness. I hans kronikk “Kvinner som ikke vil skal løftes frem” kommer han med fem punkter. De beste er vel “Kjønn er en irrelevant egenskap” og “Kjønn er bare en egenskap”. Alt dette er jeg enig i, og bør virkelig være noe folk tar inn over seg. Spesielt det med at nettverk – altså at man må være særdeles heldig for å noen gang komme inn i næringstoppen – får for lite fokus. Altså at eliten bygges opp fra tidlig alder, og kun er tilgjengelig for et fåtall.

Men så avsluttes det med “Men bare på det ene kjønn. Kjønnsbalansen blant de skyldige er til enhver tid 0 prosent kvinner, 100 prosent menn.” Han tar et steg frem og to tilbake. Han sier først – slutt å fokusere på kjønn – før hele sluttpoenget i kronikken blir “ikke skyld på menna daaa”.

Det samme skjer i hans nyeste kronikk “Godhet for de få”, der han med rette påpeker at vi bør gi mer til UNHCR, før han skriver “Onsdag viste Dagsrevyen en reportasje som også setter asylordningen i perspektiv. Afghanske gutter lever på bønner og tomatsaus i norske mottak for å spare penger. De har ikke flyktet fra Taliban. De er sendt til rike Vesten av foreldrene for å sende penger tilbake til storfamilien.”

Vi trenger mer penger til UNHCR Rolness. Det vi ikke trenger er at et anekdotisk bevis som kan gi grunnlag for å tro at flertallet av mindreårige personer med innvilget asyl er økonomiske migranter. En ikke uhørt slutning en del personer kan trekke. Uansett trengs ikke dette poenget. (Dette avsnittet er endret etter @anathemablog sin riktige påpekning av at det som tidligere sto der ikke var riktig iht. hverken Rolness eller diskusjonen i går).

I Eias “jeg vil ha anerkjennelse fra menn”-kronikk, gjør han også en storfeil, som er å ikke ta stilling til et ekstremt enkelt normativt problem jf. mitt tidligere blogginnlegg om kjønnsroller.

I ønsket om å være så “kontrær” som de forsøker, så klarer de ikke å legge fra seg sitt ønske om å få folk sint. Eller så er de bare så naive at de tror at poengene deres må begrunnes med noe annet rart. Og det frustrerer meg. Grenseløst.

For vi trenger en Eia som påpeker kjønnsroller, eller at kroppsideal er bra. Vi trenger en Rolness som påpeker når likestillingskampen har blitt for ensidig, eller når målet ikke helliger middelet. Eller en som viser til tallene fra UNHCR, og fokuserer på bistand.

Det vi ikke trenger er en som samtidig skal svartmale alle med spiseforstyrrelser som oversensitive, eller mindreårige asylsøkere som økonomiske migranter. For det er langt fra rasjonelt begrunnet.

Uhøytidelig synsing om patriarki

Jeg har da lest en del om patriarki takket være @lolheim, og spesielt Bell Hooks artikkel “Understanding Patriarchy” gjorde inntrykk. Når
det kommer til kjønnsproblem har jeg alltid vært svært opptatt av temaet. Både når det kommer til gutter og jenter.

Men patriarket var jeg aldri enig i eksisterte. Og det kommer av noe jeg enda tror vil gjenstå som et ankepunkt for min del: Ordet “patriarki” har konnotasjoner for en “ufaglært” person som ikke nødvendigvis er
positive. Når jeg atpåtil har en familie med et klart overtall av kvinner som definitivt er mer dominerende enn de få mennene, så gjør det at min “aksept” for ordet har en høy terskel, ettersom jeg aldri har følt det på kroppen. Men jeg tror jeg forstår hva som er poenget.

Definisjonen av patriarki er jo at mannen er på topp – min og trolig de flestes mistolkning av dette – er at menn som en gruppe (om enn en gruppe oligarker på toppen) er de som bestemte/bestemmer at det skal bli slik. At vi menn på noen som helst måte bevisst har valgt at det skal være slik. Dette fører naturligvis til at en blir defansiv, og motvillig til å ta inn over seg faktum, ettersom det utgjør en slags anklage. Jeg innser jo nå at dette er helt feil og at patriarkiet er et system som er skapt av menn, for et lite utvalg menn som bevarte makten på toppen (eller fedre), og som i dag har store konsekvenser for både menn og kvinner.

For min sentrale greie i kjønnsdebatten er egentlig at vi bør bare la kjønn være irrelevant. Og det står jeg enda for, men da adaptert til å se det i lys av patriarkiet. Nemlig via å se på patriarkiet som et press som legges på alle for at de som skal gjøre det best i og/eller styre familien og/eller samfunnet. Egentlig kan det virke som en nærmere avgrenset kapitalismekritikk. Og videre i denne tanken kan vi slutte at menn gjennom den mannsdominansen vi ser i samfunnet er de som i utgangspunktet er “selektert” til å være de som gjør det nettopp
best .

Patriarkiet (i moderne tid) er et styringssystem som i alt for stor grad gir lite spillerom for hvem som kan være på topp, ha ulike jobber, være omsorgsperson, gråte, etc. etc. At det fra gammelt av var et system som medførte at menn endte på toppen er for meg egentlig ikke så viktig her – det er et system som gjør at menn i større grad ender opp i f. eks. toppstillinger. Dette er fordi de karaktertrekkene som et patriarkalsk samfunn verdsetter hos arbeidere etc. er verdier som menn i større grad blir lært opp til å inneha. Disse verdiene som i sin mest karikerte form er f. eks. jobb hardt, vær følelsesløs, tråkk på andre og ikke bry deg
om annet enn jobben, medfører jo på motsatt side av skalaen trolig at menn er de med størst problemer iht. selvmord, rusbruk o.l. For ikke å snakke om barnelova §35 som får meg til å fly ut av vinduet i sinne.

Jeg innser nå etter å ha skrevet dette at min aversjon for å bruke eller assosiere mine tanker med ordet patriarki har vært bundet i mye av det samme som at jeg ikke vil kalle meg feminist: Det reelle arbeidet blant feminister har vært for kvinnefokusert. Noe jeg som mann ikke skal klage på kvinnene for, det er jo noe vi selv burde fikset opp i (selv om litt drahjelp for å få med flere menn hadde vært nice).

På samme måte insinuerer patriarkiet at det i bunn og grunn er kvinner som er undertrykte og menn som er overordnet, noe som i et systemperspektiv er helt sant, men ikke iht. opplevde og reelle konsekvensene i dagens norske samfunn, der jeg vil påstå at
kvinner og menn lider like mye under patriarkiet. Det er forøvrig en annen diskusjon, men det sentrale her er jo at kjønnssystemkritikk må ses i lys av patriarkiet, og det er jeg nå helt enig i.

Faen da – er jo nesten feminist snart.

Og dersom noen faktisk får med meg at jeg har skrevet dette – ja jeg er klar over at feminister har sagt dette i en årrekke. Sorry for at vi cismenn kommer slepende etter.

Hvis kvinner er fra en planet der det selges vesker – er det ok?

Kvinner er ikke i topplederstillinger fordi de heller velger å være hjemme med barna. Menn har ikke rett til samvær med barnet de har med kjæresten sin fordi det er den «naturlige løsningen» (Ot. prp. nr. 62 (1979-1980)  s. 31). Jenter gjør det bedre på skolen fordi de er roligere, gutter dårligere fordi de er viltre. Menn er fra Mars, kvinner er fra en planet der det selges vesker.

Jeg kan fortsette i all evighet. Ramse opp forskjeller mellom menn og kvinner som begrunnes i at kvinner er sånn og menn er sånn. I Advokatpartnerdebatten er utgangspunktet at kvinner ikke når opp fordi de ikke klarer å jobbe hele dagen. «Ros fra damer er rubler. Mennenes anerkjennelse: dollar», er Harald Eias bidrag til debatten. I noe som kan ligne på fryd belyser han et problem , men han tar ikke skrittet videre. Der kommer den berettigede kritikken.

Vi motvirker at dine omstendigheter ved fødselen skal være avgjørende for livsløpet ditt dersom du kommer fra et sosioøkonomisk svakt hjem. Men ikke når det kommer til kjønn. Hvorfor?

For å avklare: Det er trolig sant at gutter sliter på skolen fordi de ikke er like rolige som jenter. Det er også trolig sant at kvinner ikke nådde helt til topps i arbeidslivet fordi de valgte å være hjemme med barna (legg merke til fortidsformen). Å forstå statistiske data med kjønnsroller som en del av forklaringen er legitimt. På samme måte som man kan forstå at barn fra en familie med lav sosioøkonomisk status generelt sett vil gjøre det dårligere på skolen. Men det stopper der. Man kan forstå, men man kan ikke legitimere.

Ingen har noen gang sagt at «barn fra en familie med lav sosioøkonomisk status generelt vil gjøre det dårligere på skolen», for så å gå videre til å si at dette ikke bør gjøres noe med – eller verre, at det ikke kan gjøres noe med. Det vil være å implisere at dårlige skoleresultater er en essensiell del av det å komme fra et sosioøkonomisk svakt hjem. De aller fleste vil være enig i at å forbedre skoleresultatene til disse barna bør være et mål for samfunnet.

Men «kvinner er ikke i topplederstillinger fordi de ikke jobber hardt nok» for så å gå videre til å si at sånn er det bare – er ikke uvanlig. Noen impliserer også at dette er en essensiell del av det å være kvinne. Ikke bare forklarer man et samfunnsfenomen med kjønn – man legitimerer også det samfunnsfenomenet med kjønn.

Skolesystemet retter opp, eller forsøker å rette opp, negative utslag av en sosioøkonomisk svak bakgrunn. Ikke bare gjennom at de faktisk får skolegang, men og gjennom holdningen til disse barna. Hvordan de behandles av læreren og medelever. Hvorfor retter ikke vi som samfunn opp negative utslag av kjønnsrollen? De er prinsipielt like problemstillinger, men når det kommer til kjønnsroller har vi tilsynelatende akseptert dem – fordi de er (påstått) naturlige.

Dette er en naturalistisk tankefeil. En sier at noe naturlig, og derfor er det akseptabelt. Det er ikke et gyldig argument. At noe er naturlig gjør det ikke mer eller mindre akseptabelt. Eksempelvis er ikke å banke opp sjefen din en god handling bare fordi du som en påtroppende alfahann synes det er naturlig å gjøre dette fordi du er sterkere – til tross for at dette var vanlig diskurs i riktig gamle dager. Hvis noe slikt skjer reagerer vi mot det, som samfunn. Vi ser skadene av det og tenker – dette må vi få slutt på.

Men når Eia ser at kjønnet bestemmer hvor viktig anerkjennelsen er, når partnere i advokatbransjen sier at damene ikke er villig til å gi det som trengs, når ingen samværsrett for far er den «naturlige løsningen» – så er det uten beklagelse. Tilstanden er de egentlig ganske fornøyde med – kjønnsroller blir en enkel og billig legitimering for å forsvare egne privilegier.

Så spørsmålet er: Harald Eia, du betaler sannsynligvis skatt med glede for å gi mer ressurssvake barn like muligheter. Er du også villig til å gi opp gutteklubbens eksklusivitet for å få slutt på snevre og kulturelt bestemte kjønnsroller?