On the duality of the juridical relation

To Pashukanis, the juridical relation is essentially derived or at least created by the contract relation. Thus both administrative and criminal law, for example, are mere reflections of this fundamentally private-law driven system. In this sense, Pashukanis is trapped in a quite formalistic view of law, always striving to argue different fields connection to contract law, rather than being able to view them as interconnected while also bearing their own marks. Through nuances in modern state-theory, as well as the further sophistication of liberal legal thought, I’m going to argue for why Pashukanis’ theses might be upheld while retaining a non-formalist materialist approach to law.

The juridical relation, or legal form, according to Pashukanis, persists as a relation between formally equal individuals with a conflict of interest between them, and a sovereign claim to the solution of this conflict, ultimately upheld by force utilized by the one with the most power (or a third party, which is usually the case). This follows the pattern of a conflict between two parties to a contract, and is in practice, also upheld in the same way. One of the fundamental flaws in Pashukanis however is his neglect of the workers contract with his employer, pointed out, among others, by China Mieville. As Mieville writes it is exactly the fact that the workers contract with his or her employer that is a fundamental part of the modern juridical relation, that gives rise to some of the contradictions in the modern capitalist state juridical system.

Namely the creation of modern administrative or public law, and the contradictions arising thereby. What Pashukanis does not see is how law itself is inherently structured differently depending on what field of law one is studying, thus resolving himself to the formalist structure of ‘everything is derived from private-law’.

What Pashukanis lacks is the more recent nuances to state theory that has arrived with the likes of Leo Panich, or even David Harvey. One of the questions Pashukanis rightly asks is that if the state truly is a totally controlling and oppressive force, controlled by the bourgeoisie, why then, does it remain so utterly ineffective at upholding this oppression in its totality, and even at times becoming expressively pro-worker? This question is more rhetorical than substantial in Pashukanis’ writings, dismissing the writings of marxists of his time still viewing the legal system as pure oppression, but we can answer it and arrive at some fundamental insights into the form of modern law.

As the legal system develops, the form of law is created. The abstract and non-neutral party in the state, and its monopoly on direct violence, is the party that upholds this law. Thus, if we were to view the state as “the central committee of the bourgeoisie”, this violence legitimized by law should only be used against class enemies: Workers, class traitors or feudal remnants. This is however, obviously not true. Violence is enacted upon class partisans all the time, at least the threat of it, through countless lawsuits every year between different parts of the capitalist class. Although rare, even charges of corruption or other forms of economic usury are sometimes pressed.

This is due to the state being in fact, not the central committee, but a site of struggle. Primarily however, it is a site of struggle for the capitalist class in and of itself. This is due to the fact that, following Marx, the bourgeoisie can never be a class for itself, merely in itself. Thus the conflict is continuously being created and subdued by the abstract entity known as the state. Viewing the state as a necessity in order to regulate capitalist class relations, would be one of the ways of accounting for the necessity of the state, (and thus following Mieville) but that is for another time.

The point however, is that law itself is shaped through this dialectic. Whilst private-law, especially the likes of dynamic property law, is almost entirely aimed at resolving conflicts between the capitalist class itself, administrative and criminal law is aimed at ‘resolving conflict’ between the capitalist and the working class. We can view this as the duality of the juridical relation, in the sense that the law appears as fundamentally the same whether it is aimed at regulating relations between the workers and capital, or between capitalists themselves, while in reality being two completely different (but connected) aspects or dimensions of law.

The fact that private-law for a long time was viewed as the only ‘real’ form of law for example, as pointed out by Kaarlo Tuori, shows that liberal scholars also implicitly acknowledge this fact. There are multiple reasons for this. Firstly, law is uncertain, and law requires enormous amounts of labour to be understood in such a way as to reliably create changes in behaviour for oneself. This is to a large extent impossible for the working class to achieve, while it is indeed the central reason for the enormous legal-sector of our economy in regards to the capitalist class. Law as regulating capitalist-class-conflicts is in a sense positive law, law as regulating working-class and capitalist-class conflicts however, is more akin to the power-politics-view of law that writers like China Mieville or Carl Schmitt ascribes to.

One additional note on this point: Paradoxically, whilst fields such as administrative law, constitutional law or criminal law have an ostensibly positivistic-approach in their de lege ferenda-arguments, this is not true for private law. Whilst the fundamental arguments of legal scholarship in criminal law, for example (at least in Norway), is in regards to preserving the sanctity of the criminal-law system and especially the principle of guilt, in contract or dynamic-property-law, the focus is entirely upon the real effects in the economic and social system. In a sense, while administrative law is occupied with the law as a system, thus preserving the fetishism of law, private law is occupied with the law as a social force, thus preserving the role of law as a mechanism for keeping capital in motion.

Secondly, and to a certain extent following the previous point, law as regulating capitalist-class relations is at least attempting to be technical, in Pashukanis sense that they are norms regulating the relation between mutual, not opposing, interests. One of the fundamental legal values today is the value of legal certainty, as prescribed by Hayek. The reason for this, and especially its prominence in subjects such as dynamic-property law, is that one can realistically regulate behaviours in such a way as to create situations where conflicts do not arise. The different parties simply adopt new ways of doing their business, and although there are certainly conflicts of interests, they don’t arise so often as to fundamentally shake the system itself (one can however see the ruptures quite openly in the problem of international dynamic-property-law, this however creates conflicts between the capitalist classes based on their nationality, and not internal capitalist-class position, and will have to be adressed further at a later time).

The law as regards to the working class however, is fundamentally political. There simply is no way around the fact, even for a liberal scholar, that no working person ever will know the extent to which the lawfulness of their actions (or the unlawfulness of their contract-partners, employers, landlords, producers of commodities etc.) will be free from state violence, or sanctioned. Thus one can see the problem of the legal form in administrative, criminal etc. law readily in the way which it does not at all aim to resolve conflicts. Quite to the contrary, the modern bureaucratic state is larger than ever, due to the constant creations of new conflicts between the working people and the ones supposed to uphold their rights in the modern welfare state, via extensive and increasing means-testing policies, de-regulation etc.

Thus, whilst the capitalist side of law is increasingly technical, the administrative-working-class side of law is increasingly political. One last point which follows from this is that whilst technical law usually does not rely upon force, political law does. In this sense, there is also the widespread problem of political law simply not being upheld. Workers are regularly deprived of their rights, either due to the state not being willing to enact the force necessary to uphold it (as in the case of workers rights), the state actively breaching the rights (as in the case of policing) or in the most common case of simply making the barrier of entry to whatever right so high that only upper-middle-class working people have the economic and social resources to access them (such as an enormous amount of the welfare-rights currently being means-reliant, rather than universal).

Lastly, as it is necessary to emphasize this point: This is not to say that private/administrative is the dichotomy at hand, it is a mere practial terminology. The real dichotomy, which has to be analyzed further is between regulating worker/capitalist-conflicts and capitalist/capitalist-conflicts. Thus the field of consumer-contract law or inheritance and family law is ridden with many of the same problems as welfare or policing law is regarded, whilst tax-law, public-regulatory law or certain aspects of constitutional law for example, is likely to find itself closer to the strict positivism of dynamic property-law.

The duality of the juridical relation or legal form is hopefully something to be explored, and utilized for a more fundamental understanding of how law functions, as well as being able to bring to the fore some of the answers to some of problems of modern marxist theory of law, while at the same time remaining a materialist analysis of the legal system.

Advertisement

Klassen i oppløsning

Denne teksten er opprinnelig publisert i Tidsskriftet Røyst sin niende utgave, med tema ‘Ta makt!’. Send en mail til post@royst.no for å skaffe DEG et abonnement i DAG.

Skal vi ha noe håp om å ta makt, bør det være klart for enhver hvem denne makta kommer fra: en folkebevegelse dannet av de som undertrykkes av dagens politiske- og økonomiske system. Arbeiderklassen er den første og fremste av disse.

Klassen i og for seg selv, som Marx uttrykker det, er noe mer enn bare et observerbart fenomen. Fenomenet alene er klassen i seg selv. Klassen kan imidlertid operere på et mer bevisst nivå. En arbeiderklasse som er for seg selv, er en klassebevisst klasse. Når Marx kritiserer bøndene for å stemme på Napoleon Bonaparte den 5., omtaler han de som en ‘sekk med poteter’. De holdes bare sammen av at de er pakket sammen. Åpnes sekken, er det ikke lenger noe annet enn individuelle poteter som faller ut på gulvet.

Skal arbeiderklassen være noe mer enn denne sekken med poteter, må de derfor være klassebevisste. I fare for å ha komplisert noe som egentlig er enkelt, er poenget at arbeiderklassen må stå samlet, og denne klassebevisstheten tar utgangspunkt i en felles opplevelse – ikke nødvendigvis forståelse – av at kapitalismen snyter oss: Det er alt for ofte kjipt å leve under kapitalismen.

De omfattende debattene om fraksjonering på venstresida synes derfor å være enten et paradoks, eller svaret på hvorfor vi ikke lever i et sosialistisk samfunn. Arbeiderpartiet har hatt sine utvekster. Streiker brytes av andre arbeidere. Én del av LO vil avvikle oljenæringen, den andre ikke. Det er sjelden enighet under uravstemningene etter forhandlingene med arbeidsgiversiden. I nyere tid er kanskje debatten om at den såkalte identitetspolitikken splitter venstresida den mest fremtredende, i alle fall blant intelligentsiaen.

Frustrasjonen er forståelig. Er tanken at arbeiderklassen skal få oss ut av stampen, må det vel nettopp være en klasse for seg selv. Problemet er at det stemmer ikke. Arbeiderklassen har aldri vært noen enhet, og den kommer aldri til å bli det. I alle fall ikke slik man tradisjonelt har sett for seg. Denne artikkelen har som formål å utfordre denne antagelsen.

Arbeidslivet utviklet seg ikke til at alle sto i stadig større fabrikker med stadig mer like arbeidsoppgaver, som den tradisjonelle tolkningen av Marx la til grunn. Arbeidsdagen til de enkelte som lever under kapitalismen er på ingen måte noe som er så lik at vi kan danne en klassebevissthet på den, tvert imot er arbeidslivet mer atomisert og individualisert enn noen gang. Og mens den mobiliserte arbeiderklasse har blitt mindre og mindre, har de mobiliserte feministene, queer-aktivistene, miljøaktivistene og grupper som Black Lives Matter vokst seg større enn på lenge. Disse møter forståelig nok hard motstand fra høyresiden, men en venstreside som arbeider mot slike grupper, mot ‘identitetspolitikken’, er en venstreside som har glemt hva man kjemper for.

Men dersom premisset er galt, og splittelse ikke er problemet, hva er da problemet? Som Minerva, av alle, formulerer så presist i et intervju med Mímir Kristjánsson: Hvorfor gjør alle de sosialdemokratiske partiene den samme feilen samtidig?

Svaret på dette spørsmålet skal ta utgangspunkt i det marxistiske kollektivet Endnotes analyse av klassebevisstheten i verden som sådan, og forsøke å trekke linjene mellom Endnotes’ synspunkter og de norske forholdene fra 1800-tallet og frem til 2. verdenskrig. Endnotes bygger på en forståelse av klassen som konstruert. Denne klassen bygger så sin egen infrastruktur, men denne infrastrukturen inneholder kontradiksjoner som skaper splittelse. Fremstillingen må av nødvendighet bli fragmentert, men med en slik analyse som bakteppe, skal jeg forsøke å si noe om veien videre for norsk venstreside.

Endnotes #4, Unity in Separation

Endnotes begynner med å ta for seg konstruksjonen av klassen. Deres første poeng er at feiltolkningen av Marx som lever i beste velgående, den stegvise prosessen fra føydalisme til kapitalisme til sosialisme, som determinert av den historiske dialektikk, er fullstendig feil. Den var i alle fall empirisk feil under arbeiderklassens storhetstid.

Levningene av det britiske aristokratiet levde videre i det nye kapitalistiske samfunnet, men bare i noen grad. Det er derimot unntaket, og på kontinentet styrte aristokratene: Både i Norge og i resten av Europa ble ikke de universelle rettighetene som den amerikanske og britiske revolusjonen førte med seg implementert. Som de skriver: «the political revolution which was supposed to accompany the economic revolution did not take place on European soil. […] Elite privileges would be abolished only where the working class completed the political tasks that the bourgeoisie had not.»

Men også her er det nyanser, for ikke alle kamper foregikk mellom borgerskapet og arbeiderklassen. I Norge var det så sent som ut på 1800-tallet fortsatt slik at bønder kjempet mot sine husmenn med formål om å styrke sine «pre-capitalist social property relations».

Dermed står tidlig arbeiderbevegelse overhodet ikke i en stegvis utvikling der arbeiderklassen står mot borgerskapet. I stedet står arbeiderklassen mot og med bønder, og aristokrater mot og med borgerskap. Til tross for disse komplekse klasserelasjonene skaper arbeiderklassen en egen identitet, og en forståelse av sin egen plass i historien. Denne klassebevisstheten ble generelt sett sentrert rundt de urbane arbeiderne i industrien, og som på de kjente plakatene, den mannlige.

Klassens makt ble – ifølge bevegelsen selv – bevist gjennom klassens stadig økende forståelse av seg selv, og deres påfølgende kamp om makt.  Som Endnotes skriver: «But, to a large extent, the collective worker did not exist outside of the movement’s attempts to construct it. The theorists of the labour movement could never have admitted that this was the case.»

Konstruksjonen av arbeiderklassen som klassen i og for seg selv, var derfor ikke mer enn dét: en konstruksjon.

Konstruksjonen av den norske arbeiderbevegelse

På dette punkt er Endnotes’ analyse langt på vei overførbar til norske forhold. Norsk arbeiderbevegelse oppsto, i likhet med arbeiderbevegelsen i store deler av Europa, rundt midten av 1850-tallet. Marcus Thrane er den mest kjente figuren i norsk sammenheng, men å påstå at han kjempet for arbeiderne i marxistisk forstand, blir å ta vel hardt i. Realiteten er at Thrane i større grad var en person som kjempet mot det gamle regimets privilegier. Som Endnotes nevner: Det var bare i USA og Storbritannia at stemmerett ble gitt til (nesten) alle, og at samfunnet gikk over fra føydalismen til kapitalismen.

I Norge tok det en dose kristendom og store doser folkekamp for å skape en tilsvarende situasjon. Mens de urbane delene av Norge i større og større grad ble industrialisert, forble distriktene patriarkalske føydalsamfunn, riktignok med mange unntak. Her er den første store skillelinjen i norsk arbeiderbevegelse: by og land. For til tross for at Arbeiderpartiet krediterer sin egen opprettelse til Thranitterbevegelsen, forholdt det seg slik at interessene for husmannsfolket og arbeiderne allerede på dette tidspunktet var motstridende. Dersom føydalsamfunnet ble opphevet (som det gradvis ble, ved at flere og flere begynte å arbeide i byene), ville dette øke antallet arbeidere, og gjøre det mulig for kapitalen å presse lønninger og organiseringsvilje ned.

Det var heller ikke slik at det var den mannlige industriarbeider som sto mest sentralt. Den første streiken i norsk historie oppsto med de kvinnelige frystikkarbeiderne i Kristiania.^[1]

Men det gamle regiments privilegier levde lenge. Så sent som på 1920-tallet ser man at den reelle subsumeringen av Norge under kapitalisme ikke enda var gjennomført. I etterkrigstiden fikk Norge en økonomisk krise, og, som LOs årsberetning uttrykker det, «krigsaarenes lettsindige lek med samfundets økonomiske verdier» var årsaken. Hvem som tok konsekvensene av dette er klart: «Mens de som skylder millioner, behandles med lempe, gaar bankene haardt frem mot dem som bare har nogen tusen kroners laan mot pant eller kausjon. Smaabrukere og arbeiderbønder drives fra gaard og grunn, fiskere blir brutalt fratatt farkoster og redskap, smaakarsfolk mister hus og hjem, mens de, som er saa heldige aa ha stor nok gjeld, faar sitte i fred i luksuriøst utstyrte boliger, og blir gjeildsfrie ved akkordordninger.»^[2]

Det er m.a.o. ikke proletariatet som blir skadet; det er de som fortsatt ikke er reelt subsumert under kapitalismen – de som fortsatt har sine produksjonsmidler i behold, særlig landbruk og fiskeri. Leseren bør merke seg dette poenget, for det er vesentlig. Økonomiske kriser går riktignok ut over arbeiderklassen, men de andre klassene blir rammet enda hardere. Det er dermed ikke klassekrig i produksjonen som foregår, men det marxisten og geografen David Harvey vil kalle for accumulation by disposession: Statssanksjonert tilegnelse av eiendom og produksjonsmidler som ikke allerede var underlagt det kapitalistiske system, og som dermed skaper en større arbeiderklasse.

Kampene mellom borgerskap og adel levde også videre i denne tidsperioden. Det var først ved innføringen av parlamentarismen i 1884 at man reelt så seg fornøyd med hvordan den ‘demokratiske’ statsmakten var organisert. Som Rune Slagstad utførlig dokumenterer i Rettens ironi, var det likevel en rekke hindre igjen. Deriblant var ett av datidens mest omtvistede juridiske spørsmål om hvorvidt Høyesterett hadde mulighet til å overprøve Stortinget – prøvingsretten. Dette ble av historiker Jens Arup Seip omtalt som «det gamle regimets siste forsøk på å sette kjepper i hjulet på demokratiet». Man behøver bare å peke på den allmenne stemmeretten som først kom i 1913 for å understreke poenget: Den borgerlige revolusjon var ikke ferdig

Dermed stemte ikke Marx’ antagelse om at det nye produksjonsregimet ville lede til klassekamp mellom nye klasser, og med dette, heller ikke en naturlig fremvekst av den internasjonale sosialistiske bevegelsen. Klassen i og for seg selv oppsto aldri av seg selv, den måtte konstrueres.

Arbeiderklassens infrastruktur

Konstruksjonen tar tid, men den skjer under hele prosessen frem mot arbeiderklassens samling rundt landsdekkende organisasjoner, nasjonale partier og internasjonale bevegelser. Endnotes skriver derfor at konstruksjonen var nok, og arbeiderbevegelsen samlet seg rundt den. Deretter begynte de å bygge sin egen infrastruktur: fagforeninger, partier og sosiale bevegelser.

Arbeiderne mobiliserte i fagforeninger, og disse fagforeningene fikk mye makt. Slik Marx spådde var fabrikkarbeiderne de mest sentrale. Grunnen er åpenbar: Å jobbe i en fabrikk er farlig og slitsomt, samtidig som du er helt nødvendig for den fortsatte produksjonen.

I motsetning til næringer med lite behov for produksjonsmidler – restauranter, lærere, byråkrater, sekretærer osv. – har kapitalisten foretatt enorme investeringer for å opprette en fabrikk. Hvis produksjonen stopper så mye som en dag sliter kapitalisten. Makta som lå i dette er enorm, om den ble grepet av arbeiderne. Det overordnede poenget til Endnotes her er imidlertid å peke på de latente motsetninger som lå i dette. ‘Klassen’ som var antatt å eksistere, eksisterte ikke. Det var heller ingen enhetlig interesse som lå bak klassens infrastruktur.

Infrastrukturen i Norge: LO opprettes og samles

I Norge kunne man se de samme trekkene. Fabrikkarbeiderne sto sentralt, men definitivt ikke alene. Interessemotsetningene ble etter hvert forsonet i større grad, og flere og flere forbund meldte seg inn i LO. Dette alene var likevel ikke tilstrekkelig til å konstatere at man sto samlet.

I 1901 melder Bakerforeningen seg ut.^[3] Foreningen er jo nettopp ikke en del av den industrielle arbeiderklassen, og interessene er langt på vei ikke sammenfallende. I 1902 har man en konflikt mellom Arbeidsmandsforeningen og Skotøiarbeidernes forening, hvor førstnevnte har forsøkt å inkludere industriarbeidere hos seg, noe den andre ikke likte.^[4]

I samme beretning forteller LO om en av de sentrale grunnene til at folk ikke ønsker å være medlem, nemlig at de har et ønske om en økende medlemsmasse som ikke blir oppfylt:

Paa grund af alle disse konflikter, specielt de 2 største og Iangvarigste, har ekstrakontingenten været gaaende I et træk I meget over et aar hvilket selvfølgelig har bidraget sit til, at trætkjøre de mindre forstaaelsesfulde og stabile medlemmer inden de for skjellige organisationer. Dette i forbindelse med de saakaldte «flaue tider» har bidraget til at medlemsantallet inden landsorganisationen ikke har øget i den forløbne periode, men staar omtrent paa amme niveau, som ved sidste kongres.^[5]

Det er nemlig troen på den voksende, industrielle arbeiderklassen med sin økonomiske makt som driver medlemmene til å avstå en del av sin inntekt for kontingenten. Men denne forventningen må innfris.

En ganske klar rettferdighetssans oppstår også. Det er ikke uforbeholdent at en står samlet, som arbeiderne ved Kristianias skofabrikk fikk føle på:

I begyndelsen av februar opstod en konflikt ved Kr.a skofabrik foranlediget ved et fra arbeiderne til disponenten stillet krav om ikke at indtage i arbeide en streikebryder, hvilket af disponenten var antydet. Arbeidernes henstilling blev besvaret med, at disponenten opsagde samtlige de arbeidere, der tilhørte sin organisation. Da arbeiderne ikke paa forhaand havde raadført sig med sekretariatet eller sit forbundsstyre og for en del selv maatte siges at have fremkaldt konflikten (min uthv.), fandt sekretariatet ikke at kunne godkjende denne til understøttelse, hvorfor arbeiderne vistnok maatte opgive sit krav.^[6]

Man kan også peke på at alle konflikter i disse tre årene, 1901–1903, sprang ut av yrker som krevde en eller annen form for fagkompetanse: malere, murere, skomakere og så videre. Deres fremgang betydde naturligvis at yrker uten fagkompetanse fikk sin posisjon svekket.

Infrastrukturen holder, og den fungerer

Sterkest ble arbeiderbevegelsens infrastruktur i årene rundt 1910–1920. I 1907 fikk Norge sin første landsoverenskomst mellom Jern- og metallarbeidernes forbund og Mekaniske verkstederes landsforening. Man var på vei opp og frem.

Samtidig intesiveres klassekampen, og arbeidsgiverforeningene tar sitt hardeste virkemiddel i bruk og stenger ned store deler av næringslivet. Her fra beretningen i 1911: «Hvem er det som lockoutes? Fra 8. juli kastes ut alle sagbruks- og høvleriarbeidere, cellulose-, papir- og træsliperiarbeidere. Dessuten arbeiderne ved endel gruber, som ikke tidligere var inddrat i kampen. Fm. 15. juli kastes ut alle jernindustrien arbeidere, arbeiderne ved de elektriske installationsfirmaer samt arbeiderne ved endel papirfabrikker.»^[7]

Arbeiderbevegelsen reagerer, og i tillegg til å true med generalstreik, lanserer de også alkoholstreik for at familiene skal «styrke sin økonomi, for at knytte hjemmenes interesser sterkere til kampen». Slik får de understreket arbeiderbevegelsens idealmenneske, men hvordan det rammer arbeidsgiversiden er ikke enkelt å få fatt på. Det illusoriske i kampropet understrekes med å vise til den tilsynelatende felles interessen alle ‘har’ og de påpeker «[s]maafolkets fremtid i dette land er avhængig av fagorganisasjonenes fremgang og vekst».^[8]

Ikke bare understreker de dette, men de setter midler bak ordene:

«De solidarisk uorganiserte, hvis klassefølelse var saa sterk, at de forlot de lockoutede bedrifter sammen med sine utkastede organiserte kammerater, har likeledes holdt stillingen. De har vist, at de ikke vil være streikbrytere. De erkjender det beklagelige og feilagtige i, at de ikke har tilhort fagorganisationen, og de har avlagt en prøve paa, at deres følelser om arbeidere dog er med og for den kjæmpende fagorganisation. Efter opfordring fra flere distrikter har derfor sekretariatet besluttet, at av de frivillige bidrag skal de vankeligst stillede til de uorganiserte, som har gjort fælles sak med fagorganisationen, erholde understøttelse.^[9]»

Dermed ser vi hvordan arbeiderklassen i og for seg selv ikke oppsto, men måtte konstrueres og subsumeres under sin egen infrastruktur.

1914: Jern og metall, organisasjonen i og for seg selv

Som Finn Olstad innledningsvis skriver i sin artikkel om faglig opposisjon i det norske Jern- og Metallarbeiderforbund fra 1910 og utover: «Under 1. verdenskrig gikk jernarbeidere, både i Norge og internasjonalt, i spissen for faglig opposisjon og forskjellige former for direkte aksjon utenom hovedorganisasjonene.»^[10]

Dette gjorde de blant annet ved å skape en «En stærk Organisation med et Reservefond med stadige Tilskud». Olstad fortsetter: «Det er et tidlig uttrykk for et hovedelement i den sentrale forbundslinjen: å erstatte streik med organisasjon.»^[11]

Det var ingen felles klassebevissthet som gjorde at Jern- og metallarbeiderforbundene ble så sterke som de ble, men heller en streng medlemsdisiplin, og som Olstad skriver: «Den sentrale forbundslinjen i Jern og Metall innebar langt på vei en akseptering av den kapitalistiske utviklingen med nye arbeidsordninger og ny teknologi.»^[12]

Som mannen bak forbundet i 1904 sa: «Det er ihvertfald enkelte sider i arbeidsforholdet, hvor interesserne falder sammen […] og det er i konkurranceforholdet med udlandet. Vi bør alle ha interesse af at være konkurrancedygtige, saa der kan skaffes meget og godt betalt arbeide til landet.».^[13]

Jern- og metall markerer et av de trekkene i arbeiderbevegelsens splittelse som står sentralt for Endnotes: Disiplinen i organisasjonen, med påfølgende borgerliggjøring av organisasjonens ledelse, og ikke minst en reaksjonær holdning til internasjonalt samarbeid. Problemet for ledelsen, i dette tilfellet, var at grasrota reagerte. For som tidligere har organisasjonen ikke kampen som formål, men organisasjonen. Dette oppnådde man i stor grad gjennom å gå inn i lange tariffoppgjør (gjerne på fire år, slik dagens hovedavtale legger opp til), med den følge at økonomisk fremgang med prisstigning, får massive konsekvenser for arbeiderne.

Oppgjørene med fireårsfrister innebar også at man måtte inngå fredstid med arbeidsgiversiden. Organisasjonen sentralt tok grep, for eksempel ved å aksjonere mot de som forsøkte å forhindre streikebrytere i å skaffe seg arbeid. Ved landsmøtet i 1918 sto den største kampen: Skulle arbeiderne lokalt bestemme over konfliktløsningen, eller skulle ledelsen få gjøre det? Sagt på en annen måte: Var det klassen, eller organisasjonen for seg selv?

Resultatet ble organisasjonen, for til tross for at voteringen gikk i favør av lokal kontroll, ble det i revisjonen lagt til grunn at man måtte søke om økonomisk støtte sentralt. Det betyr, for alle praktiske formål, en sentral styring. Olstad understreker at disse kampene kan analyseres i lys av nåtidens forståelse av ideologi, men at realitetene nok var materielle:

De fleste representantene tok stilling i sak ut fra sine lokale forutsetninger. Uten tanke på ideologisk eller logisk konsekvens ga de sine stemmer til de forslagene som passet best for deres lokale faglige situasjon. Problemet var at de lokale interessene spriket og krysset hverandre, og det var uråd å samle noe bredt «spontan-faglig» eller lokal-faglig alternativ.^[14]

Det var dermed ikke slik at Jern- og metallarbeiderne var noen felles front mot de andre arbeiderne. Tvert om, organisasjonen for seg selv hadde overtatt for klassen for seg selv. Så lenge de materielle forhold lå til rette for gode løsninger, var man mer enn villig til å inngå klassekompromiss med arbeidsgiversiden.

Her ser vi det som skal bli Endnotes overordnede poeng: Arbeiderbevegelsens infrastruktur, fagbevegelsen, som tidligere hadde vært den definitive kjernen til deres makt, og dermed også deres potensiale for revolusjon, skulle vise seg å inneholde en grunnleggende kontradiksjon. Infrastrukturen arbeiderklassen bygde skulle vise seg å bli dens undergang. Når LO år etter år i dagens Norge godtar stadig dårligere oppgjør, er ikke dette et problem med ledelsen i LO, men et problem med hvordan de materielle strukturene i fagbevegelsen gjør det nødvendig å opprettholde fred mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.

Arbeiderbevegelsens splittelse

Arbeiderbevegelsen bandt seg derfor til masta, fagbevegelsen, med idealet om den mannlige fabrikkarbeideren. Selv om dette på kort sikt var effektivt, var det ingen holdbar langsiktig strategi. Det ble rett og slett aldri nok mannlige fabrikkarbeidere. Arbeiderklassens fremgang, ble samtidig dens undergang. I den norske konteksten kan vi si det slik: Jern- og metall ble aldri mer enn en mektig fagforening som ga gode vilkår til sine medlemmer.

Bildet som dessverre lever av arbeiderklassen i dag, av menn med hjelm som har en flittig husmor ved sin side, var aldri nok. Som Endnotes påpeker om etterkrigstiden:

Almost as soon as the old regime was cleared away, the semi-skilled industrial working class stopped growing. It then went into an unarrested decline. At first it did so only relative to the total workforce. But then, in the 1980s and 90s, and in nearly every high-income country, it declined absolutely. As a result, the industrial workers never made up more than, at most, 40–45 percent of the total workforce.

Ikke bare i etterkrigstiden, men også under storhetstiden: «Even in the most industrialised countries (the UK, Germany), it did not inch above 45 percent.»

Det var heller ikke slik at de mest industrialiserte delene av verden som opplevde revolusjoner. Tvert imot – revolusjonen kom til Russland og Kina, land som før revolusjonen knapt hadde fabrikker. Som Lenins parti uttrykte det, «The furthest east one goes in Europe, the more base, weak and cowardly does the bourgeoisie appear.»^[15]

Forklaringen ligger i to forhold: For det første var disse landene i en overgangsfase. De hadde gått fra landbruks- og håndtverkersamfunnet og over i kapitalismen i løpet av en generasjon. Som China Mieville uttrykker det: «Serfdom is a living memory. And a few miles beyond the cities, peasants still dwell in medieval squalor.»^[16]

Men kanskje enda viktigere er at i tråd med Marx’ teori om den organiske komposisjonen av kapital, vil industrier som har vokst over lengre tid sakte men sikkert fjerne sitt behov for arbeidskraft. Jo mer kapital som blir akkumulert (og dermed reinvestert i produksjonsmidler), jo færre arbeidere er nødvendig. Resultatet er færre ansatte, dårligere kår, og med dette, flere i andre deler av næringslivet enn hos industrien.

Disse interne motsetningene i arbeiderbevegelsen – som man ikke hadde mulighet til å forutse – skulle til slutt lede til en enorm splittelse, både nasjonalt og internasjonalt.

1920: Gulrot og pisk

Frem til 1920 var arbeiderbevegelsen på kontinuerlig fremmarsj. Store steg ble tatt, som blant annet den nevnte 8-timersdagen. Medlemstallet til LO var på sitt høyeste noensinne med 150 000 medlemmer. Harald Berntsen skriver i Tilbake til start at selv de mer pripne delene av arbeiderklassen nå var med på kampen, ved at funksjonærene og formennene meldte seg inn.^[17] Storstreiken i 1921 markerte en ytterligere seier for arbeiderbevegelsen. 

Kontradiksjonen lå der likevel. I tillegg til økonomisk krise, hadde arbeiderbevegelsen også store organisatoriske problemer. Norsk kapital hadde blitt sentralisert i enda større grad som en følge av de enorme eksportmulighetene under krigen, og en stor omorganisering av hele organisasjonsstrukturen ble nødvendig for å kunne motarbeide problemene. Selv med 150 000 medlemmer var kampen på langt nær vunnet, og i 1923 hadde medlemstallet nesten halvert seg, til 83 000. Dermed endte man opp med å strukturere forbundene på en måte som effektivt kunne motkjempe dette – ved sterkere sentralisering, samt eksklusjoner.

Følgelig ble det vedtatt å kun tillate én organisasjon per arbeidsplass.^[18] Splittelse kunne ikke tillates, men som Endnotes påpeker er det nettopp dette som hadde begynt å skje for alvor. Arbeiderklassen, forstått som den mannlige industrielle arbeideren, var simpelthen for liten. Samtidig har LO-ledelsen skjønt at deres egne tilværelse beror på en arbeidsgiverside som i noen utstrekning gjør dem relevant. Fagforeningens oppgave er ikke lenger å agitere, men å berolige, som Berntsen skriver.^[19]

Sentraliseringen går ikke knirkefritt. LO ser seg nødt til å opprette underkarteller, som for eksempel hos det foreslåtte Statsarbeiderforbundet, bestående av Postforbundet, Lokomotivmannsforbundet og Jernbaneforbundet. Tøyindustriens fire forbund ble forsøkt slått sammen til ett, uten hell. Nærings- og nydelsesmiddelarbeiderforbundet ble forsøkt skapt, men Bakerforbundet og Kjøttindustriarbeiderforbundet nektet. Om elektrikerne har man bare dette å si: «Omorganiseringen av Elektrikerforbundet møter paa adskillige vanskeligheter.»^[20]

I 1921 hadde man også en partisplittelse i Arbeiderpartiet, da NKP ble opprettet. I 1923 melder også LO seg ut av Amsterdam-internasjonalen.

Kvinnene

Kvinnebevegelsens rolle har, symptomatisk nok, ikke vært en egen del av denne analysen enda. Ekskludert fra den enhetlige arbeiderbevegelsen i et eget kvinneforbund, med eget budsjett og egen agitasjonspost i årsberetningene er realiteten slående. Både da og i den historiske forskningen på feltet – kvinnene ble satt til side.

«I industrien er vi ikke så opptatt av kjønnsroller. Industrien former sine mennesker enten det er kvinner eller menn.» Sitatet er fra John Stene, nyvalgt formann i LO, og innleder Gro Hagermanns tekst «Historien om den mannlige arbeiderklassen».^[21] Man kan velge å se dette som et tidlig forsøk på kjønnsblindhet, eller som en svært sterk ideologisk overbevisning om kraften i den konstruerte klassebevisstheten.

Problemet er åpenlyst, og som Hagermann skriver fra sitt perspektiv som historiker: «Mer interessant enn å telle antall sider som handler om kvinner, er det derfor å se hvilken rolle kvinnene er tildelt i sammenhengen. Hvordan er de inkorporert i helheten? Er de aktører på scenen eller scenearbeidere i kulissene? Blir kvinner eller forholdet mellom kjønn tillagt noen betydning for å forklare de organisasjonene og strukturene som dannes?»^[22]

Samtidig er det ikke noe poeng i å legge skjul på at kvinnens interesser står i motsetning til mannens. Under den 2. internasjonalen var det stor oppstandelse mot å la kvinner delta i ‘skilled labour’ all den tid dette ville medføre at arbeidet per definisjon ikke var ‘skilled’ i arbeidsgiverens øyne. Samtidig vil deltagelse fra kvinnens side presse mannens lønninger ned, ettersom det gjør flere tilgjengelig på arbeidsmarkedet, og ved at mannens lønn er bestemt av det han trenger for egen reproduksjon. Dersom kvinnen også får slik lønn, blir behovet mindre.

Det er ikke bare de materielle forutsetninger som medfører denne motstanden mot kvinnelig deltakelse. Også de tradisjonelle synene på kjønn bidrar i stor grad til denne uviljen, sammen med klassebevissthetsforståelsen. I 1988 skriver Hagermann, «[d]et må nærmest kunne betegnes som et tabu innenfor arbeiderbevegelsens historie å gå inn på en problematisering av kjønnsforskjellene som sprenger dette konseptet.»^[23]

For den som er kjent med feministisk økonomi, er det grunnleggende for analysen at arbeid i hjemmet og annet arbeid kvinner tradisjonelt har gjort ikke blir verdsatt som arbeid. Arbeid i hjemmet skaper like mye verdi, om ikke mer, enn det den jevne fabrikkarbeider gjør. Problemet er bare at «[n]år arbeidslivet så gjennomført er skilt fra familien, er det også fordi arbeiderbevegelsen gjorde det til en viktig kampsak å få gjennomslag for et slikt skille. Kravene om normalarbeidsdag, arbeidervern og innskrenkning av hjemmearbeidet var alle basert på forestillinger om at moderne lønnsarbeid burde skilles fra familien i tid og rom.»^[24][25]

Skillet mellom arbeid og familie gjenspeiler seg i en rekke konkrete forhold. Som Harald Bull påpeker, er fabrikkenes punktvise tidsforståelse overhodet ikke i samsvar med den fleksibiliteten kvinnene behøvde. Både fødsel, barnestell, og noe så enkelt men vesentlig som menstruasjon forhindrer kvinner i å adlyde den ‘mekaniske klokketid’.^[26] At kvinnen blir forsørget gjennom familiefellesskapet omtales som en ‘mannsmyte’, ettersom gifte kvinners arbeid var like avgjørende som mannens, og begrepet ‘fritid’ gir ingen mening fra et kvinnelig perspektiv så lenge hun har familie.

Det er dermed ikke mangel på interessemotsetninger blant kvinner og menn, og Hagermann benytter tre eksempler for å illustrere dette. Jeg skal ikke gå gjennom disse her, men hun løfter frem et sitat fra (de mannlige) typografenes fagblad under deres konflikt med (de kvinnelige) setterskene, som nok er illustrerende: «Det er de beskjørtede, der skaber slike forhold — det kribler og kravler af dem i alle fag og fuger i Gutenbergs hellige haller. […] Der er stor efterspørsel efter tjenestepiger, saa jentene behøver ikke at sulte, om de lægger vinkelhagen bort, men for os mannfolk er det værre!»^[27]

Sosialdemokratisk samarbeid, eller kommunistisk abstinensasjonspolitikk?

Alle disse kontradiksjonene i arbeiderbevegelsen selv, godt hjulpet av kapitalen, gir Endnotes verktøyene de trenger for å spore utviklingstrekkene i den sosialdemokratiske stat.

Splittelsen i arbeiderbevegelsen som oppsto selv på et tidlig tidspunkt, var felles for alle kapitalistiske land, men den utfoldet seg forskjellig. Samtidig har alle landenes utvikling ett sentralt likhetstrekk: De parlamentariske arbeiderpartiene tok bare nesten makta i denne tidlige fasen. Det norske arbeiderparti avsto for eksempel lenge fra å samarbeide med Høyre og Venstre, i den tro at om man bare ventet litt lenger, ville de få det kritiske flertallet. Tilsvarende satt man på kanten og ventet i Europa under førkrigstiden, problemet var bare at man etter hvert innså at det ikke fungerte. Og med ventetiden fødtes det moderne sosialdemokratiet – sosialdemokratiet uten klassen som velgerbase, men i stedet ‘folket’.

I tillegg er den sosialistiske maktovertagelsen en god del vanskeligere enn å bare få et flertall. Som vi vet tok sosialdemokratiet over staten i store deler av Europa, uten store revolusjonære konsekvenser. Den som først sitter i posisjon i en kapitalistisk stat, må fortsatt arbeide innenfor det kapitalistiske systems regler, noe som medfører at de fortsatt må sørge for økonomisk vekst. Uten vekst mister folk arbeid og arbeidsmarkedet blir trangere. Dette svekker arbeiderbevegelsen, som enten gjør det mulig for borgerskapet å vinne frem på egenhånd, eller bidrar til at arbeiderbevegelsen rett og slett gir opp på sitt eget lederskaps grunnet manglende resultater.

Sosialdemokratiet manglet en plan for revolusjonære reformer, og endte heller opp med å foreta svært kapitalvennlige reformer, som offentlige infrastrukturutbygninger. For sosialdemokratene ble staten i seg selv målet. Som Endnotes så treffende påpeker: For en sosialdemokrat er ikke sosialisme mer enn sosialdemokratisk ledelse av statsapparatet.

Men sosialdemokratiets kapitalvennlige politikk var ikke mer enn et symptom på den endelige splittelsen av arbeiderklassen, med Sovjet og Kinas fall, samt den internasjonale marxismens tilbaketrekning.

1930 og utover: Klassen i oppløsning 

Som allerede vist står ikke klassekampen i Norge i noen særstilling. Det pågår en kontinuerlig interessemotsetning mellom kvinner og menn, mellom arbeider og bonde, mellom arbeider og fisker, mellom syndikalist og ortodoks, mellom fagforeningsfolk og de som sto utenfor, mellom filleproletarene og den øvrige befolkning, mellom organisasjonsledelsen og grasrota, mellom kommunistene og sosialdemokratene og mellom sentristene og de radikale.

Det kulminerer i at klassen i og for seg selv til slutt bryter sammen, og i Norge går Nygaardsvold sammen med Senterpartiet om det famøse kriseforliket. Med dette begynner perioden der de sosialdemokratiske partiene anses som partier for folket og ikke arbeideren. Nye velgergrupper måtte samles, og slik mistet man sin historisk gitte posisjon som den eneste og rette makthaver. Utviklingen frem mot dagens sentralisering av både LO og Arbeiderpartiet, samt etableringen av Arbeiderpartiets akademisk-borgerlige broilerkultur følger den samme retningen som så godt som alle andre sosialdemokratiske partier i Europa.

Klassebevisstheten strakk seg langt, men ikke langt nok. Så ble den glemt.

Hva står vi igjen med?

Men dersom arbeiderbevegelsen var ‘dømt’ til å feile, og industrien forsvinner, hva har da skjedd med arbeiderklassen? Endnotes har to svar, som jeg skal forsøke å forklare i korte trekk.

Det første svaret ligger i en stadig økende andel overskuddsbefolkning. Folk som ikke er arbeidere, men lever på nåde. Som Marx forutså vil kapitalismen forsøke å utvikle så mye teknologi som mulig, og dermed vil den organiske komposisjonen av kapital øke (eller man vil få en mer kapitalintensiv økonomi, formulert i nyklassiske termer). Dette medfører mindre behov for arbeidskraft, og en økende befolkning som ikke er nødvendig for den videre produksjonen av varer: en overskuddsbefolkning.

Områder som Malmö eller Detroit, der avindustrialiseringen har gjort forholdene uholdbare, viser de konkrete effektene av en økt overskuddsbefolkning. Heller ikke i land som India er den formaliserte, industrielle sektoren den største. Tvert om, 94 prosent av Indias befolkning arbeider i den uformelle sektoren.^[28] 

Automatisering, som det heter i dagligtalen, er derfor et av arbeiderbevegelsen, og kapitalismens, største problemer. Den vanlige innsigelsen er at vi uansett trenger folk til å jobbe, og at vi bare kommer til å skape nytt arbeid. Endnotes er selvfølgelig enige i at tjenester kan dekke inn behovet for arbeidsplasser i en viss utstrekning, men dette er ikke tilstrekkelig.

For selv om vi kan skape nye arbeidsplasser, så leter kapitalen hele tiden etter måter å bytte ut menneskers tjenester med maskiner på. Vaskemaskinen, automatiske biler, video i undervisningen, fast-food. Alt dette er oppgaver som tidligere har vært gjort av mennesker, og som nå er omgjort til varer. Det er nettopp dette en ‘tjeneste’ er: en oppgave som enda ikke har blitt kommodifisert. Med økende overskuddsbefolkning vil kapitalen presse arbeideren for det den er verdt innenfor de overlevende tjenestesektorene, og behovet for arbeid i tjenestesektoren øker svært sakte sammenlignet med for eksempel industrien.

«Here is the long-term tendency of capitalism: to produce a post-industrial wasteland, where employment grows slowly, and workers are very precarious.» Her er deres andre poeng: Mens klassebevisstheten i fabrikkene oppsto nesten av seg selv, har lærere, dommere, leger, sekretærer, kundeservice og taxisjåfører så godt som ingenting til felles, med unntak av en stadig mer prekær arbeidssituasjon.

Endnotes’ konklusjon er derfor i tråd med deres eget navn. Den arbeiderbevegelsen som oppsto mot slutten av 1800-tallet, er ikke lenger mulig å gjenskape. Sosialismen må alltid tilpasse seg de materielle forholdene i samfunnet, og disse er endret. De vil fortsette å endre seg. Å søke å gjøre den hvite, mannlige fabrikkarbeideren til det revolusjonære subjektet i klassekampen er ingenting annet enn romantiserende nostalgi. Skal vi komme ut av denne situasjonen, må fantasien legges på hylla.

Den norske situasjonen: Arbeiderpartiet i dag 

De latente motsetningene innad i arbeiderbevegelsens organisasjoner kommer tydelig til uttrykk i Arbeiderpartiet. Som i resten av verden var store deler av Arbeiderpartiets politikk i etterkrigsårene reelt sett preget av kapitalvennlighet. Store infrastrukturutbygninger medfører at økonomien blir vesentlig mer effektiv. Som Rune Slagstad omtaler, var store deler av embetsverkets beslutninger under Gerhardsen bygget på sosialøkonomi. Man bygde velferdsstaten, ikke sosialisme. Også flere av de ledende embetsmennene var nettopp ikke-arbeidere, men tidligere Venstre-politikere, godt plassert i borgerskapet.

EØS-avtalen blir av mange karakterisert som det endelige bruddet med sosialismen fra Arbeiderpartiets side. Som min (og andres) analyse har avdekket er det imidlertid allerede tendenser av pasifisering og velferdsbygging heller enn sosialistisk politikk, som får gjennomslag så tidlig som på 20-tallet. Den nøyaktige utviklingen av kontradiksjonen i arbeiderbevegelsens infrastruktur som ledet frem til den sosialdemokratiske Arbeiderparti-staten, EØS-avtalen og til slutt ‘den tredje veien’ med Jens Stoltenberg, bør undersøkes i lys av det samme rammeverket. Det kan jeg ikke gjøre i detalj her. Enhver bør likevel kunne enes om at det er ikke-revolusjonære reformer som i stor grad preger all denne politikken, før den til slutt går over til å bli direkte kapitalvennlig.

Konklusjonen er imidlertid at Arbeiderpartiets historiske utvikling og struktur har ledet frem til det Arbeiderpartiet vi ser i dag. Spørsmålet blir dermed hva som kjennetegner denne strukturen. Det første og fremste svaret er at klassebevisstheten er borte. Arbeiderpartiet er ofte omtalt som ideologiløse, og en annen måte å formulere dette problemet på er å hevde at Arbeiderpartiet har blitt et populistisk parti, i betydningen at de appellerer til den enkeltes egeninteresse heller enn et helhetlig prosjekt. Gjerne basert på meningsmålinger, forsøker partiet å appellere til velgergrupper som på hver sin enkelte måte er undertrykt av kapital, uten å bevisstgjøre disse på at det de alle har til felles er at de er undertrykt av kapital.

Som min noe begrensende kjennskap til Gramsci likevel kan fortelle, er ikke mennesker utelukkende styrt av deres konkrete interesser, deres nåværende ideer om du vil. Vilkårene mennesker er villige til å underlegge seg, påvirkes av deres ideer. Om man forsaker å forme ideene, står man i den situasjon at høyresiden kan love akkurat det den vil – lavere skatter, mer arbeid, osv – uten at velgerbasen forstår det essensielle problemet: Nemlig kapitalens undertrykkelse, og de institusjonelle hindrene som står i veien for f.eks. arbeid til alle. Skal man få velgere som skjønner hva de må stemme for å få slutt på egen undertrykkelse må man igjen peke på årsaken til denne undertrykkelsen, selv om det på kort sikt kan innebære materielle vilkår som er dårligere for den enkelte.

For det er nettopp klassebevisstheten – å sette den felles interessen i å kaste eller modifisere kapitalismen foran den konkrete egeninteressen – som gjør det mulig å mane frem noe mer enn bare den helt konkrete egeninteressen til de aktuelle arbeiderne. Det er like sant nå som tidligere. Skal Arbeiderpartiet dermed være et godt alternativ til eksplisitt kapitalvennlige partier, må de love mer enn å styre kapitalismen på en god måte.

Samtidig kan man heller ikke gjøre som Mimir Kristjansson antyder med sin bok ‘Hva ville Gerhardsen gjort?’, og gå tilbake til 50-tallets storhetstid. Som Endnotes påpeker i sitt tredje nummer er den sosialdemokratiske storhetstiden i stor grad et resultat av produktivitet etter krigen, samt at ‘resten av verden’ ble industrialisert.^[29] Økt livskvalitet for arbeidere og økt profitt var mulig i denne perioden, som gjorde at kapitalflukt ikke var noen trussel. Nå har produktivitetsveksten stagnert, og ser ikke ut til å komme tilbake. En sosialistisk bevegelse kan ikke gjøre det samme som Gerhardsen gjorde, om vi vil det eller ei, fordi de materielle forholdene ikke ligger til rette for det.

Klassebevisstheten i dag 

Spørsmålet blir hva venstresiden må gjøre fremover. Det er for få mannlige industriarbeidere i verden til at disse alene kan kaste kapitalen. Om ikke altfor lenge, med automatiseringens kontinuerlige fremvekst, skal man ikke se bort ifra at det er for få arbeidere overhodet, og at over halvparten av jordas befolkning er overskuddsbefolkning eller en del av prekariatet.

Løsningen på disse problemene er ikke å danne en ny klassebevissthet – selv en klassebevissthet som favner videre enn hva enn hvite, mannlige fabrikkarbeidere har av felles bevissthet. Det vi i stedet trenger er kapitalbevissthet. Vi må overbevise alle de folkebevegelsene som eksisterer der ute – det være seg feminister eller de som kjemper for svartes rettigheter – om at deres kamp er felles med vår, og det er ikke mangel på denne forståelsen i disse gruppene. Det kan snarere virke som et større problem å overbevise den hvite, mannlige arbeiderklassen om at disse gruppene er en naturlig og nødvendig del av klassekampen.

Tidligere har marxister lagt til grunn at det kun er på grunnlag av produksjonsforholdene vi kan skape et revolusjonært potensial: en revolusjonær klasse. Denne forestillingen lever videre: Man behøver bare å peke på at Rødts nåværende prinsipprogram nesten utelukkende omtaler arbeidernes relasjon til produksjonen. Verdi skapes i produksjonen, men i en verden der stadig mindre av kapitalismens hovedoppgave er å produsere, der strømmen av kapital har blitt viktigere enn verdiskapningen i seg selv, da må også sosialister se seg om etter hvor de nye konfliktene kan oppstå. Marx var svært opptatt av det ‘revolusjonære potensialet’ i de forskjellige stedene der kapitalen kunne støte på problemer: i boligmarkedet, i matmarkedet, på distribusjonssiden og så videre. Det må vi også være.

Grunnen til at produksjonen har vært det avgjørende, er imidlertid at arbeiderbevegelsen på dette punktet har hatt vesentlig makt. Det samme kan ikke sies om hverken distribusjonen av kapital, eller realiseringen av varer. Problemet med å kun basere seg på makten i produksjonen er imidlertid vesentlig: Stor makt betyr store motsetninger mellom interne grupperinger. Ved å spre motstanden mot kapitalen, kan man sørge for stor motstand, uten å konsentrere motstanden i kun enkelte deler av arbeiderbevegelsen. Man kan motvirke de eksklusjonære konsekvensene av arbeiderbevegelsens infrastruktur.

Det vi må gjøre er å vise SV-velgere at kapitalismens urettferdige distribusjon er nødvendig for kapitalismen i seg selv. Vi må vise MDG at kapitalismens ubegrensede utnyttelse av naturressurser er et trekk ved selve kapitalismen. Vi må overbevise feminister om at kapitalismen gjerne diskriminerer i lønn og gir utrygge jobber til kvinner, all den tid et patriarkalsk samfunn tillater slik diskriminering, og gir mulighet for mer i kapitalens lommer om de hjelper patriarkatet. Vi bør kanskje mest av alt overbevise den nye og mest undertrykte klassen i Norge – mennesker med innvandrerbakgrunn – hvordan kapitalen brutalt har utnyttet og vil fortsette å utnytte de til egen vinning gjennom stadig mer prekære arbeidsforhold. Det er i disse interseksjonene at dagens arbeiderklasse eksisterer, og det er her gløden finnes.

Arbeiderbevegelsen har tradisjonelt forstått mye av dette. Man organiserte for eksempel arbeiderne rundt problemene i reproduksjonen ved å opprette Coop, som dessverre i dag er overtatt av kapital. Å re-demokratisere Coop bør være et av arbeiderbevegelsens fremste prosjekter i Norge i dag, og et stort steg på veien mot å minske risikoen ved eventuell kapitalflukt. 

Så når Francis Fukuyama, Pål Steigan eller for den del Arbeiderpartiet begynner å snakke om at det har oppstått så mange splittelser på venstresiden, er ikke problemet splittelsene. Presteskapets tanker om den ‘samlede arbeiderklasse’, er lite annet enn grunnlag for diktatur. Splittelsene i Arbeiderpartiet løses ikke ved at man innfører litt rasisme i partiprogrammet. Splittelsene løses ved at man vender tilbake fra en populistisk politikk der appellen til den enkelte demografiske gruppes egeninteresse er det som står i fokus, og over til en kollektiv politikk der arbeiderne er villige til å gå til streik i ukesvis så lenge de blir overbeviste om at dette vil styrke den helhetlige kampen mot kapitalen.

Venstresidas historie er en historie om splittelse, og om sprikende egeninteresser som samles rundt ett punkt – rundt en lovnad om fremtidig frihet for alle. Problemet er at bevegelsens egen infrastruktur, når den samler seg rundt klassebevisstheten på det materielle og det ideelle plan, inneholder sin egen kontradiksjon. Dermed begrenses den av seg selv. Hvis arbeidere i industrien får all makt, mister vi også all makt når industriarbeiderne finner gode løsninger for seg selv, blir erstattet med maskiner eller flagges ut. Spørsmålet moderne sosialister må besvare, og jeg har forsøkt å gi deler av svaret på, kan derfor oppsummeres slik:

Hvordan unngår man å samle så mye makt i enkelte grupperinger innad i en splittet arbeiderklasse at disse neglisjerer og taper støtten fra de andre gruppene? Denne balansen mellom hvor mye makt som skal tildeles enkelte, mektige, deler av gruppen, slik at de kan operere effektivt uten at det i for stor grad går på bekostning av mindretallet, er en av vår tids største problemer. Problemet må likevel løses, for den felles organisering er også vår eneste kilde til makt.

^[1] Aftenposten: Fyrstikkpikene startet Norges første streik (25. april 2015)

^[2] LOs årsberetning 1923 s. 26

^[3] LOs årsberetning 1901–1902 s. 6

^[4] LO 1901-1902. s. 8

^[5] LO 1901-1902, s. 8-9

^[6] LO 1901-1902, s. 17

^[7] LOs årsberetning 1911 s. 62

^[8] LO 1911, s. 62

^[9] LO 1911, s. 67

^[10] Finn Olstad: Radikalisme? Om faglig opposisjon i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, med hovedvekt på tida rundt 1. verdenskrig (Arbeiderhistorie, 1988) s. 48

^[11] Olstad, s. 49

^[12] Olstad, s. 51

^[13] Olstad, s. 51

^[14] Olstad, s. 54

^[15] Niel Harding: Marxism in Russia: Key documents 1879-1906 (Cambridge university press, 2009) s. 223

^[16] China Mieville: October (Verso, 2017) s. 14

^[17] Harald Bertnsen, Tilbake til start? En pamflett om norsk arbeiderbevegelse 1907-2007, Oslo: Aschehoug, 2007, s. 51

^[18] LO 1923 s. 12-13

^[19] Berntsen, s. 66

^[20] LO 1923 s. 13

^[21] Gro Hagermann: Historien om den mannlige arbeiderklassen (Arbeiderhistorie, 1988) s. 125

^[22] Hagermann, s. 129

^[23] Hagermann, s. 132

^[24] Ibid. s. 133

^[25] Jeg kan av plasshensyn ikke komme tilbake til dette poenget, men for den som ønsker å delta i debatten om venstresidas forhold til arbeidet og arbeidsdagen, er dette noe en bør undersøke nærmere.

^[26] Ibid. s. 134

^[27] Ibid. s. 137

^[28] Planning Commission of India . Labour Laws and Other Labour Regulations (Indiske myndigheter, 2007)

^[29] Endnotes: Misery and Debt.

En psykolog til hver er ikke nok

Enkelte deler av den norske offentligheten kan synes å mene at alt vil løse seg om vi alle får en psykolog. Det er et fåfengt forsøk på å rettferdiggjøre en urettferdig verden.

At psykisk helse er viktig er noe alle er enig i. Regjeringen satser på psykisk helse, det er en rekke interesseorganisasjoner som arbeider for bedre psykisk helsetilbud, og selv er jeg del av studentdemokratiet i Bergen, hvor fokuset på psykisk helse er enormt. Regjeringen økte bevilgningene til rus og psykisk helse med 400 millioner i 2014. I studentvalgkampen som nettopp gikk ved UiB var det ingen valgsak som ble så mye nevnt som studentenes psykiske helseproblemer.

Psykiske lidelser rammer 50 prosent av den norske befolkning, og tar flest leveår av alle sykdommer, kan vi lese på Venstres nettsider. SV peker på at livskvalitet og fattigdom kan påvirke ens egen psykiske helse, men i tiltakslisten deres står det ikke annet enn at folk må få hjelp ut i arbeid om de sliter. Igjen er det ingenting om årsakene til psykiske helseproblemene.

Selvhjelpslitteraturen er verre, med sine oppfordringer om å tenke ‘positive tanker’, sette seg mål, rydde rommet eller meditere hver dag. Slik internaliseres skaden du går med, den blir din egen skyld og din egen fortjeneste. Det er noe galt med deg.

Selv har jeg som pasient i det psykiske helsevesenet blitt servert følgende fortelling: Du kommer aldri til å bli lykkelig, depresjonen er vedvarende og den forsvinner ikke. Det beste man kan oppnå er lettelse, gjerne en midlertidig en. Heldigvis har min nåværende psykolog vært flinkere enn å fortelle akkurat denne fortellingen, men det er en av få som har gjort. Stort sett er det min feil at jeg er syk, og det kommer aldri til å gå over.

Denne fortellingen er betryggende, og den tar på alvor at psykisk helse er nettopp det: Alvorlig for de som opplever det. Ikke minst rasjonaliseres tanken som enhver i dyp sorg, uendelig angst eller kvelende stress selv føler, nemlig at dette er følelser som aldri vil ta slutt. Dyktige psykologer med årevis av forskning er antageligvis også de som har kommet frem til at dette er effektive premisser for terapi.

Samtidig er det en forferdelig historie. Det er en historie som faktisk forteller deg at du blir aldri lykkelig, aldri fornøyd. Kanskje du også får høre at det er reisen i seg selv som gjør livet verdt å leve, og alt du kan gjøre er å arbeide hele livet, nå dine mål og oppleve selvrealisering i arbeidet ditt.

Dermed er fortellingen nettopp en rasjonalisering av den verdenen vi lever i. Som Mark Fisher skriver i Capitalist Realism lever vi i et post-disiplinært samfunn. Det er ikke lenger lærerens eller sjefens autoritet som får oss til å gjøre det vi skal, men den fullstendige og altomfattende kontrollen som sosiale normer utøver på oss til enhver tid. Prosessen vi inngår i for å bli den gode arbeideren vi skal bli, er uendelig, og alltid tilstede.

Som Arthur Schopenhauer, en som nok omfavner den individualiserte lidelseshistorien mest av alle, så fantastisk beskrev i sitt essay “On the vanity of existence”: “Vår eksistens har intet å hvile på, med unntak av en flyktig nåtid. Dermed er eksistensens form essensielt sett uendelig bevegelse, med ingen mulighet for den midlertidige pausen vi alltid strever for. Det minner om en mann, løpende ned fjellet, som ville falt om han forsøkte å stoppe, og bare kan holde seg på bena ved å fortsette å løpe.”

Det Schopenhauer overså er at mannen ikke løper alene, og at farten ikke er konstant. Det er ikke bare eksistensen i seg selv som tvinger mannen til å løpe, men den konteksten eksistensen er i. Og den konteksten endrer alt. Dagens hverdag, med åtte eller gjerne flere arbeidstimer, skaper ikke den samme farten som de tre til seks timene mennesker i agrarsamfunnene levde med. Fred får du aldri, men det blir ikke mindre fred av å ha regninger og husleie du ikke kan betale. Livet er kjipt, men det blir desto kjipere av den daglige diskrimineringen og trakasseringen av en rekke forskjellige mennesker. I et samfunn basert på at hele livet ditt bygger opp til din egen karriere, er heller ingen sosiale situasjoner frisoner fra en kontinuerlig konkurranse. Mennesker lever ikke med, men mot hverandre.

Disse fundamentale strukturene ødelegger vår psykiske helse. Vi tar ikke psykisk helse på alvor før vi anerkjenner at samfunnet vi har skapt gjør den dårligere. Depresjon er ikke bare et spørsmål politikere har ansvar for å løse, den er også politisk skapt.

Tillegg til anmeldelse av Samuel Moyn: Vareformteori om lov.

I min anmeldelse for Agenda av Samuel Moyns Not enough: Human Rights in an Unequal World utelot jeg en mer fundamental kritikk av Moyns syn på menneskerettighetene, og venstresidens kritikk av disse. Grunnen er simpelthen at det er faglig materie jeg ikke er tilstrekkelig sikker på til å skrive om for Agenda, men jeg tenkte uansett det kunne være av interesse for enkelte, og publiserer det altså her.

Til å begynne med anbefaler jeg å lese Zak Manfredis Compatability as complicity?, som tar for seg, og utdyper enkelte av de venstresidekritikkene jeg løftet i min opprinnelige anmeldelse. Han er inne på et poeng, som er det jeg skal utdype. Manfredi skriver om venstrekritikere av MR at “[t]his is not simply an objection that the mainstream human rights movement valorizes property rights, but rather a concern about how human rights politics imagines all rights as a form of private property – possessed by “autonomous individuals” and figured exclusively as limited entitlements against the state.”

Dette poenget er det sentrale poenget som gjør at menneskerettighetene ikke kan anses å være nøytrale til nyliberal-kapitalistisk utvikling, men både en nødvendig forutsetning for, og en aktiv deltager i fremmingen av det nyliberale prosjekt. Skal vi forstå hvorfor må vi forstå galskapen kjent som Evgeny Pashukanis’ teori om vareform-lov (commodity-form theory of law). Her er et enormt forbehold: Jeg vet ikke om jeg forstår Pashukanisk rett, jeg vet ikke om mine antagelser om verdens- og historiens utvikling stemmer nøyaktig, og jeg vet heller ikke om teorien min stemmer. Planen er å forsøke å skrive en doktorgrad om det, men her er iallefall et forsøk på å skissere noen tanker. Ikke ta det for helt god fisk.

Spørsmålene Pashukanis stiller seg er hva er lov (eller rett) i et kapitalistisk samfunn, hvor kommer dette fra, og hvordan utvikler det seg? Svaret finner han i en parallell til vareformen i Marx. Pashukanis påpeker hvordan det kan kaller den rettslige form har utviklet seg i tråd med hvordan omsetning i samfunn foregår. Eksempelvis at familien/ætten er rettssubjektet i tidlig middelalder. Under kapitalismen inntar den rettslige form varens form, og rettssubjektet opptrer som vare-eiere som møtes på markedet.

Dermed kan vi si at det som gir rettens form sin kapitalistiske form er nettopp en konflikt mellom to parter, som ved en avtale. Dette gjør at vi først og fremst kan si at rettens form eksisterer i relasjonen mellom to faktisk forskjellige men formelt like parter. Denne relasjonen, for at den skal være rettslig, er deretter en konfliktsituasjon, man er uenige om noe. Pashukanis påpeker deretter det ganske åpenbare poenget at noen må jo løse denne konflikten.

Utgangspunktet for alminnelig rettsteori, for eksempel Kelsen eller Hart, ville her vært å svare staten. Selvinnlysende nok må dette være feil: Den historiske utviklingen går ikke fra at staten setter seg over alle individer i samfunnet sine konflikter, det er motsatt. Samfunnets konflikter eksisterer kontinuerlig, mens staten i senmiddelalderen og opplysningstiden i større grad trår inn og løser disse (men selv i dag skjer dette bare i begrenset grad).

På samme måte som Marx påpeker hvordan penger blir det universelle uttrykket for varerelasjonen mellom vareeiere, blir konfliktløsningen i form av den fastsatte løsning i den statssanksjonerte lov og dom den universaliserte versjonen av de kontinuerlige konfliktene som eksisterte i samfunnet.

Et poeng som Pashukanis ikke løfter frem men som China Mieville i sin Between Equal Rights løfter frem som vel så essensielt er den underliggende volden som kontinuerlig ligger som et premiss for de universelle konfliktene som eksisterer ved at varetransaksjonen universaliseres. Som Mieville påpeker: De med makten til å sørge for at konflikter blir løst i sin egen interesse, har ingen interesse av å løse konflikter i deres direkte interesse. De uten makt har heller ingen interesse i å løse konflikten på en måte som gjør at de risikerer å tape.

For at det skal være verdt å inngå en avtale med noen må det være gjensidig nyttig, begge parter må være like avhengig av den andre. Dersom man ikke er avhengig av den andre har man ikke bruk for å inngå avtalen med de, og begge vet at dersom man bryter avtalen, bryter man også den gjensidige avhengigheten mellom de to, som gjør det ‘lønnsomt’ å ikke gå til krig over det man handler om. Poenget om at handel hindrer krig er løftet frem av mange, for eksempel EU-tilhengere, men Mievilles poeng er at handel forutsetter muligheten for krig.

Dermed kan vi si at den rettslige relasjonen er en konfliktrelasjon mellom to faktisk ulike men formelt like parter som har forskjellige ønsker og det eksisterer et potensiale for maktbruk.

Dette er jussens form, de rammene som jussen kan eksistere innenfor. Poenget er imidlertid større enn som så: Når vareformen utvikler seg, utvikler lovens form seg.

I dag vet vi for eksempel at et søksmål kan ta mange forskjellige former. Jeg kan saksøke deg, du kan saksøke mitt enkeltmannsforetak, jeg kan saksøke et selskap, en korporasjon, et konkursbo og til og med staten.

Slik har det ikke alltid vært. Som Mieville påpeker er for eksempel rettssystemet i store deler av Europa på tidlig 1800-tallet fortsatt organisert på den måten at individer er kapitalistene. Fabrikkeieren er en fabrikkeier: ikke en som eier et selskap som eier en fabrikk, men en som eier fabrikken i seg selv. Dette tilsvarer dermed den tidligere vareeierrelasjonen hvor individer eide, med den konsekvens at man kunne saksøke individer.

Etter hvert oppstår imidlertid behovet for fastere rammer for kapitalister, og man beveger seg over i rettssubjektet som kapital som prosjekt. Dette er det vi i dag ville kalt selskapsformen, men det er i realiteten bare at man ikke står personlig ansvarlig, og kan slå selskapet sitt konkurs uten å risikere at kreditorene kan gå på en selv. Likevel medfører dette at man kan få flere vareeiere i fellesskap, som rettssubjekt, eller sagt på en annen måte: Et nytt rettssubjekt, kollektiv kapital oppstår.

Samtidig som dette skjer, utvikler også arbeiderklassen seg som subjekt, og skaper motsatsen til vareeieren som rettssubjekt: Den kollektive arbeider, fagforeningen.

Problemet for vareeieren har hele tiden vært at det ikke er i noens interesse å sørge for at konflikter løses med makt hver gang, og spesielt med den alltid urolige avtaleparten arbeiderne utgjør, er det hensiktsmessig med en kontrollerende myndighet. Jeg hopper over enkelte deler av resonnementene og konkluderer med at staten skapes gjennom kontradiksjonen mellom flere klasser av kapitalistene, og mellom arbeid/kapital. Dette følger langt på vei Leo Panitch sin state theory noen skulle være interessert i å lese mer.

Dermed kan vi si følgende om den rettslige formen: Det er en konfliktfylt relasjon mellom to formelt like, men reelt ulike parter, med en underliggende trussel om vold som over tid overtas av en tilsynelatende nøytral og abstrakt definert institusjon, staten.

Staten er aldri nøytral, i kraft av at den internaliserer klassekampen, men for ordens skyld er den ikke alltid partisk til fordel for hverken arbeid eller kapital, og i dens mangfold kan den langt på vei støtte både arbeidere og kapital i lang tid. Igjen må jeg bare hoppe over nyanser her.

Poenget er imidlertid at utviklingen fra individiuell kapitalist til kollektiv kapital og individuell arbeider til kollektiv arbeider fortsetter frem mot 20-årene, der LO når sine høyder i NOrge. For første gang får man omfattende arbeidslovgivning og tiltak for å demme opp om faren for revolusjon, eller sagt på en annen måte, man får i større grad en stat definert av arbeidersiden av klassekampen.

Grunnen til dette er at staten som et verktøy for å universalisere utfallet av konflikter som eksisterer og blir løst kontinerlig i samfunnet blir påvirket av at arbeiderne har klart å samle sin makt kollektivt mot den kollektive kapitalen.

Problemet er imidlertid det som skjer etter andre verdenskrig. På dette tidspunktet kan vi si at de to rettssubjektene som eksisterer i samfunnet er kollektiv kapital og kollektiv arbeider, og disse er de primære kildene til enhver ny type lovgivning og interessekamp.

Det som imidlertid skjer etter andre verdenskrig er at velferdsstaten etableres. Forut for dette hadde arbeiderne selv vært de som sørget for det de trengte til enhver tid. Pensjoner ble betalt til fagforeningen, de kollektive arbeiderne tok vare på de syke, trengte man noe var streik svaret. Sagt på en annen måte: Arbeidernes behov ble innfridd ved å gå i konflikt som kollektivt rettssubjekt.

Resonnementets slutt nærmer seg, og den årvåkne leser ser kanskje hvor jeg vil: Mens arbeiderne før krigen var en kollektiv masse, blir de gjennom trepartssamarbeid og velferdsstat individualisert på nytt av staten. Trygd blir utbetalt til individet. Pensjon betales individuelt. Sykepenger får du, og du alene. Alternativet er for eksempel det som skjedde i USA på 20-tallet, nemlig at man selv opprettet og kontrollerte pensjonsfondene til arbeiderne, og benyttet denne faktiske kollektivt-betingede pengemakten på nyttige formål.

Motsatt ble kapital aldri oppspaltet som kollektiv. Tvert i mot er det med unntak av at du er helt alene så godt som ikke noe poeng overhodet å organisere seg som noe annet enn AS, med den minskede risiko dette medfører. Mens arbeidere møter rettssystemet som individer, møter ikke kapitalen rettssystemet som individ, men som kollektivt og abstrakt subjekt.

Det er et besnærende poeng, men det er helt sentralt om man skal forstå den utvklingen for eksempel menneskerettighetene har bidratt til: Individet som rettssubjekt er den dominerende virkelighet for de aller fleste mennesker, men for kapital for vareeiere er det motsatt. Eierklassen opptrår som kollektiv, som selskap med forbindelser og sikre vilkår, mens arbeiderklassen opptrer som individer.

Her har både velferdsstaten og menneskerettighetene stått sentralt. Disse to måtene å administrere de fundamentale strukturene i rettssystemet, og med det hele det økonomiske- og politiske systemet (den rettslige eierrelasjonen er å anse som en del av basis) er en essensiell del av kapitalens utvikling for å kontrollere den kollektive kraften i arbeiderklassen. Menneskerettighetene som en (sentral) del av lovens form bidro til å sementere kapital som kollektiv og arbeider som individ, og med det, ble nye klasserelasjoner i arbeidernes disfavør skapt.

Så når Moyn mener at menneskerettighetene ikke har bidratt, men bare eksistert i samkvem med økende økonomisk ulikhet må vi fullstendig avvise dette. En velferdsstat i tillegg til menneskerettigheter er heller ikke nok. Lovens form som relasjon mellom to formelt like, men reelt ulike individer med en underliggende trussel om vold som utøves av en abstrakt men ikke nøytral part, staten, i tråd med den henholdsvise kollektiviseringen og individualiseringen av kapital og arbeid i nyere tid, må fundamentalt endres.

Skal lovens form dermed bli noe annet: Skal lov bli noe annet enn vilkårlig, må lovens form endres. Derfor må premissene for menneskerettigheter utvikles til å innebefatte en forståelse av parter som noe annet enn en konfliktfylt relasjon mellom to formelt like, men reelt ulike parter, med en underliggende trussel om vold som over tid delvis overtas av en tilsynelatende nøytral og abstrakt definert institusjon, staten.

Hvordan man gjør det får bli til en annen gang, men noen kjappe poenger: Spørsmålet blir med en gang hvilke deler av formen man skal endre. Dette er et vanskelig spørsmål. Skal man for eksempel anerkjenne at parter er reelt ulike, og dermed behandle de reelt ulikt? Jeg vet ikke.

Et forslag til reformtiltak er imidlertid å gjøre to ting. For det første kan man utvide kollektiv arbeider som rettssubjekt. Dette vil bety å flytte mye av administrasjonen av velferdstjenester o.l. vekk fra det abstrakte men ikke-nøytrale subjektet staten, og heller gi de til arbeiderne selv. Eksempelvis ved at fagforeninger eier sykepenger og pensjonsfond. I tillegg kan man utvide konflikten slik at den ikke består mellom to formelle parter. Man kan eksempelvis si at menneskerettighetsbrudd mot en befolkning står seg like godt som menneskerettighetsbrudd mot én person. Deretter kan man fjerne ansvarsblokkadene mellom datterselskaper og medkontrahenter, og etablere et absolutt morselskapsansvar. Til sist kan vi gi fagforeninger i hele verden håndhevelsesretten ved brudd på arbeidsrettigheter i noe sted i verden.

Da kan vi f. eks. få søksmål mot H&M fordi de lot en fabrikk de fikk tøy fra bli ødelagt. Det hadde vært noe.

Veien til helvete

Er brolagt med elendige youtubevideoer om hvordan sjekke (eller unngå å sjekke), bli stor og sterk, eller oppføre seg i sosiale relasjoner.

Blant slike videoer, finner vi Jordan Peterson, som norsk samfunnsdebatt (dessverre) har oppdaget. Så langt har mange avvist han som en idiot, mens andre har trukket han til sitt bryst. Det ingen har gjort er å se på helheten Peterson inngår i, og uten å se denne helheten, blir enhver analyse tam. Peterson er bare toppen av isfjellet, og egentlig en rimelig uinteressant karakter.

La meg dermed først begynne i ytterligheten av helheten Peterson inngår i: Alt-rights leder, Richard Spencer. Jeg har fulgt Richard Spencer og hans medsammensvorne en stund nå, og den siste videoen jeg så var med Spencer selv og hans gode venn Gregory Conte. De diskutere statusen til alt-right-bevegelsen. Det er en fascinerende video på mange måter, ikke minst fordi de er så utrolig ærlige. De snakker om ‘pre- og post Charlottesville’, hvor man før måtte skjule sine egne motiver, og nå kan være åpen om hva man faktisk mener. De som lenge advarte mot at fascistene blåste i hundefløyta når de snakket om amerikansk kultur og vestlig sivilisasjon, hadde selvfølgelig rett.

Men kanskje mer interessant snakker de om bevegelsen og strategi for kampene på horisonten. Conte benytter en metafor – en metafor velkjent for de som trener – om såkalt ‘bulking’ og ‘cutting’. Han forklarer at frem til Charlottesville bulket de. De spiste enorme mengder mat, og trente så mye som mulig, for å bli så store som mulige. Nå kutter de av det overflødige fettet, og blir atletiske, klare til kamp. Parallellen i den virkelige verden er at de tidligere rekrutterte fra alle grener av internett, om det var anonyme eller virkelige mennesker, om det var antifeminister eller treningsguruer, om det var Trump-supportere eller skeptikere med sin angivelige rasjonalitet. De rekrutterte fra helheten Peterson inngår i, det vi kan kalle ‘anti-social justice warrior’-industrien.

Nå skal deler av bevegelsen fjernes, som fettet. Det vil selvfølgelig primært være de som ikke takler realiteten av å – i sitt virkelige liv – være med i en nynazistgruppe. Man kan legge til her at Black-bloc strategiene fra antifascistiske grupper i stor grad har fungert svært godt, og som Spencer sier selv har dette vært med å skremme vekk en del. Dette er det all grunn til å gi honnør for.

Men ikke alle forsvinner, og alt for mange var blitt en del av overskuddet. Det jeg er interessert i er – for å benytte Contes metafor – hva fettet består i. Hvilke sluser finnes inn til alt-right?

Etableringen av grunnsynet – rasjonalisme

Da jeg i Klassekampen nevnte Jordan Peterson, Sam Harris og Ben Shapiro som ‘apologeter’ for alt-right, var det en del som reagerte. Det er forståelig nok, all den tid ‘apologeter’ er et upresist ord, men det er mindre forståelig ettersom jeg senere utdypet hva jeg egentlig mente. Det jeg i realiteten skulle ha sagt var at personer som dette legger det ideologiske grunnlaget som er nødvendig for å akseptere alt-rights verdenssyn.

Det alle disse tre har til felles er at de opererer på youtube, kaller seg ‘klassisk liberal’ eller lignende, de har en utilitaristisk og scientistisk tilnærming til verden og moral, de er kritikere av såkalte ‘social justice warriors’ og ikke minst anlegger de en ukritisk holdning til kapitalismen som økonomisk system.

Betydningen av youtube skal jeg komme tilbake til, men den utilitaristiske og scientistiske måten å se verden på, er helt sentral. Ta for eksempel ett av Spencers hovedargumenter for at den hvite rasen bør skape sin egen etnostat: Den hvite rasen er i seg selv bedre enn andre raser, og dette ser vi ved at etterkommere av amerikanske slaver fikk det bedre enn sine forfedre i Afrika.

Dette argumentet bygger på en ekstrem-utilitaristisk tankegang. I en renere form ville argumentet vært at det er riktig å ta med slaver fra Afrika, fordi disse får det bedre enn de som bor i Afrika.

Poenget er at dette argumentet tangerer eksakt hva argumentasjonen for internasjonal kapitalisme går ut på. Hvorfor er sweatshops i Bangladesh legitimt? Jo, fordi mennesker der egentlig ville fått det verre dersom vestlige selskaper ikke utnyttet deres arbeidskraft, deres naturressurser, og drev den så hellige handelen. Spencer trekker bare argumentet noe lenger, og setter et likhetstegn mellom internasjonal kapitalisme med arnested i den vestlige verden, og ‘den vestlige, hvite siviliasjon’.

Å gå fra å legitimere vestlig imperialisme i det globale sør, til å legitimere vestlig slavehandel – og dermed alle følgende av slavehandelen, er ikke et langt steg. Det har ikke noen logisk nødvendig kobling, men det gjør sinnet klart for å motta Spencers budskap.

Grunnleggende er det eneste argumentet sier at ‘verden har blitt bedre, derfor må vi akseptere alt alle med makt har gjort, noensinne’. Spencer gjør bare lytteren bevisst på at de med makt tradisjonelt sett har vært hvite mennesker, og at det vil være i deres egeninteresse å alliere seg med de hvite makthaverne. Dermed, gjennom en ukritisk analyse av kapitalismen, samt et utilitaristisk verdenssyn, er det liten forskjell på den ‘klassisk liberale’ og den fascistiske.

Man kan trekke en parallell til Hayek, som i Law, legislature and liberty snakker varmt om spontanious social orders. Hovedtesen hans er at de beste formene for samfunnet er de som ‘utvikler’ seg på ‘naturlig vis’ gjennom en seleksjon av det som fungerer og ikke fungerer for å drive samfunnet fremover. Hayek, nyliberalismens far, overså selvfølgelig at selv om det er rett at spontane sosiale organismer vokser frem, og at disse fungerer bedre enn noe man kan planlegge, så er de fortsatt preget av de maktforholdene som eksisterer og legger premisset for nettopp de samme ‘spontane’ organismene. Gjør en ikke publikum oppmerksom på de eksisterende maktforholdene – ulikheten kapitalismen forutsetter, sexismen og rasismen kapitalismen gjerne tjener på om den har mulighet og så videre – så ender man opp som Hayek: Med å forsvare status quo. De maktforholdene som danner grunnlaget for det ‘spontane’ systemet, ender opp med å bli naturalisert, heller enn kritisert.

I tillegg til det ekstremutilitaristiske argumentet, står også et scientistisk premiss sentralt. Med scientistisk mener jeg altså at det kun er kvantitativ målbar vitenskap som kan fortelle oss noe om verden. Strukturer eller normer som forårsaker visse handlinger, må neglisjeres såfremt disse ikke er målbare. I praksis betyr dette at det meste sosialvitenskapelig kunnskap blankt kan avvises. Dette er spesielt Sam Harris og Jordan Peterson fremtredende talsmenn for.

Sam Harris fremmer det gjennom sin grunnleggende tese om at moral kan bevises empirisk. Påstanden er absurd, men det er ikke poenget her. Poenget er at man legger til grunn at kun eksperimentell vitenskap danner grunnlag for sannhet. Problemet med å kun akseptere enkeltfunn gjør at man aldri egentlig danner en vitenskapelig forståelse for et fenomen. All vitenskap – dette er i alle fall min personlige forståelse – forutsetter et analytisk rammeverk som empirien kan leses inn i. Dette gjør ikke Harris. Da oppstår to problemer. For det første er selektiv bruk av slik empiri ekstremt enkelt. Dersom sannhet for deg kun er at noe står i en rapport, er det fullstendig opp til den du lytter til å bestemme hvilken sannhet du skal tro på, all den tid du sluker alt rått så lenge det står i en ‘rapport’ eller man viser frem en graf. For det andre er realiteten at Harris, og derav hans lyttere, egentlig har et ‘analytisk’ rammeverk for sin forståelse av den enkelte empirien. De bare innser det ikke selv. 

For å forklare nærmere: Når jeg leser en rapport, eller for den del en nyhetsartikkel, har jeg hovedsakelig tre analytiske rammeverk jeg benytter i min forståelse av denne rapporten: Det marxistiske rammeverket, det feministiske rammeverket, og det juridiske rammeverket. Jeg vet at ingen av disse rammeverkene gir den fulle og hele sannheten, de er bare briller å ta på for å forstå noe på en viss måte, og jeg er klar over at jeg både må ta av brillene og skifte de ut (og for øvrig klar over at skillet ikke er klart, eller at jeg bare har disse perspektivene). Dette vet ikke Harris’ lyttere at de selv også gjør, de gjør det bare innenfor de rammeverkene de selv har etablert på bakgrunn av å lytte til folk som for eksempel Harris. For å si det på en annen måte: Én enkelt person kan ha tre typer briller, som meg, men la oss si at disse er et rammeverk som tilsier at svarte ikke er undertrykte, at kvinner ikke er undertrykte, og at kapitalismen er bra. Dersom vi begge leser de samme 100 rapportene vil vår forståelse av verden bli helt forskjellig.

Igjen kan vi peke Hayek, men denne gangen i lovord. Som Hayek sier: “To make reason as effective as possible, requires insight into the limits of the powers of conscious reason”.

Scientismen legger dermed grunnlaget for at Spencer kan komme inn å gi de nettopp slike briller. Han gir dem bare brillene ‘hvite er overlegne’, ‘jøder er en del av en global konspirasjon’ og ‘muslimer tar over landet ditt’.

Jordan Peterson kommer mer inn fra sidelinjen, for som sagt er han en noe ubetydelig karakter. Jeg vil egentlig si det så enkelt som at Jordan Peterson i tillegg til å underbygge de to etablerte premissene, utgjør rollen som forsørger. Jordan Peterson, selvhjelpsbokforfatteren, fungerer som en figur som kan betrygge mannlige lyttere om at det de gjør egentlig er helt greit. Peterson appellerer til unge hvite menn som føler seg forlatt av det kapitalistiske samfunnet, og benytter hans appell til å sørge for at de forblir innenfor rammen av det reaksjonære. Ta ansvar. Rydd rommet ditt. Les bøker. Gjør alt dette, og til tross for at meningene dine er forferdelige og totalitære, kommer du til å få et godt liv. Unge hvite menn trengte emosjonell støtte, men de trengte det fra en rasjonell og empirisk fundert mann, som lignet på dem selv.

Maskulinitet

Men Peterson spiller også en annen og mer vesentlig rolle: Han bygger opp under maskulinitetsidealer, og med ‘vitenskapelige’ påstander rettferdiggjør han disse idealene. Maskuliniteten står sterkt i fascismen, og det å fremme ‘den store mannen’ som er villig til å benytte og vise frem sin egen maskulinitet er en essensiell del av det fascismens appell består i. Peterson bygger opp under dette.

Sammen med de jeg allerede har nevnt, inngår han i økosystemet av ‘anti social justice warrior’-youtubere. Denne delen av youtube har eksistert en stund nå, og sprang ut av, samt består fortsatt av, selvutnevnte skeptikere. Opprinnelig var mange av de som nå er såkalte anti-sjws egentlig bare menn som argumenterte mot kreasjonister eller andre som ikke var enige i naturvitenskapelig forskning. Thunderf00t for eksempel, en atomfysiker, brukte mye av sin tid på å forklare kreasjonister hvorfor evolusjonsteorien stemte, hvorfor chemtrails ikke var ekte, eller hvorfor atomkraft var trygt. I dag gjør han lite annet enn å klage på at kvinner snakker om dataspill.

For å forstå utviklingen kan man gå lengre tilbake, og peke på at denne gruppen av ‘skeptikere’ igjen stammet fra Richard Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett og Christopher Hitchens, eller ‘the four horsemen of the apocolypse’ som de selv kalte seg. Jeg husker selv at jeg så på disse da jeg var 16 år, og elsket det. Grunnen var enkelt nok at jeg synes det var ekstremt tilfredsstillende å se noen ‘knuse’ kreasjonister i debatt. Denne impulsen om å ville knuse noen er et uttrykk for den iboende maskuliniteten. I en verden der man ikke kan slåss, er det i debatten maskuliniteten kan få sitt utløp.

Dermed var hele ‘skeptic’-miljøet bygget på at svært mange unge menn hadde behov for å få utløp for sin maskulinitet, og dette kunne de gjøre mot idiotiske kreasjonister. Problemet var at i 2011 var dette miljøet blitt såpass stort at også kvinner deltok. Den såkalte ‘elevator-gate’ er antageligvis den utløsende faktoren som brakte frem det underliggende ønsket om å ikke ha kvinner med i miljøet. Det som skjedde var kort fortalt at under en ateist-konferanse snakket ateisten (og feministen) Rebecca Watson om hvordan hun synes det til tider var litt for mange pågående menn på slike konferanser, og anbefalte folk å ligge litt unna. Like etter dette sier hun at hun må trekke seg tilbake, hvorpå en mann følger etter henne inn i heisen og spør om hun vil være med på rommet hans å ta en kaffe. Hun lager så en video om dette, og anbefaler menn å ikke gjøre det samme som denne mannen gjorde.

En stor kontrovers oppsto, hvor bla. Richard Dawkins kom til mannens forsvar, og ikke lenge etter brøt ateistmiljøet sammen og ble fragmentert. Det interessante er også hvordan dette medførte at privilegier, feminisme og likestilling, plutselig ble en aktuell diskurs for alle disse ‘skeptikerne’. Resultatet ble selvfølgelig at de også begynte å snakke om privilegier, feminisme og likestilling – men i motsetning til kreasjonisme er dette kompliserte saker. Sakte men sikkert så man skeptike som Sargon of Akkad, Thunderf00t eller The Amazing Atheist, gli over fra kreasjonisme til antifeminisme. Det var ingen tilfeldighet at disse var noen av de som var med å utløse Gamergate-kontroversen, som i praksis bare var et uttrykk for at unge menn mente det var kjipt at kvinner hadde meninger om dataspill.

‘Skeptikermiljøet’ har dermed kombinert en grunnleggende maskulin trang til å ‘knuse’ sine meddebattanter, med et enormt sinne mot kvinner som blander seg sammen i en salig suppe. Resultatet har vært ekstrem, og organisert hets av kvinner. Kvinnene på sin side, representerte ofte generell – liberal – progressiv politikk, og dermed er resultatet et enormt hat mot progressiv politikk som sådan.

Historien om maskulinitetens betydning er imidlertid ikke komplett uten å peke på de to andre gruppene som også bygger opp under dette, og overlappet med skeptikerne. For det første har youtube et enormt treningsguru-miljø. I tillegg til å gi treningstips, ble dette en svært effektiv måte å bygge opp og fostre det maskuline ideal. Treningsgruppene var gjerne også overlappende med to andre grupper, såkalte PUA, Pick Up Artists, og MGTOW, Men Going Their Own Way, og den nå kjente gruppen med ‘incels’ – menn i ‘ufrivillig sølibat’.

PUAene sprang ut av et lite miljø som ble popularisert gjennom Neil Strauss bok The Game. Her forklarer han hvordan man skal sjekke kvinner, og det er nettopp hele formålet til PUAs – å sjekke, for så å ligge med kvinner. Det er den reneste objektivisering, samleie for samleiets skyld uten hensyn til den andre personens subjektivitet, og som bokens tittel klart legger frem er det kun snakk om et spill. MGTOW er tilsynelatende den rake motsetning, men i realiteten bygger begge på nøyaktig det samme. En MGTOW er en mann som har ‘gitt opp’ kvinner eller parforhold. Den eneste måten å gjøre dette til et politisk standpunkt er å anta at kvinner er en helt annen gruppe enn menn – objekter uten subjektiv identitet som du potensielt kunne trives sammen med. Tilsvarende kan vi peke på at Incels har en lignende holdning: ‘Kvinner’ som grupper er ikke verdt din tid. Holdninger som flere ganger har fått dødelige konsekvenser.

Naturligvis er alle disse gruppene også svært aktive i å argumentere mot feminister på internett. ‘Skeptikere’, ‘treningsguruer’ og menn med noe av det verste kvinnesynet du kan tenke deg, kastes sammen i en eneste stor heksegryte, og ut stiger monsteret. Spencer behøver ikke gjøre annet enn å sette bånd på det.

De samme plattformene

Så langt kan det virke som om jeg har kondemnert en hel rekke egentlig ‘normale’ eller i alle fall bare tradisjonelle liberale og/eller konservative synspunkter. Du er ikke fascist bare fordi du trener, fordi du liker å debattere, fordi du er uenig med feminismen, fordi du mener imperalisme kan rettferdiggjøres eller fordi du mener rasjonalitet og skeptisisme er en god ting. Selvfølgelig kan man lese teksten min på denne måten, og man kan anklage meg for å bedrive en hel del skyld-gjennom-assosiasjon argumentasjon. Det er greit, men det er en gal lesning av teksten. Poenget mitt er ikke nødvendigvis å fordømme alle disse synspunktene som om de nødvendigvis fører til fascisme. Poenget er å løfte frem hvordan de alle inngår i et samlet hele der dette medfører en risiko for at man til syvende og sist lefler eller eksplisitt uttrykker fascistisk tankegods.

Den viktigste årsaken til dette er at de alle deler de samme plattformene. For å illustrere poenget: 4chan er ett av alt-rights hjem. Dette forumet består av en rekke forskjellige forum. Personlig satt jeg i perioden 2010-2014 mye på /b/ (‘random’, altså bare et helt generelt forum) og /pol/ (politikk) med enkelte perioder der jeg var på /fit/ (trening).

/fit/ var i stor grad ensomme gutter som ville trene for å få seg kjæreste (som meg), samtidig som man etablerte et hat mot kvinner generelt, men spesielt mot de som ikke trente, ettersom disse da ikke gjorde seg ‘fortjent’ til sex på samme måte som en selv. Dermed oppstår de såkalte ‘landwhale’-trådene. Disse trådene var i begynnelsen utelukkende hets av overvektige mennesker, og var en av de mest populære trådene. Etter hvert så man imidlertid disse trådene i større og større grad bli ‘infisert’ med anitfeminisme, hvor de samme bildene som /pol/ brukte i sine hatske tråder mot feminister, fløt over. På denne måten ble /fit/ radikalisert til å bli antifeminister, og migrerte over til å også være på /pol/.

Som Angela Nagle skriver i Kill all normies er dette rundt den samme perioden der det nynazistiske forumet Stormfront for alvor hadde oppdaget /pol/. Det hele begynte med at en karikatur av en jøde ble brukt ironisk hver gang noen nevnte internasjonal finans eller en global elite – i utgangspunktet en latterliggjøring av teorien om at jødene styrte verden – noe Stormfront plukket opp. De begynte en målrettet kampanje for å avironisere karikaturen, og gjøre den til et reelt uttrykk for at jøder styrte verden. Jeg opplevde hvordan det ble avironisert selv, ved at jeg og en venn som også frekventerte /pol/ plutselig innså at vi begge hadde begynt å tenke på mennesker med lange neser som jøder. Det var forøvrig også da jeg innså at jeg måtte slutte å frekventere forumet.

Poenget illustrerer imidlertid noe sentralt. /fit/ blir infisert av /pol/ som igjen er infisert av Stormfront. Tilsvarende kan man si om de jeg allerede har nevnt i teksten. Disse har alle felles samlingspunkter i talkshow-programmer som The Rubin Report og Joe Rogan-show, eller for den del PewDiePie. Disse programmene inviterer folk som Sargon of Akkad, The Armored Skeptic og ikke minst, Jordan Peterson. Disse har så sine egne kanaler der de inviterer folk som er hakket mer ekstreme, som Stefan Molyneux, Paul Joseph Watson eller Steven Crowder. Disse inviterer igjen folk som er enda lenger ute slik som Lauren Southern eller Black Pidgeon Speaks. Poenget er som ovenfor – det ene leder til det andre, og lytterne til det ellers uskyldige Joe Rogan-show beveger seg sakte inn i hånda til Richard Spencer.

Man ser dette i for eksempel hvordan ‘kulturmarxist’, et begrep som vi her i Norge bare assosierer med Breivik, plutselig har blitt dagligtale i selv det mest uskyldige politiske mediet. Begrepet er selvfølgelig ingenting annet enn et skjells- og buzzword som kastes rundt for å – alt etter hvem som lytter – implisere enten venstresida eller jøder. Når PewDiePie, verdens mest populære gaming-youtuber som strømmer at han spiller datastpill med en målgruppe på barn og unge, snakker om hvordan svenske tilstander er et problem eller at media lyver og er korporate, er dette nok et eksempel på hvordan industrien normaliserer det unormale.

Alle disse effektene styrkes av youtubes egne algoritmer. Som Zeynep Tufekci skriver for New York Times fungerer youtubes algoritmer på den måten at de kontinuerlig dytter deg i retning av det stadig mer radikale. Hun skriver for eksempel: “Videoer om vegetarianisme leder til videoer om veganisme. Videoer om jogging leder til videoer om å løpe utltramaraton”. Som hun fortsetter er du som seer aldri radikal nok for Youtubes algoritmer, som kontinuerlig promoterer, anbefaler og deler inn videoer på en måte som kontinuerlig høyner hva som står på spill.

Oppi alt dette har man heller ingen reell sosialistisk youtubesjanger. Dermed får alle påstander om hvordan venstresida (i realiteten liberale, sentristiske) oppfører seg teit og protesterer mot professorer med kontroversielle meninger. Dermed får høyresida fritt lende til å argumentere mot sin egne konstruerte stråmenn. Ettersom mange av problemene de diskuterer er problemer med det kapitalistiske systemet, er fraværet av sosialistisk youtube svært skadelig. Uten sosialisme er ethvert kapitalistisk problem enkelt å ramme inn i reaksjonært tankegods. Ta for eksempel undertrykkingen av svarte i USA. Problemet stammer egentlig fra (blant annet) den økonomiske undertrykkelsen av svarte, gjennom segregering og at svarte ikke fikk huslån på tidlig 1900-tall, noe som gjør deres posisjon i dag mer prekær. Når avindustrialisering også har gjort store områder arbeidsløse, hvorpå hvite flytter vekk og svarte står igjen uten stabil inntekt, øker kriminaliteten drastisk. Heller enn å se det på denne måten, velger youtubehøyre – inkludert Peterson – å snakke om ‘svart kultur’.

Man er også svært aktive i arbeidet for å skape illusjonen om at ‘venstresida’ ikke er villige til å debattere. Et eksempel er Jordan Peterson selv, som har uttrykt flere ganger at ingen marxister vil debattere med han, når realiteten er at han selv er den som har avslått gjentatte forsøk på å få til en debatt mellom han og marxisten Slavoj Zizek.

Uten slik motstand, skjer reisen friksjonsløst. Gjennom en blanding av ekstrem utilitarisme, scientisme uten reell kritisk sans, kvinneforrakt og selvhedrende maskulinitet etableres et grunnsyn hos den enkelte som gjør dem stadig mer mottagelige for radikale ideer, og til slutt står de med tiki-fakler i Charlottesville og roper blod og jord. De har blitt en del av ‘fettet’ som alt-right nå skal kutte av og gjøre atletisk – militarisert. Å angripe argumenter, er selvfølgelig nødvendig, og vanligvis riktig. Men noen ganger må man ta seg selv i å se den sosiale konteksten en tenker inngår i. Carl Schmitt skrev smarte ting, men man må ikke glemme at han var kronjurist i det tredje riket.

Det Rødt må ta på alvor

Sovjet var borte før jeg kom til verden, men fortsatt må jeg svare for tullet de holdt på med. Selvfølgelig må jeg det. De ‘liberale’ grunnverdiene – om enn det tok et par hundre år med folkekamp å få dem på plass – er grunnleggende. Uten visse demokratiske forutsetninger (det som gjerne blir omtalt som liberale verdier) vil demokratiet ikke bare miste sin funksjon, men slutte å eksistere.

I det siste har partiet Rødt igjen blitt møtt med anklager om at de ikke støtter disse liberale verdiene. Vi har hørt det før, men hvorfor er ikke svarene bedre?

Sosialistisk praksis er en sak, men heller ikke teorien er på stell. Både Marx og Engels’ rettsteorier (foruten å være lite utviklede) er anarkistiske og preget av sin tid. Det meste av den sovjetiske rettsteorien er i beste fall en litt dårlig versjon av naturrettstenkningen fra rundt 1800-tallet. Som Rune Slagstad skriver i «Rettens ironi» (2011) er marxismen økonomisk overlegen, mens liberalismen er politisk (og altså rettslig) overlegen.

Så når Bård Larsen og Kristin Clemet får hakk i plata og klager over venstresidas autoritære side, er de selvfølgelig milevis fra mål, men de får fortsette fordi vi mangler selvtillit. Det er et teoretisk hull i ‘vår’ ideologi (med noen hederlige unntak som for eksempel China Mievilles «Between equal rights», en marxistisk kritikk av internasjonal rett), som gjør at de banale angrepene fra høyresida ikke blir avslørt som nettopp banale.

«Ja, folk skal ha stemmerett, men er det alt?»

Mens den strukturelle kritikken av økonomien fra Marx og fremover bare har blitt bedre, har den ikke blitt ledsaget av kritikk av den liberale rettighetstenkning – med unntak av å avvise den helt, gjerne med henvisning til at alt er ideologi.

Når liberalere anklager sosialister for å være totalitære er ikke svaret et alternativ til dagens rettighetstenkning, men snarere en innrømmelse: «Selvfølgelig skal folk ha stemmerett og ytringsfrihet». Og det skal de, naturligvis, men er det alt?

Mellom like rettigheter bestemmer makt, sa Marx. Det er naturligvis riktig, men det er ikke mer enn et utgangspunkt.

Skal Rødt – og andre bevegelser med et mål om et sosialistisk samfunn – ta makt, må de gjenvinne selvtilliten og skape alternativer, også for de såkalte «liberale rettigheter».

Trykt i Klassekampen 21.04.2018

Ufrivillig totalitært

Regjeringen ønsker ikke et totalitært samfunn, men de kan snart se seg tvunget til å skape et. Derfor er deres nye utvalg skummelt.

Regjeringen, ved Sylvi Listhaug, har satt ned et nytt utvalg. Dette skal vurdere hvorvidt beredskapslovgivningen behøver en utvidelse, og om regjeringen ‘også i fredstider’ skal kunne tilsidesette lovgivningen og enkeltpersoners rettigheter. Man har historien på sin side når man frykter at høyrepopulister ber om utvidede beredskapsfullmakter. Det er nok også noe av grunnen til at regjeringen, ved Erna Solberg på Twitter, følte for å uttrykke at dette ikke er Listhaugs egen idé.

Utvalget – som ikke en gang har rukket å møtes – har med rette mottatt mye kritikk. For vi har allerede beredskapsloven som i krisestituasjoner – altså ikke bare krigssituasjoner – kan benyttes til å fravike både lov og grunnlov. Utvalgets mandat er å holde seg innenfor menneskerettighetene, men man kan gjøre mye galt uten å bryte menneskerettighetene: Strupe medier økonomisk, fjerne tariffavtaler, oppheve arbeidsmiljøloven, utstrakt overvåkning, opphevelse av byggsikkerhetskrav for å nevne noe. Det er mye viktig som ikke er menneskerettigheter.

Under eksempelet departementet benytter seg av, flyktningkrisen i 2015, var det heller ikke noe problem å få vedtatt store revideringer i utlendingsloven iløpet av en knapp uke. Det er vanskelig å forstå hvorfor man ikke kan gjøre det samme i fremtiden, eller innføre unntak i lover som var problematiske under forrige krise, slik man foreslo å gjøre med plan- og bygningsloven etter en utredning i 2016.

Men jeg vil påstå det er en stor tabbe dersom man tror dette er et utslag av regjeringens grunnleggende ondskap, og ønske om et totalitært samfunn, slik de historiske parallellene lett kan føre tankene hen til.

For disse antiliberale tiltakene som foreslås er ikke et resultat av noen grunnleggende ondskap, men av regjeringens reaksjon på enorme problemer skapt av vårt økonomiske system, som ikke kommer til å løses, tvert i mot. Det er faktisk mye skumlere.

Flyktningekriser oppstår først og fremst på grunn av to ting: Global økonomisk ulikhet som skaper et ønske om å dra til de landene i verden som har det bedre (a la Norge), og krig som skaper et akutt behov for å flykte. Disse to problemene vil ikke bli løst av dagens politiske og økonomiske system, tvert i mot, med en truende klimakrise vil kampen over ressurser intensivere, med både krig og større ulikhet som konsekvens. Dermed vil det, med mindre noe drastisk endres, bli et større og større behov for å komme seg ut av nøden, ved flukt.

Her oppstår problemet: Regjeringen reagerer på et problem skapt av dagens økonomiske system, ikke ved å intensivere arbeidet for å gjøre problemet mindre, men ved å vurdere å ta i bruk antiliberale virkemidler.

Det å benytte antiliberale virkemidler heller enn å forsøke å løse problemet er dumt nok i seg selv, men det signaliserer og en vilje til å senere ta i bruk antiliberale virkemidler for å avhjelpe humanitære kriser det økonomiske systemet ikke har noen løsning på, trolig tvert i mot.

For flere problemer vil komme. Ytterligere flyktningkriser vil definitivt komme, men også fremtidige økonomiske kriser vil gjøre en presset regjering enda mer presset, sørge for mer global arbeidsledighet og enda større global ulikhet, og da har man ikke en gang nevnt farene som kan oppstå ved naturkatastrofer, pandemier eller andre farer for nasjonen. Følgene av et ødelagt klima slår vel óg inn over oss om ikke lenge.

Så langt har man forsøkt å ignorere problemene, ved å stenge grensene og holde trengende utenfor Europa (mens handelsgrensene selvfølgelig er åpne). Dette er en moralsk sett uholdbar løsning, men den fungerer ikke en gang. Da må regjeringen gjøre som den nå har varslet den vil gjøre: Sette inn trykket på egne innbyggere. Så lenge ikke noe grunnleggende endrer seg i det politiske og økonomiske systemet, vil imidlertid regjeringens problemer bare bli verre, og med det, må trykket økes.

Det er det virkelig skumle her. De krisene – økonomiske, miljømessige, humanitære – som kommer til å oppstå, vil være umulig å predikere. Regjeringen vil dermed, uansett hvor mange utvalg den setter ned, til syvende og sist ikke kunne trekke noen annen slutning enn at den umiddelbart må kunne reagere på enhver situasjon. Ondskap ville nesten vært betryggende, for åpner denne regjeringen for å fjerne noen av våre rettigheter, er det umulig å forutse hvilke som senere kommer til å bli den neste, og den neste, og den neste.

Klimadommen: En stengt dør?

17 sider ut i Oslo tingretts dom i klimasøksmålet så det ut til at døren var åpnet på gløtt for miljøorganisasjonene. Så ble den slengt igjen med full kraft. Deretter ble den låst. Kan den åpnes igjen?

Av Marius Mikkel Kjølstad og Tarjei Ellingsen Røsvoll

1. Innledning

I dag ble det klart at Greenpeace og Natur og Ungdom anker dommen fra Oslo tingrett i klimasøksmålet direkte inn for Høyesterett. Tingretten kom som kjent til at Regjeringens vedtak om å tildele lete- og utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde ikke strider mot retten til et sunt miljø i Grunnloven § 112.

Det er gledelig at dommen ankes, slik at Høyesterett kan avklare nærmere hvilke rammer § 112 setter for myndighetens handlingsrom. I ankerunden blir det, slik vi ser det, flere viktige punkter som må løftes frem og drøftes mer nærgående av Høyesterett.

Gode analyser av dommen er allerede skrevet av en rekke fagfolk og kommentarer. Vårt siktemål er å forsøke å gå litt dypere inn i den konkrete rettsanvendelsen. Vi skal forsøke å foreta et (på ingen måte ikke uttømmende) nærstudium av rettens argumentasjon om noen av de viktigste problemstillingene. For mer overordnede perspektiver på dommen henviser vi til listen over videre lesning nederst i teksten, samt til podkasten fra Rettspolitisk Forening Bergen sin panelsamtale om emnet med professorene Jan Fridthjof Bernt og Jørn Øyrehagen Sunde.

Vårt overordnede syn på dommen er todelt. At retten kom til at § 112 er en rettighetsbestemmelse var selvsagt viktig, og vi mener i tillegg at rettens generelle forståelse av § 112 var forstandig. Dette skal vi gjøre nærmere rede for i punkt 2, der vi ser på rettens tilnærming til forholdet mellom § 112 første og tredje ledd. Det som imidlertid er nedslående ved dommen, er måten retten har operasjonalisert sin vurdering på. Her skal vi først se på argumentasjonen om hvorvidt internasjonale utslipp er relevante å ta i betraktning (punkt 3) og deretter spørsmålet om prøvingsintensitet – hvor langt domstolene bør gå i å overprøve de øvrige statsmaktenes vurderinger (punkt 4). På disse punktene mener vi at retten langt på vei slår beina under sin generelle tolkning av § 112.

2 En rett til tiltak? Spørsmålet om forholdet mellom § 112 første og tredje ledd

Oslo tingrett slo fast at § 112 er en rettighetsbestemmelse som kan påberopes for en domstol, og ikke bare en politisk programerklæring uten rettslig forpliktende innhold for statens myndigheter. Ut i fra bestemmelsens ordlyd og forarbeider fremsto egentlig dette som ganske klart på forhånd. Det som derimot er et mer åpent spørsmål ut i fra rettskildene – og hvor det derfor må antas å være et visst rom for ulike tilnærminger – er hva rettigheten nærmere bestemt går ut på.

Her resonnerte retten på følgende måte (se dommens side 17 og 18):

«(…) [R]etten (…) anser det som åpenbart at Grunnloven § 112 ikke kan påberopes ved ethvert inngrep som har en negativ konsekvens for miljøet, noe som kan uttrykkes slik at rettigheten bare inntrer ved inngrep av et visst av omfang, eller sagt annerledes; det må overstige en viss terskel.

Rettigheten etter § 112 første ledd må ses i sammenheng med tredje ledd. En slik forståelse er i samsvar med miljøorganisasjonenes anførsel og også i samsvar med det statens subsidiært har gjort gjeldende. (…) Dette betyr altså at et vedtak som det aktuelle ikke er forbudt dersom tiltaksplikten etter § 112 tredje ledd er oppfylt. (…)

For at et tiltak skal oppfylle plikten etter § 112 tredje ledd, må det være adekvat og nødvendig. (…)  Som det fremgår ovenfor kan § 112 ikke påberopes ved ethvert inngrep. Det er bare inngrep over en viss terskel som aktualiserer bestemmelsen. Sammenhengen mellom § 112 første og tredje ledd tilsier således at tiltakene etter tredje ledd må bringe inngrepet «ned til» den tillatte terskel.»

Dette kan oppsummeres slik:

1. Man må vurdere om det i det hele tatt foreligger et inngrep etter § 112 første ledd. Aktiviteter som har mindre alvorlige klima- eller miljømessige konsekvenser, vil være utenfor bestemmelsens virkeområde.
2. Dersom det foreligger et inngrep, må man vurdere om myndighetene har iverksatt avbøtende tiltak etter tredje ledd som gjør inngrepet akseptabelt.

Spørsmålet vi da må stille oss, i lys av at bestemmelsen på dette punktet fortsatt er i sin støpeskje, er følgende: Er dette en fornuftig og hensiktsmessig tilnærming til § 112 som rettighetsbestemmelse?

Både Hans Petter Graver og Jørn Øyrehagen Sunde har kritisert den koblingen retten gjør mellom § 112 første og tredje ledd. Graver mener at det «svikter i logikken» på dette punktet, og skriver følgende:

«Slik retten utlegger bestemmelsen innebærer den individuelle retten ikke annet enn at staten iverksetter tiltak. Men det er jo ikke det bestemmelsen sier, retten og tiltaksplikten er uavhengig av hverandre.»

Sunde sin kritikk går først og fremst på at koblingen mellom første og tredje ledd får retten til å trekke en feilslutning om prøvingsintensiteten ut i fra uttalelser i Lønning-utvalgets rapport (se nærmere om prøvingsintensitet i punkt 4). Retten brukte nemlig uttalelser fra Lønning-utvalget om tiltaksplikten etter tredje ledd til å legge terskelen for domstolsprøving høyt.

For å starte med Sundes kritikk, er den velfundert. Det Lønning-utvalget synes å uttale seg om på side 246 i sin rapport er det man kan kalle for den generelle, positive tiltaksplikten etter § 112 tredje ledd. Det er klart at når det gjelder myndighetenes generelle klima- og miljøtiltak, så kan ikke domstolene gå inn og overprøve disse i noen særlig grad. Det søksmålet derimot dreier seg om er det negative vernet i § 112 – altså hva myndighetene må avstå fra å gjøre. Ettersom det ikke var dette Lønning-utvalget uttalte seg om i den passusen retten siterer på side 20, blir rettens slutning feil.

Gravers kritikk er også i og for seg berettiget, men problemet han peker på gjelder først og fremst hvordan retten konkret operasjonaliserer sin vurdering. Det skal vi komme tilbake til under punkt 3 om hvorvidt internasjonale utslipp skal trekkes inn i vurderingen.

Prinsipielt sett mener vi imidlertid at det kan være gode grunner til å se første ledd og tredje ledd i sammenheng, slik retten gjør. Mer presist kan man spørre seg om ikke tredje ledd har en dobbeltfunksjon: At tredje ledd både gir uttrykk for en positiv tiltaksplikt og samtidig er relevant når det negative vernet etter § 112 første ledd skal fastlegges. På et debattmøte i regi av Klimasøksmål Arktis etter at dommen falt uttalte Cathrine Hambro, miljøorganisasjonenes advokat, at det må være en sammenheng mellom bestemmelsens første og tredje ledd. Vi er enige i dette, og mener det er flere gode grunner til at rettighetsvernet i § 112 ses på som en sammenheng mellom første og tredje ledd:

1. For det første vil en slik to-trinns-vurdering ha visse likhetstrekk med den vurderingen man gjør etter flere av menneskerettighetsbestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og Grunnloven. Her er det vanlig at man først vurderer om det foreligger et inngrep – for eksempel i ytringsfriheten – og deretter om vilkårene for et lovlig inngrep er oppfylt. Dette er en fremgangsmåte norske jurister er godt kjent med. Fordelen vil dermed være at vurderingsmønsteret fremstår som kjent, og at § 112 ikke blir et rettslig fremmedelement der man må utvikle et nytt «språk». Tvert om, det vil være noe norske jurister er godt kjent med, ikke bare fra EMK, men også fra forvaltningsretten mer generelt.
2. For det andre vil en fremgangsmåte som er sammenfallende med tilnærmingen etter EMK og andre rettighetsbestemmelser i Grunnloven kunne bidra til at man får en reell mulighet for domstolsoverprøving. Det er kjent at enkelte mener at § 112 har preg av å være en ØSK-rettighet, som først og fremst gir uttrykk for politiske målsetninger. Å knytte § 112 opp mot vurderingsmønsteret for mer «klassiske» menneskerettigheter vil kunne gi bestemmelsen større rettslig gjennomslagskraft.
3. For det tredje er denne måten å resonnere på felleseuropeisk som følge av EMKs påvirkning på nasjonale rettskulturer. Å ha et felleseuropeisk «språk» for konstitusjonelle miljørettigheter vil kunne gjøre det enklere å trekke veksler på erfaringer mellom land. Klimasøksmål er en internasjonal trend, og om man i ett land får en progressiv avgjørelse, vil det være lettere å bruke erfaringene i andre land dersom rettighetsbestemmelsene har likhetstrekk.
4. For det fjerde vil alternativet til en kobling mellom første og tredje ledd være at man må se første ledd helt isolert. Det vil trolig innebære at terskelen for hva som anses som et inngrep blir svært høy. Etter vårt syn er det mer hensiktsmessig med en lavere terskel, for da skyver man argumentasjonsbyrden over på staten for å påvise hvilke avbøtende tiltak som er satt i verk.

Disse fire argumentene gjør at vi stiller oss positive til rettens generelle forståelse av § 112. Problemet med dommen er imidlertid at det går galt når rettigheten skal operasjonaliseres: både spørsmålet om internasjonale utslipp skal regnes med og spørsmålet om prøvingsintensitet lider av en del uholdbare argumenter, som vi nå skal gå videre til å se nærmere på.

3 Spørsmålet om internasjonale utslipp skal regnes med

3.1 Rettens argumentasjon

Som det fremgår av punkt 2 ovenfor mente retten at tiltak etter tredje ledd må bringe inngrepet «ned til» en tillatt terskel. Et av flere avgjørende spørsmål blir da hvordan man skal måle inngrepets negative virkninger. Som kjent, etter mye omtale i mediene, mente retten at utslipp som skjer i utlandet – når oljen og gassen forbrennes – ikke skal trekkes inn i vurderingen. Om man ser for seg rettens vurdering etter § 112 som en balansetest, vil det si at disse utslippene ikke legges i «minus-skålen», og at staten dermed slipper å legge like mange avbøtende tiltak i «pluss-skålen» for å oppnå likevekt. Dersom rettens forståelse blir stående, er det vanskelig å se for seg at § 112 vil ha noen særlig betydning som klimabestemmelse, og at den eventuelt «bare» vil bli en miljøbestemmelse.

Retten bygger på fire argumenter når den tar stilling til om utslipp fra olje og gass i utlandet skal regnes med.

For det første viser retten til sammenhengen mellom første og tredje ledd. Som nevnt ovenfor mener vi det ikke er koblingen mellom disse leddene i seg selv som er problemet. Derimot går det «galt» når retten skal operasjonalisere vurderingen. Her bygger retten på en grov og rettslig sett uholdbar feilslutning fra utgangspunktet om sammenhengen mellom første og tredje ledd når den skal ta stilling til betydningen av internasjonale klimagassutslipp. Det retten gjør er å slutte i «feil» retning, ved å si at dersom tiltaksplikten ikke er mulig å overholde – så kan ikke inngrepet være et brudd på §112. Graver påpeker hvor merkelig denne tolkningen blir i sin tekst i Morgenbladet: Hvis man har utslipp i en fjord, og dette medfører skade man ikke kan bøte på, så vil rettens tilnærming medføre at rettigheten ikke gjelder.

Graver mener derfor som nevnt at man ikke kan se leddene i sammenheng. Vi er overordnet sett enige i kritikken, men har altså en motsatt innfallsvinkel: Det er nettopp av denne grunnen man må se leddene i sammenheng, men man må også ta konsekvensen av dette når man skal anvende rettighetsbestemmelsen konkret. Dersom det er slik at inngrepet overstiger terskelen for inngrep etter første ledd, og tiltak for å bøte på dette ikke er mulig, så vil det bety at rettigheten er brutt og at inngrepet ikke er lovlig.

Hvor uholdbar rettens argumentasjon er kan illustreres med en analogi: Etter EMDs praksis om hemmelig overvåkning vil det være et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen hvorvidt man har betryggende kontrollmekanismer som kan motvirke vilkårlig maktmisbruk. Dette kan man omtale som avbøtende tiltak – akkurat slik Oslo tingrett legger opp til at avbøtende tiltak etter § 112 tredje ledd må trekkes inn. Hvis man i saker etter EMK artikkel 8 skulle resonnert tilsvarende som Oslo tingrett gjør, ville man kommet til at det ikke forelå en krenkelse av retten til privatliv dersom det ikke var praktisk mulig for myndighetene å iverksette kontrollmekanismer!

For det andre viser retten til forholdet mellom første ledd og andre ledd. Andre ledd – utredningsplikten – gir borgerne rett til kunnskap om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter første ledd. Retten argumenterte med at myndighetene ikke har en plikt til å utrede virkningen av CO2-utslipp av eksportert olje og gass, og at sammenhengen mellom første og andre ledd dermed talte mot å regne inn utslipp som skjer i utlandet. Det kan for øvrig påpekes at dette, oss bekjent, ikke er et avgjort spørsmål. Det kan godt hende man må si at noen utslipp i utlandet må utredes før de skjer. Som regjeringsadvokaten argumenterte med driver staten flere tiltak i form av regnskogvern i Sør-Amerika, tiltak som da ble utredet.

Uansett: Gitt et premiss om at en slik plikt ikke foreligger, er argumentet i og for seg logisk holdbart, men allikevel ikke en nødvendig slutning. Det er noe spesielt at en prosessuell rettighet – retten til kunnskap – skal definere innholdet i en materiell rettighet. En mer logisk slutning ville vært at det er den prosessuelle rettigheten som må fortolkes i lys av den materielle.  Og en må vel anta at rettighetssubjektene – folket – heller vil ha en sterk materiell rettighet og en noe svakere prosessuelle rettigheter enn omvendt.

For det tredje argumenterer retten med det folkerettslige systemet med byrdefordeling mellom stater. Også på dette punktet har retten i og for seg helt rett, for etter for eksempel Paris-avtalen er det slik at hver stat er ansvarlig for utslipp som skjer på vedkommende stats territorium. Rettens innfallsvinkel er allikevel ikke helt treffende, og her er det tilstrekkelig å vise til Gravers analyse i Morgenbladet:

Retten hoppet med dette bukk over at det som saken dreide seg om ikke var virkningene av utslipp fra forbrenning av olje og gass, men virkningene av å ta ytterligere olje og gass opp fra havbunnen. Tar man olje og gass opp fra de reservoarer hvor det ligger lagret, vil det føre til utslipp av CO2 til atmosfæren. Disse utslippene vil være en direkte følge av vedtak truffet av norske myndigheter og av handlinger utført i Norge, uavhengig av hvem som brenner oljen og gassen og hvor dette skjer. 
[…]
Akkurat som hvert lands ansvar er begrenset til tiltak for å redusere egen etterspørsel og bruk som fører til utslipp, har hvert land ansvar for egne tiltak som kan redusere tilbudet av stoffer som fører til utslipp. 

For det fjerde avviser retten saksøkernes argument om solidaritetsprinsippet. Saksøkerne hadde vist til en uttalelse om solidaritetsprinsippet i juridisk litteratur, men retten nøyde seg med å påpeke at sitatet gjaldt forholdet mellom generasjoner, og ikke land. Dette er også en noe spesiell argumentasjon, fordi argumentet fra saksøkerne neppe primært har dreid seg om ansvarsbyrden for utslipp mellom ulike land. Anførselen kan like godt forstås nettopp slik retten gjør det – at den gjelder overfor kommende generasjoner – og i så fall må man vurdere nærmere om dette er et rettslig relevant vurderingsmoment eller ikke.

Retten foretar også et vanlig feilgrep flere steder i dommen, som er å tolke ut i fra hvilken subsumsjon retten ønsker å foreta. Det tydeligste eksempelet på dette er når retten på side 18 skriver, i relasjon til hvorvidt man skal regne utslipp i utlandet, følgende: «Etter det retten forstår vil slike tiltak [utslippsreduserende tiltak] ikke vil være tilgjengelige for norske myndigheter ved utslipp fra virksomheter i utlandet.» Dommeren tar dette til inntekt for at utlandsutslipp ikke skal medregnes. Dette argumentet dreier seg om det prinsipielle spørsmålet om hvordan bestemmelsen skal tolkes, og hva som måtte være mulig for norske myndigheter å avbøte i denne konkrete saken, kan derfor ikke være relevant. Det kan jo for øvrig vises til at regjeringsadvokaten, i følge advokat Hambro som uttalte seg på et debattmøte i regi av Klimasøksmål Arktis, i sin fremleggelse av saken vektla det «tiltak» norske myndigheter gjorde i form av å subsidiere regnskogsvedlikehold i Sør-Amerika, som nettopp er et internasjonalt «tiltak» som kan redusere det totale CO2-nivået i verden.

3.2 Klimagrenser og juridiske grenser

Som vi har vist ovenfor i punkt 3.1, er rettens argumentasjon om utslipp i utlandet ikke helt overbevisende fra et juridisk ståsted. Det viktigste argumentet her er imidlertid det helt banale poenget retten ikke nevner, og som gjør at dommen fra et klimafaglig ståsted fremstår som absurd, nemlig at det er uten betydning for den negative klimapåvirkningen hvor utslippene skjer.

I en eventuell ankerunde er det viktig å få dette poenget klart frem. Men det ligger en viss fare her, som man må være oppmerksom på, slik at man sikrer at argumentet blir korrekt forstått. Ofte bruker man uttrykk som at klimaproblemet er globalt, og at klimautslipp ikke kjenner noen grenser. Det kan imidlertid være at formuleringer som dette er egnet til å villede og virke mot sin hensikt. For i jussen er det nemlig slik at menneskerettigheter kjenner noen grenser. Den tradisjonelle menneskerettsdoktrinen går ut på at statene som en klar hovedregel kun har ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene på eget territorium. Fra et juridisk ståsted er nok det tryggeste å legge det samme til grunn for § 112.

Derfor er det etter vårt syn viktig å understreke det helt banale: klimautslipp i utlandet som fører til økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren har negative virkninger her i Norge. Det er irrelevant for rettighetssubjektene – norske borgere – hvor utslippene skjer. Skulle en forfulgt rettens argumentasjon, ville utslippene måtte regnes inn dersom all olje og gass ble forbrent på norsk territorium. Men da er det jo like naturlig ut i fra et rettighetsperspektiv at utslippene like fullt er relevante når de skjer i andre stater, fordi konsekvensene for rettighetssubjektene er akkurat de samme. Alt annet blir ren formalisme.

(I parentes bemerket er det, nettopp på grunn av menneskerettighetens jurisdiksjonsprinsipp, ikke sikkert at det er så hensiktsmessig å trekke paralleller til korrupsjon begått i utlandet og eksport av våpen, som har negative konsekvenser i andre land – dette er nettopp ting som ikke går ut over norske rettssubjekter.)

Dette må på ingen måte forstås som at vi avviser prinsipper om internasjonal byrdefordeling og solidaritet, eller at vi underspiller klimakrisens globale karakter. Det vi er opptatt av er at man må tilpasse argumentasjonen til den konkrete rettslige konteksten, for det er rettsreglene som trekker opp rammene for hvilke argumenter som er relevante og ikke. Og da er det viktig at man får tydelig og klart frem de sentrale poengene.

4 Spørsmålet om prøvingsintensitet

Rettigheters effektivitet avhenger langt på vei av om de kan håndheves av domstoler. Men i tillegg til spørsmålet om rettighetene kan håndheves, er det av stor betydning i hvor stor grad domstolene vil foreta en selvstendig vurdering av om rettigheten er brutt. Dette omtaler man gjerne som spørsmålet om prøvingsintensitet. Spørsmålet kan muligens fremstå som litt juridisk-teknisk, men det er av helt avgjørende betydning for hvilken gjennomslagskraft § 112 skal ha. På dette punktet har vi to kritiske innvendinger til dommen:

For det første har retten få prinsipielle betraktninger om spørsmålet. Som tidligere nevnt trekker den en feilslutning fra Lønning-utvalgets rapport, men ellers er den taus om spørsmålet. Dette er spesielt, både fordi spørsmålet som nevnt er av avgjørende betydning i saken og fordi dette er en lære som er helt grunnleggende i norsk statsrett. Tradisjonelt har man, i tråd med Kløfta-dommen (Rt. 1976 s. 1), grovt sett sondret mellom prøvingsintensiteten for institusjonelle spørsmål, for spørsmål om enkeltmenneskets personlige frihet eller sikkerhet og for spørsmål om økonomiske rettigheter. I den førstnevnte typen saker skal retten være tilbakeholden med å overprøve de øvrige statsmaktenes vurderinger. I saker om den personlige frihet eller sikkerhet skal prøvingsintensiteten være betydelig, mens saker om økonomiske rettigheter kommer i en mellomstilling. Dette utgangspunktet har riktig nok blitt noe modifisert med årenes løp, men retten gjør uansett ikke et forsøk på å plassere klimasøksmål inn i denne modellen eller si noe generelt om prøvingsintensiteten.

For det andre er rettens konkrete vurdering av spørsmålet oppsiktsvekkende. Etter å ha gått gjennom et par debatter i Stortinget skriver retten på side 25: «Slik retten ser det kan det etter dette hevdes at Stortingets vurdering i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere at tiltaksplikten er oppfylt» (uthevet her). Skal man ta retten på ordet her mener den at den ikke har kompetanse til å overprøve Stortingets vurderinger – også når de debattene det er referert til ikke dreier seg om grunnlovsmessigheten av petroleumsvirksomheten. Med rettens tilnærming oppheves i realiteten § 112 som rettighetsbestemmelse.

Rettens vurdering ville hatt gode grunner for seg dersom den hadde vurdert den ene siden av tredje ledd, nemlig den politiske programerklæringen. Men det saken på dette punktet dreier seg om er som nevnt tredje ledd som «inngrepshjemmel» for første ledd. Det må være åpenbart at Stortinget ikke alene kan bestemme hvorvidt vilkårene til en inngrepshjemmel er oppfylte.

Retten går allikevel videre til å foreta en slags vurdering: «[e]n konkret vurdering av de tiltak staten har vist til gir imidlertid også grunnlag for å fastslå at dette [at tiltaksplikten er oppfylt].» Den «konkrete vurderingen» gjør retten på ett avsnitt, og nøyer seg med å vise til CO2-avgift, nasjonalt kvotesystem og forbud mot fakling. Det foreligger ingen selvstendig prøving av om disse tiltakene er tilstrekkelige for å oppveie for de negative klimaeffektene. Hvorvidt tiltakene fra et rettslig ståsted faktisk er tilstrekkelige er ikke det avgjørende her, men heller måten vurderingen (ikke) foretas på fra rettens side. Her må man kunne kreve en vurdering som tar utgangspunkt i bevismateriale om naturvitenskapelige forhold og den påviste effekten av de nevnte tiltakene.

Det kan også påpekes en mangel i konsekvens med hensyn til rettens argumentasjon. På den ene siden uttaler retten på side 27 at miljøorganisasjonenes anførsler om diverse skader på miljø i et helhetlig/langsiktig perspektiv er «mulige konsekvenser av Vedtaket som er for fjerntliggende (vår uth.) i forhold til den risiko som er relevant å vurdere, og dels beror på problemstillingene på sammensatte vurderinger (…)». Dette blir jo i realiteten et spørsmål dels om prøvingsintensitet, og dels et spørsmål om adekvans i årsakssammenheng. På side 26 har imidlertid retten vektlagt to tiltak som «er relevante fordi mulige i utslipp i forbindelse med produksjon på en eller flere av de aktuelle blokkene ligger 10 til 15 år frem i tid.» Dersom konkrete miljøskader som skjer andre steder i verden eller er litt vanskelige å finne frem til det konkrete innholdet i, ikke skal være relevante, må det nesten også være slik at en mulig miljøgevinst av tiltak som først gir miljøgevinst – og dette er usikkert – om 10 til 15 år, også er for fjerntliggende til at disse kan vektlegges.

5 Oppsummering

Ved å avvise klimagassutslipp som skjer i utlandet som irrelevante, slengte retten igjen den døren den så vidt hadde åpnet på gløtt for miljøorganisasjonene. Med tilnærmingen til prøvingsintensitet ble døren låst. Derfor bør dommen etter vårt syn ankes. Det er langt fra sikkert at man vil vinne frem med en anke, men for senere søksmål er det viktig at disse delene av dommen – som vi altså mener er mildt sagt diskutable fra et rettslig ståsted – ikke blir stående.

Grunnloven § 112 er, som de fleste andre menneskerettighetsbestemmelser, knapt utformet, og må derfor i stor grad få sitt nærmere innhold utviklet gjennom rettspraksis og juridisk litteratur. Det er allerede skrevet en del om bestemmelsen i litteraturen, men dommen fra Oslo tingrett illustrerer hvorfor utvikling gjennom rettspraksis er avgjørende: når bestemmelsen blir anvendt på et konkret faktum, kommer det tydeligere frem hvilke spesifikke tolkningsspørsmål som oppstår og som må få sin avklaring. De standpunktene retten har kommet til kan både angripes i en eventuell ankerunde og kritiseres i den akademiske rettsvitenskapen, og slik vil man, steg for steg, fylle bestemmelsen med et konkret innhold.

6 Anbefalt videre lesning

Intervju med Jan Fridthjof Bernt: – Det blir som å si at vi ikke er ansvarlige for skadene om vi sender opp en rakett og den lander i et annet land

Erlend Methi: Ingen grunn til ro

Pål W. Lorentzen: Rettmessig klimasøksmål

Hans Fredrik Marthinussen: Klimapolitikk er nå juss

Intervju med Esmeralda Colombo: Norsk klimasøksmål er del av ein internasjonal trend

Intervju med Jørn Øyrehagen Sunde: Ikkje imponert over klimadommen

 

En økonomi som stoler på deg

Denne teksten er først publisert i Røyst #8, Tillit, november 2017.

La oss snakke om arbeiderstyrte bedrifter  

Kapitalismen er ikke akkurat tillitsvekkende. Den grunnleggende logikken er jobb hardt eller så er du overlatt til deg selv, i verste fall til døden. Norge har bare korrigert den litt med sosialpolitiske tiltak og et mer organisert arbeidsliv. Forholdene i resten av verden er ikke sammenlignbare. 

Løsningen er og har alltid vært enkel: Gi makta tilbake til arbeiderne; gi de som sliter hver dag muligheten til selv å bestemme over sitt eget arbeid; gi de styringen over virksomheten sin, ved å legge til rette for arbeiderstyrte bedrifter. 

Dette var en stor venstresidesak, spesielt i sørlige deler av Europa, nærmere bestemt Italia, der den første arbeiderstyrte bedriften ble etablert i 1854. I dag ansetter slike kooperativer hele 1.3 millioner nasjonalt. Likevel fremstår det som om venstresida langt på vei har forsaket tanken. I norsk politikk er det (foruten Rødt) lite snakk om arbeiderstyrte bedrifter, til tross for at dette er et naturlig tilskudd til debatten rundt fagforeninger. Min oppfattelse av den offentlige samtalen er tilsvarende. Lokaldemokratiske løsninger løftes sjeldent frem. Senest hørte jeg Slavoj Žižek, i en tale til Google, uttrykke at lokaldemokratiske løsninger var dødfødte. Venstresida hadde forsaket disse. 

Spørsmålet er hvorfor, og jeg vil svare at det er to hovedgrunner. Den første handler om mobilisering. Å si at vi må gjøre X er mye enklere og mer appellerende enn å si vi må la gruppe X bestemme selv hva de vil gjøre. Også for den revolusjonære er løsningen egentlig kjedelig. Arbeiderdemokrati, en demokratisering av økonomien på mikronivå, er et grunnleggende reformistisk steg. 

I et annet foredrag gjør Žižek det han kan best, nemlig å analysere hodene til folk. I The Courage of Hopelessness1 (basert på boken med samme tittel) forklarer Žižek trangen venstresida har til å holde fast ved revolusjonen som den eneste løsningen. Som han påpeker er det modigste egentlig å innse at det ikke blir noen storslagen revolusjon. Kampen blir ikke på valen, den blir på kontorene til EU, i korridorene til Stortinget, på gata sammen med fagforeningene – den blir lang, og den blir tung. Å innrømme dette, er det virkelig modige, mener Žižek.  

På samme måte tror jeg at den løsningen jeg skal argumentere for er en slik tung, kjedelig, og lite appellerende løsning, nemlig å tilrettelegge for en sakte oppbyggelse av arbeiderdemokratier verden over.  

Reform eller revolusjon 

Den andre grunnen er historikken til arbeiderdemokratiet og kooperativer. Mot slutten av 1800-tallet talte for eksempel den tyske sosialdemokraten Eduard Bernstein varmt om fagforeninger, forbruker- og arbeiderkooperativer, og pekte med dette på at revolusjonen var unødvendig. Naturlig nok må sosialistene svare på slikt, og i Reform or Revolution avfeier Rosa Luxemburg hele ideen om arbeiderdemokrati som et mulig kompromiss mellom arbeiderne og overklassen.2   

Dette må imidlertid leses i lys av sin tid. Luxemburg sto i en (ord)krig med de liberale, tyske sosialdemokratene. Deres reformisme er som Arbeiderpartiets i dag, løsninger som kuer arbeiderklassen, og dermed opprettholder et kapitalistisk system. Etter hvert som tiden går, blir derimot støtten for disse løsningene sakte men sikkert erodert. Sosialdemokratiet er et midlertidig klassekompromiss, og det skal ikke mer til enn dårlige tider før utviklingen mot mer arbeidermakt snur. Dagens høyreside sine «reformer» er ikke stort mer enn reverseringer av disse hardt tilkjempede kompromissene. At Luxemburg visste, og forsto dette, gjør det forståelig at hun fullstendig avviser arbeiderdemokratiet. 

I motsetning til verdenen Luxemburg levde i, er ikke revolusjonen nært forestående. Da er nettopp slike reformistiske grep verdt å se på. Luxemburg vedkjenner tross alt at arbeiderdemokratiet er sosialisme i praksis, å la arbeiderne bestemme hvem deres egne sjefer er. 

Det er dette som er kjernen i arbeiderdemokratiet. Heller enn at hver aksjonær har x-antall stemmer basert på hvor mange aksjer de har i selskapet, vil en demokratisk bedrift gi hver ansatt en stemme. Så kan de, på så jevnlig basis de selv føler for, stemme over hvordan bedriften skal styres. De kan velge sjefen sin, de kan prioritere prosjekter de tror på, de kan velge mellom å benytte økt produktivitet til å redusere arbeidsdagen, spare opp for store innkjøp, eller donere til det trengende lokale sykehuset.  

Arbeiderdemokratiet er tillit til at menneskene i samfunnet vårt selv kan bestemme hva vi skal produsere, hvordan vi skal gjøre det, og hvem som skal gjøre det. Naturligvis er ikke dette problemfritt, men som Churchill sa: «Democracy is the worst form of government, except for all the others.» 

Arbeiderdemokratiet er på fremmarsj 

Like før vårens valg slapp Labour en pamflett om alternative eierskapsstrukturer, som løftet frem arbeiderdemokratiet.3 Sør-europeiske kooperativer viste sin overlevelsesdyktighet under finanskrisa, og har gitt eksemplene en bevegelse for demokratisering av eierforholdene behøver. Økonomen Richard Wolff, med nettverket Democracy At Work bak seg, har kjempet arbeiderdemokratiets sak i USA. Faktisk har han nå blitt så kjent at han var på Fox News for å diskutere dette nylig.4  

En grunn, som Wolff løfter frem, er at man ‘slipper’ en revolusjon, samtidig som man legger grunnlaget for den. Å legge til rette for, og opprette arbeiderdemokratier i stor skala er jo å ta produksjonsmidlene tilbake fra kapitalistene og overføre de til arbeidere. Han illustrerer poenget med å vise til at under føydalismen så man ‘øyer’ av kapitalistiske økonomier, skapt av fraflyktede serfer. Arbeiderdemokratiet kan slikt sett ses på som små øyer av revolusjonen: et vindu inn i en fremtidig verden. Her skiller arbeiderdemokratiet seg fra fagforeninger. 

Som Rosa Luxemburg påpeker i Reform and Revolution er det sentrale problemet til fagforeninger at de aldri kan gjøre noe annet enn det kapitalismen tillater.5 Fagforeningers primære oppgave er å sørge for at arbeiderne får den lønna (eller rettigheter) markedet tillater, ettersom kapitalisten gjerne vil beholde mer selv. Sentraliserte lønnsforhandlinger tillater dette. 

Men der stopper dessverre toget. Fagforeninger er begrenset av det faktum at den enkelte arbeider er ansatt, og (i de fleste tilfeller) avhengig av denne ansettelsen. Samtidig står fagforeningenes overlevelse i motsetning til kooperativet. Uten monopolet på produksjonsmidler hos kapitalistene, er det unødvendig å opprette et monopol på arbeidskraft for å forhandle. Dette forklarer dels hvorfor dette ikke er en kamp i den norske fagbevegelsen. Som jeg skal komme tilbake til er imidlertid denne motsetningen ikke en nødvendig en. 

Arbeiderdemokratiet er konkret velferd 

Et arbeiderdemokrati som selv eier produksjonsmidlene kan frigjøre seg fra den ene pilaren av kapitalismen: arbeidsgiverens kontroll over sine ansatte, og utnyttelsen av deres arbeidskraft. Dette vil få flere konsekvenser, særlig i form av helt konkret velferd for de ansatte. Jeg skal skissere noen av de viktigste: 

Arbeiderne som jobber i en bedrift har sin egeninteresse i å bruke pengene de tjener på seg selv – med andre ord – bedre lønn og rettigheter. Det mest velkjente eksempelet for oss nordmenn er Tine.6 De har forsøkt prøveprosjekt med sekstimersdager, de gir dyra (relativt) gode levekår, sørger for at bøndene lever et greit liv, og sist men ikke minst opprettholder de landbruket i Norge. Det betyr ikke at Tine er en bedrift uten problemer. At arbeiderne selv bestemmer over sin egen profitt medfører at de ‘bare’ utnytter seg selv, heller enn at arbeidsgiveren gjør det. Det kan derfor diskuteres om man har endret de grunnleggende markedsmekanismene. Samtidig gir det Tine et komparativt fortrinn i markedet. Jobber du for deg selv, og noe du tror på, er dette mer motiverende enn å jobbe for noen andres profitt. 

Det viktigste skillet er nemlig at disse arbeiderne har barna i den lokale skolen, de kjøper varer i det lokale supermarkedet, de har bestemoren sin på hjem og de blir friske på det lokale sykehuset. Kort sagt: Dette er mennesker som har et sterkt incentiv til å bruke overskuddet sitt på å støtte opp om gode, kollektive løsninger. En aksjonær bryr seg ikke om dårlige velferdstjenester – barna sendes på privatskoler, vedkommende blir friskmeldt i private sykehus, og har penger til å sende bestemor på det beste sykehjemmet. Dette er riktignok mindre sant i mindre byer, der de fleste deler de samme tjenestene, men det har seg gjerne slik at aksjonærer og bedriftseiere nettopp befinner seg i de større byer.  

Arbeiderne vil heller ikke bli fremmedgjort fra sitt eget arbeid. En arbeiderstyrt bedrift vil legge kontrollen over arbeidet til arbeiderne selv, og gjør dermed arbeidet til deres eget. Effekten bekreftes av en rekke studier: arbeiderne trives bedre, slutter sjeldnere, de deltar aktivt i de demokratiske prosessene, og ikke minst er de mer solidariske med hverandre.7 

Dermed inntar arbeiderne, også i krisetider, en «vi er alle i samme båt»-holdning. Mens aksjeselskaper legger ned eller fusjonerer med høy frekvens, og konkursinstituttet gjør at de kan gjøre det uten store personlige konsekvenser, er arbeiderstyrte bedrifter gjerne mer stabile. Studier av franske vinkooperativer sammenlignet med private, tyder på at bedriftene er vesentlig mer robuste.8 

Ser vi til Amerika viser det seg at arbeiderdemokratiet er svært effektivt i områder med mye fattigdom. I Bronx, for eksempel, har helsetjenester og vasketjenester gjort det mulig for lavinntektsarbeidere å skaffe seg en arbeidsplass. Byens behov for disse tjenestene er stort, og med et innskudd på 1000 dollar som nedbetales over lengre tid har de klart å opprette bedrifter som ansetter 90 prosent minoritetskvinner, til en lønn dobbelt så høy som markedet betaler. Ironisk nok gjør også denne eiermodellen det mulig for udokumenterte innvandrere å arbeide, på grunn av et smutthull skapt for at rike menn fra utlandet skal kunne arbeide i bedrifter de har investert i, uten oppholdstillatelse. Loven gjelder også for latinamerikanske kvinner som har investert i vaskekooperativet sitt. 

Sist men ikke minst: En arbeiderstyrt bedrift vil aldri flagge ut arbeidsvirksomheten sin bare fordi det er mer lønnsomt å tjene penger på fattige mennesker i Bangladesh, eller å kjøpe opp store eiendommer i Chile. Dermed velger en arbeiderstyrt bedrift aldri å outsource lidelsen arbeidet innebærer, men har sterke incentiver til å stå i solidaritet med arbeidere over hele verden. 

En kan si til dette at man ikke reelt sett er solidarisk dersom man bare ’tilfeldigvis’ er solidarisk grunnet materielle kår. Til dette vil jeg si til det at en betydelig andel av arbeiderne vil være reelt solidarisk også internasjonalt på samme vis som de er det nasjonalt. Som allerede vist inntar man en ‘samme-båt’ holdning, og selv om den er svakere, er den trolig der internasjonalt også. Selv om man ikke skulle være enig i dette, er det nettopp den sosialistiske politikk sitt ansvar å sørge for materielle kår som tilrettelegger og oppfordrer til solidaritet.   

Isolert og alene? 

Dette er derimot ikke alt som trengs. For selv om arbeiderne eier produksjonsmidlene, er de fortsatt underlagt det altomfattende kapitalistiske systemet. Med dette følger de strukturelle ulikhetene som kumuleringen av kapital over hundrevis av år medfører seg, samt at de må delta i den harde konkurransen med andre kapitalistiske bedrifter. Som jeg tidligere uttrykte, kan arbeiderstyrte bedrifter illustreres som en liten sosialistisk øy i et enormt hav av kapitalisme. Å sørge for at havet ikke fosser inn, er ingen enkel oppgave. 

Luxemburgs hovedproblem med arbeiderdemokratiet er nettopp dette. Hun skriver: «The establishment of producers’ coop­eratives on a wide scale would suppose, of all, the suppression of the world market, the breaking up of the present world economy into small local spheres of production and exchange. The highly developed, widespread capitalism of our time is expected to fall back to the merchant economy of the Middle Ages. »9 

Dette er den mest vesentlige innsigelsen. Mens arbeiderstyrte bedrifter kjemper for gode tjenester og arbeidsvilkår, er profittmotivet motoren ellers i økonomien. Heldigvis har vi siden Luxemburgs tider sett at det faktisk er mulig å opprettholde arbeiderdemokratiske bedrifter, uten at dette tar oss tilbake til middelalderen. Tvert om, arbeiderstyrte bedrifter kan være særskilt tilpasningsdyktige og har evnen til å overleve konkurransen. 

I Baskerland står arbeiderstyrte bedrifter for ⅓ av BNP. De yter velferdstjenester, holder ungdom unna arbeidsledighet, og en hel rekke andre, gode formål. Disse står for hele 1.3 millioner arbeidsplasser i 2012 i Italia.10 Spørsmålet blir dermed hvordan disse har klart å overleve, selv mens landene de opererer i er underlagt frimarkedet i EU og har gått gjennom enorme svingninger i økonomien, særlig finanskrisa i 2008. Hvordan har de unngått å bli «small local spheres of production and exchange»? Svaret er mangfoldig. 

Mondragon er på et vis en organisasjon på linje med NHO. Samtidig som de driver organisasjonsarbeid, og fungerer som en paraplyorganisasjon for mange kooperativer, driver de også som en egen bedrift, og har nesten 80 000 ansatte. I motsetning til NHO kjemper Mondragon for at arbeiderne skal få det bedre, ikke verre. De blir større og større uten tegn til nedgang. Den viktigste oppgaven Mondragon har er å hjelpe arbeiderstyrte bedrifter til å overleve i kampen mot kapitalistiske bedrifter. 

Dette innebærer for det første å gi krisehjelp til arbeiderstyrte bedrifter ved at en del av de nettverkede bedriftenes profitt går inn i en krisepott for alle i nettverket. Mens Sør-Italias arbeidsplasser ble flagget ut under finanskrisa, noe som gjør at arbeidsledigheten er på 60 prosent, brukte Mondragon krisefondet til å opprettholde en betydelig andel av de kriserammede bedriftene. Dette er jo i praksis det samme som staten gjør for bankene, og som bankene igjen gjør for næringslivet. Merkelig nok var ikke de interessert i å støtte de arbeiderstyrte bedriftene da de slet. 

Naturligvis er dette krisefondet demokratisk styrt. For eksempel var det først og fremst essensielle – nødvendige – næringer som ble opprettholdt via krisefondet: velferdstjenester, supermarkeder og så videre. Tar vi et norsk hypotetisk eksempel er det naturlig å tro at arbeiderne i stor grad ville valgt å legge ned oljenæringa, heller enn gamlehjemmet. For arbeiderne er det ikke utelukkende arbeidsplassene som er viktige, det er også hvilke tjenester de produserer, og at disse er tilgjengelige for samfunnet de lever i. 

I tillegg til krisefondet er ikke arbeiderstyrte bedrifter i direkte konkurranse med hverandre på samme måte som kapitalistiske bedrifter – kampen står om å yte gode nok tjenester til samfunnet, ikke om å tjene nok penger. Dermed får de også på lokalt nivå muligheten til å samarbeide i krisetider. Mantraet «vi er alle i samme båt» klinger her, som ellers.  

Et eksempel forekom under finanskrisa, i regi av Mondragons spanske avdeling.11 Mens resten av landet hadde en arbeidsledighet rundt 26 prosent og kuttene i velferd ble større og større, sto de 84 000 jobbene i Mondragons kooperativer trygt. Som Emilio Cebriá, sosial direktør for den største individuelle gruppen i Mondragon, supermarkedgruppen Eroski, uttrykker til The Guardian (07.02.2016): «We’re more flexible.» 

Ved selv å redusere lønnen, gjennom redusert arbeidstid, kan andre få prøve seg på det arbeidet som plutselig har blitt frigjort. Om én bedrift sliter, kan personen som jobbet der ta en midlertidig stilling i en annen bedrift som gjør det bedre. Dermed unngår man alle de negative effektene vi vet arbeidsledighet fører med seg, samtidig som bedrifter med lav avkastning ikke legges ned i tråd med mer alminnelige kapitalistiske prinsipper. Hedgefondets krav om 10–30 prosents avkastning gjenspeiler ikke virkeligheten. Supermarkeder behøves selv om avkastningen er liten. 

Samtidig tar kooperativene i bruk en rekke parlamentariske virkemidler.12 Det er alt fra skattefritak, konkurransebegrensninger og muligheten for arbeidere til å få sikre lån. Et mer oppsiktsvekkende eksempel er muligheten til å bruke statlige velferdsutbetalinger til heller å kjøpe opp arbeidsplassen som flagger ut eller legger ned. Dersom bedriften plutselig tjener mindre enn hedgefondet krever, og arbeidsplassene sendes til India, får disse arbeiderne muligheten til å frasi seg retten til sykepenger mot at myndighetene står for kapitalen som trengs for å opprettholde bedriften og gjøre den om til en arbeiderstyrt bedrift. 

Alle parter vinner med en slik løsning: Kapitalisten får solgt bedriften, arbeiderne beholder arbeidsplassen, og myndighetene ivaretar langsiktig lønnsomhet ved å opprettholde en skattebetalende bedrift. 

Myndighetene bruker også en aktiv finanspolitikk for å favorisere de arbeiderstyrte bedriftene. Eksempelvis opplevde befolkningen de dels private, og dels offentlige velferdstjenestene som svært mangelfulle. Da opprettet de egne, og gjorde det bedre enn resten. Uten parlamentarisk støtte ville dette ikke vært mulig å opprettholde over lengre tid, men resultatet er nå at arbeiderstyrte bedrifter yter en betydelig andel av velferdstjenestene i Italia.13 

Men kan de konkurrere? 

Svaret er ja. I boka Capital and the Debt Trap påviser Claudio Sanchez og Bruno Roelants i en kvalitativ studie av fire store arbeiderstyrte bedrifter hvordan flere av de effektene jeg allerede har snakket om gjør arbeiderstyrte bedrifter vesentlig mer produktive, men ikke minst at de såkalte perverse incentivene som en kapitalistisk organiseringsmodell medfører forsvinner under en arbeiderstyrt modell.14 Særlig er det slik ettersom organisasjonen International Cooperative Alliance forplikter mange arbeiderstyrte bedrifter til en mer bærekraftig politikk. Mens topplederne i en bedrift ofte ble incentivert til kortsiktig og selvstendig tenkning, som er en av de tre hovedgrunnene økonomer mener ledet til finanskrisa i 2007, må arbeiderstyrte bedrifter tenke langsiktig. 

Tesen bekreftes av Virginie Perotin fra Universitetet i Leeds.15 Han konkluderer, basert på studier av en rekke arbeiderstyrte bedrifter i Vest-Europa, USA og Latin-Amerika, at ikke bare er det slik at den holistiske tilnærmingen gir en bedre arbeidsplass, men også at «worker cooperatives are more productive than conventional businesses, with staff working ‘better and smarter’ and production organized more efficiently»16. 

Det kapitalistiske havet av bedrifter som gjør lite annet enn å knive om profitten vil bli vanskelig å holde tilbake. Mondragon er ikke plettfrie, og utnytter arbeidere i Sør-Amerika. Også arbeiderstyrte bedrifter er gjenstand for konkurransen i det kapitalistiske markedet. Dette er den desidert sterkeste innvendingen, men den er ikke uoverkommelig.  

Selv om konkurransen er hard, er den ikke nødvendigvis bra. Den korttenkende bedrift vil ikke ivareta de hensyn som er nødvendig for å opprettholde produktivitet over lang tid. Labours pamflett fra 2017 påpeker at korttenktheten i markedet medfører at man ikke investerer på en langsiktig og produktivitetsøkende måte, samtidig som man underbetaler og overarbeider arbeiderne. Syke mennesker som benytter utdaterte og dårlige produksjonsmidler, produserer lite. Arbeiderstyrte bedrifter, med sin langsiktige tenkning og statlig støtte til å overleve på lang sikt, har ikke de samme problemene. 

Arbeiderstyrte bedrifter er så langt bare et velferdstiltak, men mens vi venter på revolusjonen bør vi etablere så mange av disse sosialistiske øyene som mulig. Gi tilliten tilbake til arbeiderne, og de vil vise seg å klare det meste selv. 

Kildene ble fucket opp i formateringen, men regner med de fleste kan forstå hvordan det fungerer.

1 https://www.youtube.com/watch?v=aNlW3HnNqlk&t=3986s
2 Luxemburg, Rosa, Reform or Revolution? (1898) (Haymarket books, 2008)
3 Alternative models of ownership, Report
to the shadow chancellor of the exchequer and shadow secretary of state for business, energy and industrial strategy. Labour.org.uk (2017)
4 https://www.youtube.com/watch?v=SB2-4F758Yo  
5 Luxemburg, 1898 
6 «Fast sekstimersdag etter vellykket forsøk» Adresseavisen (18.08.2009) 
7 Davy Castel, Claude Lemoine, Annick Durand-Delvigne, Working in Cooperatives and Social Economy: Effects on Job Satisfaction and the Meaning of Work, (Perspectives interdisciplinaires sur le travail et la santé 13-2, 2011) 
8 Justine Valette, Paul Amadieu, Patrick Sentis, Survival in the french wine industry, cooperatives versus corporations (International Co-operative alliance, 2016). 
9 Luxemburg, Rosa, Reform or revolution? (1898) s. 82 
10 Censis, Annual Report on Cooperation in Italy (2012) 
11 «Mondragon: Spain’s giant co-operative where times are hard but few go bust», The Guardian (7.03.2013) 
12 «Learning from Emiliea Romagnas cooperative economy», Thenextsystem.org (7.02.2016) 
13 «The Italian Region Where Co-ops Produce a Third of Its GDP», yesmagazine.org (05.07.2016) 
14 Sanches, Roelants, Capital and the Debt Trap (Palgrave Macmillan, 2010) 
15 Perotrin, Virgina, What do we really know about worker co-operatives? (Cooperatives UK, 2016) 
16 Perotrin, What do we really know about worker co-operatives? p. 3 

 

Marx og Eckhoff: Et innspill i metodedebatten

Den fellesjuridiske intuisjon gir forbløffende ofte enighet i de fleste spørsmål, sier Eckhoff. Dette svaret er et av de viktigste svarene for norsk juridisk metode, helt siden faget ble etablert som disiplin. Nils Nygård fulgte det opp, med et tilsvarende sentiment. I nyere tid er det stort sett enighet om at de vanskelige juridiske spørsmålene enten må eller bør avgjøres basert på en felles juridisk intuisjon. Dette gir stort sett gode avgjørelser – og pragmatisk som vi er kan vi akseptere det.

Andre er naturligvis mer kritisk, Knut Martin Tande kommer med sin ‘nyere’, eller ‘vitenskapelige’ metode. Det Tande reelt forsøker å gjøre er å utvide de faste tolkningsprinsippene i vanskelige spørsmål, slik at de i mindre grad er opp til intuisjonen. Det faller riktignok passe flatt, som Erlend Baldersheim påpeker i forrige jussens venner. Samtidig vil jeg hevde at Tande er inne på riktig spor – vi må få minsket bruken av intuisjonen. Vår begrunnelse er derimot vesentlig forskjellig.

Disclaimer: Dette er kjappe, ufullstendige tanker. Det jeg skal presentere er ett argument, som dels forklarer hvorfor intuisjon er problematisk. Jeg forsøker ikke å svartmale hele det norske juridiske miljøet (gi meg jobb UiB <3).

Karl Marx er ingen rettsfilosof, men han er en dyktig teoretiker, som – av nødvendighet – uttaler seg om det juridiske systemet, representert ved staten. For de som ikke kjenner marxistisk rettsfilosofi er dette en svært god forelesning om temaet, men la meg oppsummere kjapt: Marxister mener staten er den ene klassens våpen for å undertrykke den andre klassen. Dette har vært sant siden staten oppsto: Den føydale stat ivaretok arbeidsherrene, staten i slavestaten opprettholdt slaveriet, kolonistaten opprettholdt koloniene og så videre. Den kapitalistiske stat sikrer at arbeider fortsatt er underlagt og avhengig av kapital.

Det finnes en rekke kjappe eksempler på dette i norsk rett også, som f. eks. det enkle faktum at det koster penger å fremme en sak for domstolene. Slik får de med mye kapital vesentlig større tilgang til å få krevd sin rett, og slik bidrar det juridiske systemet til at de med kapital får akkumulert mer kapital, på bekostning av de med mindre. Og så videre.

Men så snakker jeg jo her om juridisk metode, og intuisjonsargumentet. La oss først avklare hva som reelt sett ligger i dette argumentet. Som Eckhoff sa er jurister stort sett enige i de fleste juridiske spørsmål. Nygård mener dette stammer fra vår felles utdanning, felles sosialisering og så videre. I tillegg kommer enkelte institusjonelle faktorer som sørger for at vi stort sett kommer til de samme konklusjonene.

Man kan omformulere dette til å være et argument for at norsk rettskultur, som all annen kultur, binder aktørene til å forholde seg til visse regler når de uttrykker seg som del av den kulturen. Det er ikke den enkelte dommers intuisjon som kommer til uttrykk, men en konkret materialisert rettskultur.

Før jeg går videre til å forklare hvordan dette henger sammen med et marxistisk rettsteoretisk rammeverk, la meg utfordre premisset om at jurister stort sett er enige. Dette er sikkert sant i akademiske og ekspertmiljøer, slik som Høyesterett eller hos regjeringsadvokaten. Det er nok også sant innenfor et enkelt fagmiljø, eller innenfor et par advokatkontor som alle har spesialisert seg. Dette, vil jeg påstå, handler om at disse miljøene, til fordel for det norske miljøet som sådan, har en egen og spesialisert intuisjon. Sagt på en annen måte: Deres intuisjon gir svar på flere vanskelige spørsmål.

For de som derimot ikke har noen ekspertise, og muligens leser seg opp på spørsmålet for første gang, vil jeg hevde det stiller seg vesentlig annerledes. De vil i mye større grad bygge på sin egen intuisjon, og ikke den mer spesialiserte intuisjonen innenfor det aktuelle fagområdet. Deres intuisjon vil dermed i større grad være vilkårlig – den vil ha færre svar på de vanskelige spørsmålene.

Dette svekker nok motargumentet til forsvarerne av intuisjonen i ganske stor grad, som er at de vanskelige spørsmålene er sjeldne. Ikke minst: Det vil i større grad være de som har mest ressurser som vil ha muligheten til å benytte seg av den spesialiserte intuisjonen. Er du fattig kan du ikke gå til de beste firmaene, eller de høyeste domstolene, uten å påløpe enorm risiko du trolig ikke har muligheten til å ta.

I tillegg til dette forholder det seg slik at de aller fleste jurister kommer fra samme bakgrunn. Ressurssterke foreldre, godt sosialt miljø, gode skoler, mye penger, homogen demografi og så videre og så videre. Case in point: Hadde juridisk fakultet i Bergen avgjort stortingsvalget ville venstre og Høyre hatt rent flertall alene.

Dette påvirker deres intuisjon. Har du for det meste vokst opp med hvite mennesker fra ressurssterke familier, er sannsynligheten stor for at du tar deres sak mer på alvor, enn den fattige svarte moren. At vi er mer tilbøyelige til å sympatisere med mennesker vi opplever å ha mye erfaring med – ved at de ser ut som oss, snakker likt, benytter samme manerismer, osv. – burde ikke komme som noen overraskelse.

Om vi så drar inn den marxistiske analysen ser vi hva dette er: Det er systematisk undertrykkelse fra én klasse overfor en annen. Systematisk sett er det større sannsynlighet for at vanskelige spørsmål vil bli avgjort i favør av den ressurssterke part, til skade for den ressurssvake. Ikke minst: Denne systematiske biasen vil uttrykke seg sterkere jo lavere instans man er i, og de ressurssvake vil i større grad måtte forholde seg til de lavere instanser.

Så da kan vi gjøre lite annet enn å pakke sammen og begynne på en bedre metode (eller bare legge inn flere rettsdogmatiske fordeler for de ressurssvake for å bøte på et forhåpentligvis midlertidig problem.)