Barnebruder i Norge.

Denne nyhetssaken har jeg tenkt en del på. Tilfellet er som følger: Mann på 23 har vært gift og fått barn med ei jente på 14 år. Jenta er nå gravid for andre gang, så dette har pågått lenge. Politiet har valgt å ikke ta ut tiltale. Videre intervjues en sosialantropolog og kommer med dette utsagnet:

– Etter sedvaneloven og ifølge islam tilhører barna fars familie. Generelt er skilsmisse ikke sett på med gode øyne. Så hvis jenta har det bra i ekteskapet, bør norske myndigheter støtte opp om familien – selv om hun er en barnebrud.

Først  – dette er et åpenbart brudd på strl. §299, med en strafferamme på 10 år. Dette er et alvorlig seksuallovbrudd. Å inngå barneekteskap er brudd på menneskerettighetene. Det er også – som jeg skal vise – å selge barnebruder. 

Ifølge BBC var 13 % av alle ekteskap før krigen barneekteskap. Som artikkelen påpeker vil dette være registrerte ekteskap – mørketall eksisterer trolig. I dagens flyktningeleirer er situasjonen enda mer prekær. Med en økende fattigdom og nød blir flere og flere desperate etter å få fatt i penger, mat og den støtten de kan få. Dette medfører for eksempel at i byen Mafraq har det utviklet seg en stor og lønnsom handel i unge jenter.

Ifølge den samme artikkelen er prisen på en jente fra 24 000  til 120 000 kroner. De som kjøper er syriske menn. Her er et sitat fra moren til en ung jente, som hadde 7 andre barn å fø.

“I would never have considered this back in Syria but we came here with nothing, not even a mattress to sleep on. I thought the money would secure the future of my children. He took advantage of our situation.”

Sånn. Et lite bilde av situasjonen. Ifølge UNICEF  (s. 13) fungerer Syrias ekteskapslovgivning i stor grad på samme måte som den norske. Det kreves to samtykkende personer der mannen må være over 18, og kvinnen over 17. Imidlertid kan man – som i Norge – ved å få sin verge/juridisk ansvarlige person til å samtykke få gifte seg så tidlig som i 13-års alderen.

Dette er ikke særlig oppsiktsvekkende, det kan vi gjøre i Norge og. Men problemet kommer når samtykket fra jenta ikke kan anses å være reelt. Noe som åpenbart ikke vil være tilfellet i en flyktningeleir.

Men også dette tilfellet har syrisk lov dekket. Igjen ifølge UNICEF (s. 13) må en person “of some social standing” anerkjenne ekteskapet, og skrive under på at det ikke foreligger religiøse eller sosiale årsaker til at personen inngår ekteskapet.  Dette er et problem som Syria forsøkte å hanskes med før krigen brøt ut. En progresjon vi nå skrur tilbake.

Ifølge ageofconsent.com er den seksuelle lavalderen i Syria 15 år. Så ikke bare har mannen ulovlig tvunget jenta inn i et ekteskap, han har etter syrisk lov voldtatt henne.

Da kan vi vende tilbake til DB-artikkelen, og sosialantropologens uttalelser. Ifølge hun er dette noe som vil skje oftere fremover – trolig helt sant. Men hennes konklusjon er at “dette er noe vi må godta”.

Vi må altså godta det. Hvorfor? Fordi hun mener “jenta vil bli hardere rammet dersom myndighetene griper inn og avbryter ekteskapet”. Det er forsåvidt et forståelig poeng. Som hun sier er skilsmisse sett ned på i Islam (som i de fleste religioner). Men som hun ikke sier er barneekteskap og voldtekt sett ned på i Syria. Det er ikke noe som allmennheten i Syria – iallefall om vi antar at folk flest er enige om lovgivningen – støtter.

Men i Norge skal vi det. Vi skal skru tilbake alt arbeidet som Syria har gjort. Av hensyn til hva?

For dette er etter norsk og syrisk lov et overgrep. Voldtekt. At det vil være kjipt for familien kan ikke være et argument. Dersom noen i din egen familie overgriper seg på en annen, så vil det nok være vanskelig, men man må fortsatt anmelde. Et overgrep er et overgrep, og alle berørte lider av en lang men viktig straffesak. Det kan ikke være til hinder.

Nå er vel dette tilfellet enda mer alvorlig enn at det er ubehagelig. Jeg går ut ifra at sosialantropologen antar at jenta vil bli støtt ut fra familien. Men det er da vi skal være der – det norske samfunnet. Som tar vare på overgrepsofre, og sørger for at de får den sikkerheten, støtten og omsorgen som trengs. Vi lar ikke patriarkalske, kvinneundertrykkende og ødeleggende verdier få forrang, bare fordi det er ubehagelig. Det gjør de ikke i Syria heller.

 

(Noe jeg kom på i ettertid): Det er fascinerende at jeg, og trolig også sosialantropologen gikk ut ifra at dette var vanlig og lovlig praksis i Syria.  Som om menneskerettigheter og barns seksualitet ikke er viktig der. Nesten rasistisk egentlig.

Advertisement

Eia og Rolness

Eia og Rolness er begge to menn, som pusher femti, og engasjerer seg i debatter som egentlig er like på de fleste områder. Jeg snakker da om flyktningedebatten og kjønnsdebatten. Det som karakteriserer begge disse debattene er at de som “tør å snakke ut” – som Eia og Rolness – anser seg som de rasjonelle. De som lar følelsene ligge, og ser på filosofiske ideer, resonnement, tall og empiri. Dette er en illusjon jeg kjenner meg igjen i. Om du har fulgt meg det siste året har jeg gått fra å være Eia og Rolness til å være det motsatte, eller hvertfall et sted i midten. Dersom jeg kan si det såpass pompøst – fordi jeg har innsett irrasjonaliteten i deres posisjoner, og ikke minst metoder.

For det de så ofte gjør er at de tar et poeng – et veldig gyldig poeng – for så å dra det poenget ned i mange andre poeng som er helt unødvendige og ødelegger det opprinnelige poenget. Her kommer et par eksempler:

Eia skriver i sin nyeste kronikk at staten bør si: “Kjære alle sammen, les bøker, lær deg et håndverk, lær deg å danse, betal din skatt, hold deg frisk, hold deg slank og i form.– Og klarer du ikke det, så er det greit, det er ikke noe press, men det er våre idealer. Det er dit vi vil alle skal prøve å komme.”

Dette er jo et nydelig poeng – vi bør ha idealer. Vi bør jobbe mot en god kropp. Men vi må ikke la det ødelegge oss at vi ikke kommer dit. Som jo er faktum for mange jenter og gutter. Kjempebra Eia.

Men nå har jeg jo oversett første del av kronikken, der Eia skriver:  (…) jeg sier ikke ett ord om kvinner og kroppspress (…) også fordi jeg, ved å si en eneste feil ting, er livredd for å utløse et skred av spiseforstyrrelser blant norske kvinner” “

Makan til bagatellisering har jeg ikke sett på lenge. Hvorfor han gjør dette, det forstår jeg ikke. Det er rett og slett helt unødvendig for kronikken. Det er nedverdigende ovenfor kvinner, det er frekt ovenfor eventuelle menn som også føler seg berørt, og det er i bunn og grunn virkelighetsfjernt. Ingen er så sensitive. Hvorfor dra inn sensitivitet i kronikken Eia?

Så til Rolness. I hans kronikk “Kvinner som ikke vil skal løftes frem” kommer han med fem punkter. De beste er vel “Kjønn er en irrelevant egenskap” og “Kjønn er bare en egenskap”. Alt dette er jeg enig i, og bør virkelig være noe folk tar inn over seg. Spesielt det med at nettverk – altså at man må være særdeles heldig for å noen gang komme inn i næringstoppen – får for lite fokus. Altså at eliten bygges opp fra tidlig alder, og kun er tilgjengelig for et fåtall.

Men så avsluttes det med “Men bare på det ene kjønn. Kjønnsbalansen blant de skyldige er til enhver tid 0 prosent kvinner, 100 prosent menn.” Han tar et steg frem og to tilbake. Han sier først – slutt å fokusere på kjønn – før hele sluttpoenget i kronikken blir “ikke skyld på menna daaa”.

Det samme skjer i hans nyeste kronikk “Godhet for de få”, der han med rette påpeker at vi bør gi mer til UNHCR, før han skriver “Onsdag viste Dagsrevyen en reportasje som også setter asylordningen i perspektiv. Afghanske gutter lever på bønner og tomatsaus i norske mottak for å spare penger. De har ikke flyktet fra Taliban. De er sendt til rike Vesten av foreldrene for å sende penger tilbake til storfamilien.”

Vi trenger mer penger til UNHCR Rolness. Det vi ikke trenger er at et anekdotisk bevis som kan gi grunnlag for å tro at flertallet av mindreårige personer med innvilget asyl er økonomiske migranter. En ikke uhørt slutning en del personer kan trekke. Uansett trengs ikke dette poenget. (Dette avsnittet er endret etter @anathemablog sin riktige påpekning av at det som tidligere sto der ikke var riktig iht. hverken Rolness eller diskusjonen i går).

I Eias “jeg vil ha anerkjennelse fra menn”-kronikk, gjør han også en storfeil, som er å ikke ta stilling til et ekstremt enkelt normativt problem jf. mitt tidligere blogginnlegg om kjønnsroller.

I ønsket om å være så “kontrær” som de forsøker, så klarer de ikke å legge fra seg sitt ønske om å få folk sint. Eller så er de bare så naive at de tror at poengene deres må begrunnes med noe annet rart. Og det frustrerer meg. Grenseløst.

For vi trenger en Eia som påpeker kjønnsroller, eller at kroppsideal er bra. Vi trenger en Rolness som påpeker når likestillingskampen har blitt for ensidig, eller når målet ikke helliger middelet. Eller en som viser til tallene fra UNHCR, og fokuserer på bistand.

Det vi ikke trenger er en som samtidig skal svartmale alle med spiseforstyrrelser som oversensitive, eller mindreårige asylsøkere som økonomiske migranter. For det er langt fra rasjonelt begrunnet.