Samtykkeparagraf er en god idé, av flere grunner.

Det siste halvårs voldtektssaker med Hemsedalssaken og nå nylig saken i Bergen har fått meg til å revurdere mitt syn på voldtektsspørsmålet. Tidligere har jeg tenkt at dette i all hovedsak er et spørsmål om ressurser og prioritering fra politi og øvrig rettssystems side. Det synes å kanskje ikke være tilfellet.

For det første har vi fått et åpenbart eksempel på at en samtykkeparagraf ville ledet til domfellelse for noe som klart var en voldtekt. Saken i Bergen innebar en gutt som bla. dro av et voldtektsoffer trusen flere ganger, til tross for at hun både uttrykte og sa muntlig “nei”. At det bestemmende mindretall ikke anså dette som voldtekt er for meg lite annet enn uforståelig. Dersom vi hadde et alternativt vilkår i strl. §291 som sier at seksuell omgang “uten noens samtykke” er voldtekt er det ingen tvil om at subsumsjonen ville vært klar.

Før den misforståelsen kommer på bordet – en samtykkeparagraf snur ikke bevisbyrden. Offeret må fortsatt bevise ut over enhver rimelig tvil at det ikke forelå et samtykke.

Den innsigelsen som står igjen er imidlertid fortsatt vesentlig. Som Ove Vanebo så godt forklarte på Dagsnytt Atten den 25. april vil en samtykkeparagraf medføre en helt annen bevisføring. Man vil måtte presse offeret for hvordan denne har oppført seg, hvilke signaler hen sender, om det var sannsynlig at vedkommende ikke ga sitt samtykke og så videre. Kort forklart vil en slik endring medføre at man heller enn å se på hvordan gjerningsmannen oppfattet eller burde oppfattet situasjonen, ser på offeret, noe som er stikk i strid med et prinsipp om at offeret aldri er medansvarlig for å ha blitt voldtatt.

En kan delvis ivareta dette hensynet ved å ha større støtteapparat for offer både under og etter rettssaken, samt med klare retningslinjer for dommere og forsvarer. Dette er en avveining som bør, og må gjøres, men er i all hovedsak et empirisk spørsmål vedrørende effekten på offeret contra eventuell økning i faktiske voldtekter som blir domfelt på grunn av en slags pedagogisk effekt på dommere og lekdommere. Dette empiriske spørsmålet er vanskelig å besvare, i alle fall i forkant av en eventuell endring.

I tillegg har vi et annet spørsmål som drøftes i bla. Tidsskrift om strafferett 03/2010: nedsubsumsjon. Nedsubsumering i tilfelle voldtektsbestemmelsen vil være når det ikke er mulig å bevise forsett, men det er mulig å bevise grov uaktsomhet og man subsumerer rettspørsmålet under den bestemmelsen i stedet. Ser man på tallene for voldtektssaker siden endringen av voldtektsslovgivningen (inkludert grovt uaktsom voldtekt) ved årtusenskiftet er det ingen endring i økningen domfellelser.

Det vi da må kunne legge til grunn er at vi har like mange domfellelser som tidligere, men nå vet vi også at enkelte av disse er subsumert under grovt uaktsom voldtekt. Dette medfører – grunnet ingen minstestraff – mindre straff i alle tilfellene. At enkelte av disse tilfellene også – i følge faktum – åpenbart burde vært subsumert under forsettlig voldtekt, er også pinlig åpenbart. Jeg skal ikke gå i detalj her, men dommene Rt. 2004 s. 1556, Rt. 2006 s. 471 og LB-2009-131786 er alle klare eksempler på faktum som klart tilsier forsettlig voldtekt (flere er også svært grove voldtekter), men som blir subsumert under grov uaktsomhet.

Det som er noe overraskende er at i alle tre av disse dommene kan det godt tenkes at en samtykkebestemmelse ville medført at de ble subsumert under forsettlig voldtekt. For å ta Rt. 2004 s. 1556 som eksempel er faktum beskrevet slik av Høyesterett:

“Etter alkoholbruk og krangel slo domfelte til den krenkte fleire gonger med knytt hand slik at ho tok til å blø naseblod. Han tok også kvelartak på henne. Svogeren kom då til og spurte gjennom døra om alt var i orden. Domfelte heldt den krenkte over munnen og sa ja til svogeren. Sambuaren vart deretter beden om å vaske seg, og så om å gå inn på soverommet. Lagmannsretten uttala her: ‘Samleiet ble gjennomført ved at fornærmede snudde ryggen til tiltalte, som gjennomførte handlingen mens fornærmede var helt passiv.”

Denne “passiviteten” – hvis man legger til grunn en slags forståelse av voldtekt som noe som må innebære vold – er kanskje av retten tolket dit hen at mannen burde forstått at den tidligere volden har vært trussel nok. Altså at man på grunn av “kravet om vold” ikke ser sammenhengen mellom volden og “passiviteten” direkte. Skulle man imidlertid legge til grunn et krav om samtykke, delvis av pedagogiske og delvis av mer logiske grunner, vil man antageligvis komme til at mannen her helt åpenbart måtte forstå at han ikke har et reelt samtykke og at handlingen er forsettlig.

Denne siste biten er noe mer spekulativ. Jeg tror imidlertid at man ved å innføre en samtykkeparagraf kan gjøre det lettere å se at dette er en voldtekt utført med forsett, og dette vil være et svært vesentlig argument for å innføre en slik paragraf da det vil løse to store problemer med norsk voldtektslovgivning per i dag.

Advertisements
Samtykkeparagraf er en god idé, av flere grunner.

Hva koster det å “ikke ha et rusmiddel til”?

Vi har i Norge et stort fokus på å forhindre bruken av rusmidler. Hva koster det oss? Her er et par av punktene:

Vi straffer brukerne. Dette er et banalt enkelt poeng, men kan ikke overses. Enten det er hundretusenvis i bøter samlet opp over et par år som rusmisbruker eller de som straffes med fengsel – så skader vi og ødelegger for menneskers liv gjennom å opprettholde forbudet mot enkelte rusmidler.

Å gjøre en vare ulovlig øker prisen, da leverandøren må inkalkulere det som kalles en “risiko-premium” i prisen. I tillegg fører knappheten på rusmidlene til en ytterligere økt pris. Dermed må brukerne være i en sterk økonomisk posisjon for å opprettholde sitt bruk. De fleste er ikke i en slik posisjon, og vil ofte (men på langt nær alltid) ty til annen kriminalitet eller prostitusjon for å få dekt sitt behov.

Salg foregår med en kriminell person, utenfor politiets radar. Dette medfører at ved hvert kjøp utsetter en kjøper seg for betydelig risiko der alt fra vold til ran er noe man bør forvente. I tillegg vil selger som regel også ha sterkere stoffer tilgjengelig, og oppfordre til kjøp av disse.

Forbudet incentiverer skapelsen av syntetiske stoffer som er mer effektive å produsere og lettere å frakte under nesa på politiet. Disse stoffene – som PCP eller syntetisk cannabis – har svært ofte mye større skadevirkninger, til tider er de dødelige, men blir ikke rent sjeldent brukt som en erstatter for det stoffet man egentlig ønsker å innta.

Å kriminalisere en person har store ringvirkninger. Dette er todelt. Den første delen er det faktum at man ofte (men ikke alltid) vil få ruskriminalitet på rullebladet. Dette gjør det lettere å bli dømt hardere ved et senere tilfelle, samt at det blir vanskeligere å få jobb, bolig, lån og så videre. Dersom man ikke har jobb og bolig som de fleste av oss har, så øker det igjen sjansen for å forbli kriminell betraktelig.

Den andre delen er den sosiale. Å bli stemplet av en domstol som “kriminell” har en særdeles stor stigmatiserende effekt på den enkelte – særlig ungdom. “Vanlig” ungdom skal ikke være med “kriminell” ungdom. Mobbing, ensomhet og andre ting som leder til store psykiske vansker senere er en direkte konsekvens av dette.

Men dette er bare noen få av effektene rusforbudet har på den enkelte – jeg har ikke en gang gått inn i helseaspektet. Vi hadde jo tross alt rundt 350 overdosedødsfall 2015, i motsetning til Portugal som ligger like over 30.

Og dette er ikke alt! Forbudet koster oss som samfunn også svært mye. BT gjennomførte en undersøkelse i 2013 der de fastslo at kostnadene til politi-, retts- og fengselsvesen er på 3.8 milliarder for å opprettholde forbudet mot enkelte rusmidler. I tillegg taper man 1.8 milliarder i skatteinntekter. Det er ganske mange andre lovbrudd som kunne forfølges bedre, og en kriminalomsorg som kunne fungert mer optimalt om man hadde disse midlene tilgjengelig.

I tillegg er det slik at man skaper flere kriminelle, som jeg nevnte ovenfor, men man gjør også rusmarkedet til et av de mest lukrative markedene for både nasjonale og internasjonale kriminelle. Dette er et marked helt utenfor noen som helst kontroll, og de som styrer det skyr ingen midler. Grunnen til at Mexico gikk inn for legalisering av en rekke rusmidler på FNs UNGASS-konferanse var nettopp at landet i stor grad er ødelagt på grunn av kriminelle nettverk finansiert gjennom internasjonal handel med illegale rusmidler.

På grunn av ruskriminalitetens skjulte natur, og dens mangel på et offer som ønsker å vitne, incentiverer det i stor grad politiet til å ta i bruk særdeles inngripende virkemidler i vårt privatliv. Det åpenbare eksempelet er straffeprossessloven som gir adgang til telefonavlytting ved mistanke om simpel narkotikakriminalitet (altså tilstrekkelig med bruk). Telefonavlytting er et av de virkemidlene som griper mest inn i vårt personvern, for å illustrere er dette i samme bås som kidnapping, heleri, hvitevasking, spionasje, innføring av masseødeleggelsesvåpen, planlegging av terror, ran eller drap (listen er uttømmende)

Så. Det var noen av kostnadene vi tar på oss for at folk skal ruse seg litt mindre. Verdt det? Det får være opp til den enkelte å vurdere, men la i alle fall dette inngå i enhver diskusjon der noen påstår at “vi trenger ikke et rusmiddel til”. For å “ikke ha et rusmiddel til” koster noen av oss ekstremt mye, og de fleste av oss ganske mye.

 

Hva koster det å “ikke ha et rusmiddel til”?

Hvor er alle disse som sitter fengslet for å ha samtykkende sex i fylla?

Voldtekt er et betent og vanskelig tema, og spesielt definisjonen av hva en voldtekt er. For hva er en voldtekt? Når er det kjip sex og når er det voldtekt? I en kronikk i Aftenposten den 14. Mars skriver advokatene Fries og Myhre om denne tematikken, og de mener retten slik den er idag er problematisk og diskriminerer mot menn som overgrepsmenn.
De bruker en tenkt situasjon der en våkner opp dagen derpå med en person ved sin side. Begge var beruset, og dere hadde sex, men begge samtykket til dette.
På bakgrunn av denne situasjonen forteller advokatene om et rettssystem som sender deg rett i fengsel. Ifølge de er det ved «flere anledninger» personer som har blitt siktet og tiltalt fordi hun (merk at de mener det bare er kvinner som gjør slikt), påstår dagen derpå at hun «egentlig ikke ønsket den seksuelle omgangen».
De mener altså at det er avsagt fellende dom, hvor det er bevist at under samleiet var det samtykke og begge var våkne, hvorpå dagen derpå følte den ene seg utnyttet og anmeldte. At et slikt hendelsesforløp er bevist, lagt til grunn av dommeren, som så har dømt den anmeldte.
Altså ikke et bevisspørsmål, men en rettstilstand.
Merk at de sier at dette ved flere anledninger har skjedd, uten å henvise til noen konkrete tilfeller.
Jeg (og andre) har etterspurt hvilke dommer det er snakk om, uten å ha fått svar på dette. Det er dommer som f. eks. TOSLO-2013-150502 der den tiltalte selv påberoper seg en slik forklaring, men dette setter retten til side som ikke troverdig. Selvfølgelig vil en person tiltalt for voldtekt hevde at det var gitt samtykke til samleiet, men dette betyr ikke at så var tilfelle.
Men det slutter ikke der. Advokatene mener også at når menn våkner i en slik situasjon, så bør de anmelde. Dette er for meg høyst merkelig – de som jurister sier at fordi systemet er dårlig så bør alle utnytte det? Som de skriver «[dere vil ha] krav på bistandsadvokat dekket av det offentlige (…) og en oppreisning på opp til 150.000 kroner». Burde ikke heller løsningen være – hvis du er uenig i loven – å oppfordre folk til å ikke anmelde?
Men dette var en digresjon, jeg er uansett uenig i at loven er så problematisk som de hevder. Så anmeld voldtekt, det er viktig.
Det de mener er mest problematisk med dagens lov er at voldtektspersonen blir bedømt som edru. Samtidig, blir den voldtatte bedømt som beruset. Altså kan det tenkes at i situasjonen nevnt ovenfor var de like fulle, men siden den ene valgte å anmelde, blir den andre dømt. Dette er tilsynelatende veldig urettferdig, spesielt med tanke på at advokatene hevder at det er systematisk diskriminering mot menn som foregår her.
I norsk rett skal du, når du er beruset, dømmes som om du var edru, så lenge det er selvforskyldt rus, eller en endring i sinnstilstand du kunne forutse. Retten må vurdere dette fra ditt perspektiv, og da må dine omgivelser bedømmes slik du ville oppfattet dem. I edru tilstand ville du selvfølgelig oppfattet at personen du var med var svært beruset, og forstått at “denne personen er for full til å samtykke”.
Du dømmes som om du er edru, og du burde skjønt at personen var for full. Den andre personen burde selvfølgelig også skjønt at du var for full, med det samme resonnementet som ovenfor. På bakgrunn av dette kan vi se at loven egentlig oppfordrer til å ikke ha samleie når vi er for ruset.
Men det er ikke den egentlige følgen av lovverket. For verden er ikke et tankeeksperiment der man kan forutsette at faktum var slik eller slik. Lovverket er reell beskyttelse for personer som blir voldtatt, og det er god grunn til at loven er som den er. Voldtekt er kanskje den vanskeligste forbrytelsen å bevise og å bruke fornærmedes promille kan til tider være helt nødvendig for å overbevise retten om at hen faktisk ikke var i stand til å samtykke.
Dommen nevnt ovenfor illustrerer dette godt, der det for retten var viktig at tiltalte hadde en promille på godt over 2.0, mens fornærmede kun hadde 0.6 i promille.
Man har selv ansvaret for den rusen man inntar, men andre bør ta hensyn til at du er ruset. Det er så enkelt. Dersom personen ikke responderer godt bør man ikke ha samleie med hen. Det aller mest problematiske med denne kronikken er at den forsterker et inntrykk jeg opplever mange menn har om at kvinner anmelder voldtekt uten å ha blitt voldtatt. At voldtektslovgivningen er “feminisert”, heller enn at mange ikke helt forstår hva som kreves for at noen skal kunne samtykke til samleie.
Advokatene fremstiller voldtekt som noe du bare «må kjenne godt etter» for å finne ut om har skjedd. Det er provoserende. Når de attpåtil lokker med 150.000 kroner i oppreisningserstatning blir min konklusjon at kronikken ikke egentlig er et bidrag til den rettspolitiske, saklige debatten, men heller til Aftenpostens nye content marketing-spalte.
Hvor er alle disse som sitter fengslet for å ha samtykkende sex i fylla?

Gruppevoldtekt, oppsummert og tanker

Dette er en dom som går på bevisspørsmål. Det er to aktuelle spørsmål i tiltalepost II, altså voldtekten:

For det første er spørsmålet om jenta (D) er såpass ruset at hun er ute av stand til å motsette seg handlingen. Dette krever ingen aktiv motstand e.l., det er tilstrekkelig at sinnstilstanden er slik at man ikke snakker om et reelt samtykke. Ingen kroppslige funksjoner trenger være satt ut av spill eller noe slikt. Dette anses bevist utover enhver rimelig tvil av flertallet.

For det andre er spørsmålet om de tiltalte, A, B, og C, var i stand til å oppfatte at D var i en slik tilstand. Det subjektive skyldspørsmålet. Det er her meddommerne finner de tiltalte uskyldig, og er alt jeg tar opp her. Spørsmålet er om de har oppfattet at hun var ute av stand til å motsette seg sexen. De tiltalte skal vurderes som edru og ellers oppegående personer.

Bevis som tilsier at de visste eller burde vite at hun var i en slik tilstand:
Tatt 250 mg MDMA –  Tripsit angir 175 mg som en «Heavy» dose. 7-8 enheter alkohol. To tabletter Vival. Dette var de klar over. B har også tidligere dopet jenter iflg. vitne L.
Taxisjåføren beskriver henne også som ute av stand til å ta vare på seg selv, ser bare i taket, snakker ikke ordentlig.
Hun måtte bæres inn og ut av bilen, over skuldra, det er bevist at alle så dette.
Meldingene viser at hun var redd «I sentrum en plass. Dopa», hvorpå moren spør om hun klarer å komme seg ut derfra, og hun svarer «Nei, ikke enda».

Mot:
Hun var i stand til å sende meldinger og gå på do
Bilder av hun som aktivt deltar i sexen
Ville ikke la moren anmelde med en gang, men gjøre det selv senere.

Mine tanker

Umiddelbart er det påfallende hvor god begrunnelse fagdommerne + en meddommer har contra meddommerne. Dette er riktignok forståelig ifht. at de kun berører spørsmål to, men det kan også vise at de ikke helt har satt seg inn i effekten av en ruscocktail som den jenta har tatt, og er helt sentralt i min kritikk.

Meddommerne legger svært mye vekt på at hun er «aktiv» i sexen, gjennom bildet. Det er noe påfallende at de – i motsetning til flertallet – skriver «det er ikke tilstrekkelig at hennes motstandsevne eller dømmekraft er redusert». Flertallet presiserer heller at «Det er ikke nødvendig at kroppslige funksjoner er satt ute av spill». Man kan jo se hvor fokuset ligger.

250 mg MDMA beskrives av en erfaren bruker på et tilfeldig forum her. Verdt å lese for å forstå effekten. Det tror jeg ikke meddommerne har gjort. Jeg tror heller ikke de fullt ut anerkjenner at man kan være fullt ut kroppslig ok, uten at man er det i hodet. Jeg tror heller ikke de anerkjenner det aksomhetskravet til A, B, C, som kreves når de vet den store mengden dop D har tatt skjerpes betydelig.

En cocktail med MDMA og kokain er perfekt for å få noen til å virke engasjert i sexen, uten at dette på noen måte betyr at de vet hva de selv gjør, eventuelt også en liten dose victim-blaming jf. uttalelsen om at redusert dømmekraft ikke er nok.

Det er også svært påfallende hvor enkelt de avfeier taxisjåførens vitnemål: «Det forhold at hun ble båret ut og inn av taxien, er etter mindretallets syn ikke tilstrekkelig for at de tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun var i.»

Riktignok ble hun «aktiv» igjen senere, som bildene viser, men det er snakk om en person som liten tid før disse bildene var ute av stand til å bevege seg selv. At hun var «aktiv» og våken på bildene svekkes også noe av taxisjåførens vitnemål der han forteller at hun så helt våken ut, med øynene vid åpen, men uten å fokusere på noe. Hun var i sin helt egne verden med ingen bevissthet av hva som skjedde rundt seg.

Alt i alt virker det jo som om hun 2-3 timer etter å ha tatt dopet peaker (ca. tid iflg. Tripsit-wiki), og blir ute av stand til å bevege seg. Deretter kommer hun ned og er fortsatt ødelagt i hodet, men kroppslig i orden. Se hendelsesforløp i forumposten ovenfor for å forstå nærmere hva jeg mener.

På hvilken måte det er relevant at hun ikke ville la moren anmelde med en gang har jeg vanskeligheter for å se. Dette er beskrivelsen fra moren og D selv av hva som skjedde etterpå:

«Moren, I, har forklart at da hun så datteren på bensinstasjonen, sto datteren på en merkelig måte, med bena ut, som om hun hadde vondt. D så at datteren hadde grått og hun så svært medtatt og redd ut. Da D spurte hvor hun hadde vært, begynte hun og gråte og ble så redd at moren lot være å stille flere spørsmål. Da de kom tilbake til leiligheten gikk D inn på badet. Hun gikk rett bort til speilet og ble veldig redd når hun så øynene sine. D begynte deretter å fortelle bruddstykker av hva som hadde hendt. Hun spurte D om hun kunne se at hun var helt tilgriset på ansiktet, halsen og brystet. D ringte deretter til politiet. Politiet kom til leiligheten og gjennomførte avhør av D.»

Det er på bakgrunn av dette temmelig forståelig at man ikke vil anmelde med en gang. Selvfølgelig er det knyttet mye usikkerhet til om man faktisk har blitt voldtatt når man har vært «ute» (dette er bevist iflg. flertallet) i mange timer.

Et eget moment jeg mener bør være med her, som hverken flertall eller mindretall tar opp er det faktum at tre 30-år gamle menn vil ha en betydelig påvirkning på ei jente på 19, og at hun føler seg truet er noe som fremstår svært sannsynlig. Særlig med tanke på store mengder dop.

I relasjon til oppreisning vs. straff er svaret ganske enkelt at erstatning kun krever flertall, mens straff krever 5/7. Dermed får du forskjellige resultater, og du får også merkelige og tilsynelatende motstridende sitater. Som Doremus Schafer påpeker er det et paradoks at man kan ha både et voldtektsoffer som skal ha erstatning fordi hen er voldtatt, og at gjerningsmannen egentlig ikke har gjort det og skal behandles deretter.

TL;DR: Anerkjenner ikke effekten av sterk ruscocktail. Tilsynelatende lite forståelse for at kroppslig funksjonssvikt ikke er nødvendig. Fokus på signaler offeret sender heller enn signaler tiltalte burde oppfattet. Manglende vektlegging av taxisjåførens vitnemål, både i seg selv, og som svekkelse av bildebevisene. Merkelig vektlegging av at hun ikke anmeldte med en gang.

Gruppevoldtekt, oppsummert og tanker

To Sargons “An EU Army is a Very Bad Idea – #Brexit is Necessary, #Remain #StrongerIn are Completely Wrong”

To Sargon, I have a couple of questions and corrections, regarding your talk about the EU.

First: How is the EU not democratic? The ordinary legislative procedure requires the parlament to agree with the proposal. If a vote is not passed, the proposal is refused. The comission thus has no power as long as it is not founded in the democratically elected representatives in the EP. This follows from the Treaty on the Founding of the European Union article 294. Note also that the Council has to accept the comissions proposal, which is constituted of representatives elected directly by the government of the country they reside in. How is this not democratic?

(Let me however note that regarding questions of social security and social protection (mostly workers rights) the Council can (unanomously) vote laws into action (TFEU art. 21 (3)). This is a measure adopted so that  national states won’t be forced to have stricter workers rights etc., and is mainly kept in place  because of Britains lack of interest in preserving workers rights.)

Secondly: At about 53 minutes in Arch talks about EU foreign policy rules, and how every single country has a veto. This is quite simply wrong. They do not have a veto. It follows from the Treaty on the European Union in regards to Common Foreign and Security Policy (TEU, Chapter 2), article 31 that the Council and the Comission shall “act unanimously”. This of course implies a veto, as it has to be unanimous. However it follows from
point 2 that “from the provisions of paragraph 1, the Council shall act by qualified majority”. This means that the Council can agree to “act unanimously” together with the European Council by a qualified majority.  Thus it is not a unanimous vote, but only a qualified majority.

Also note here, that it is also possible to abstain, and thus not be bound by any decisions made under article 31. This makes it so that any country that does not see the foreign policy going a way they like can simply abstain from voting, and thus not legally bind them. This of course will result in political unrest, but not  nearly close to the speculation from Arch that one would simply throw a member state out of the EU, only to remove their veto. Note also that you cannot actually throw someone out of the EU, only suspend them…

Let it however be noted that there is no rules regarding concrete military operations in the EU. This would have to be added if a serious army was to be created. As article 24 of TEU says, the only goal of the CFSP is make sure “the Union [shall] (…) conduct, define and implement a common foreign and security policy”. It is a policy making tool, not one for making concrete decisions about concrete invasions etc.

Thirdly, i realized that Arch was norwegian. And he is simply talking out of his ass when talking about the norwegian economy doing well despite not being a member of the EU. Except for fishing and farming regulations, Norway follows all of the EUs regulations through the EFTA-treaty. The downside? We’re constantly at the EUs mercy when trying to negotiate, as they can throw us out at any time, and we also have no say in any kind of legislative process. Of course we can try lobbying for our interests, but that’s not going to make a big difference.

So seeing as norway is pretty much de facto integrated into EU, no wonder our economy is doing well. We also do pay “a tribute”, which amounts to about the same (adjusted per capita) as a member of the EU.

Oh and of course, our oil is keeping us afloat.

 

To Sargons “An EU Army is a Very Bad Idea – #Brexit is Necessary, #Remain #StrongerIn are Completely Wrong”

Bloggernes illusjon av stabilitet

Dette blir et kort innlegg, bare noen betraktninger jeg har å komme med mtp. bloggere her i Norge, men også på youtube osv. Først og fremst er premisset for denne teksten at du er enig i at det er veldig vanlig for bloggere å klage på negative kommentarer eller at de deler noe følesesladd og ikke får den etterspurte responsen. Jeg vil nå argumentere for hvorfor dette må, moralsk sett, langt på vei anses som en “del av pakka”, ikke bare fordi du godtar det når du går inn i bransjen, men også fordi du rett og slett utnytter det.

Jeg sikter spesifikt nå til livsstilsbloggere, men dette gjelder trolig også for andre bloggere. Man forteller om livet sitt, har gjerne noen praktiske innlegg (sminketips el.), men også personlige innlegg. Gjennom å ha slike personlige innlegg skaper du en illusjon fra leserens side av at de kjenner deg. Denne illusjonen er selvfølgelig med på å gi deg flere lesere og alt det som følger med av goder ved å ha flere lesere.

Men jeg vil også hevde denne illusjonen går motsatt vei. Jeg er åpen for at dette ikke er sikkert, men la oss gå ut ifra det. Altså at den personlige tilknytningen leseren har til bloggeren, er en lignende en som den bloggeren har til “leseren”, eller leserbasen sin. Og på samme måte som leserbasen forventer en viss form for stabilitet fra bloggerens side, så vil også bloggeren forvente en viss form for stabilitet fra sine lesere. Hvis denne ikke er der vil det føles som om en “person” du har nær deg svikter deg.

Men dette er jo åpenbart en feilslutning. Å forvente en viss form for stabilitet hos en blogger er jo ganske rimelig. Å forvente at en stadig endrende lesermasse skal inneha den samme stabiliteten henger ikke på greip. Allikevel tror jeg det er den illusjonen som dannes. Men leseren er ikke den som har etablert illusjonen, og det er dermed ikke den som står ansvarlig, men bloggeren selv. Dermed vil jeg påstå man kan si at vi heller må arbeide med å fjerne denne illusjonen hos bloggerne, enn å få en sporadisk lesermasse til å holde seg i skinnet. Det er trolig også mer effektivt…

Dette er kanskje ikke stort annet enn et mer utbrodert “del av pakka”-argument, men jeg er veldig interessert i å diskutere videre.

Bloggernes illusjon av stabilitet

Svar til Merete Hobbelstad om voldtektslovgivning

Her er et kort svar til Hobbelstads kritikk av et nytt forslag til voldtektslovgivning som skal lyde «seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til handlingen». Det hun er redd for er at en slik endring vil medføre at man må bevise at hens partner har samtykket.

Hennes kritikk er problematisk fordi den går på tolkningen av en bestemmelse som er underlagt klare tolkningsregler . Bestemmelsen vil mao. aldri kunne tolkes slik Hobbelstad er redd for, da dette vil være i strid med uskyldspresumsjonen etter EMK art. 6 nr. 2 jf. presumsjonsprinsippet som sier at norsk lov skal tolkes i samsvar med internasjonale forpliktelser. Det vil trolig også være i strid med grl. §96 selv om jeg er noe mer usikker på anvendelsen.

Allikevel, poenget er at endringen ikke tar sikte på å snu skyldspørsmålet. Det ville vært uholdbart og et unisont juristmiljø hadde sagt i fra at dette kan en ikke gjøre.

Så hva innebærer endringen egentlig? Etter dagens voldtektslovgivning må man kunne bevise at personen var bevisstløs, ikke kunne motsette seg handlingen, eller at hen ble tvunget ved makt. Endringen vil innebære et alternativt vilkår som vil være at personen ikke hadde samtykket. Dette endrer ikke særlig mye. Kan du bevise at personen ikke samtykket, er vel egentlig den eneste måten å gjøre dette på å vise at hen ble tvunget til samleie ved vold eller fordi hen ikke kunne samtykke (bevisstløs e.l.).

Ifølge Amnesty har det vært et tilfelle i norsk rett der lovens anvendelsesområde var for snevert – man kunne bevise at samtykke ikke var gitt, men ikke de andre vilkårene. Hvordan dette skjedde var jeg veldig nysgjerrig på, for jeg klarer ikke tenke meg tilfellet, så jeg spurte etter dommen. Den hadde de selvfølgelig ikke. Jaja.

Uansett, hovedpoenget mitt her er at loven ikke egentlig innebærer store endringer. Ifølge Amnesty er det enkelte men allikevel svært få tilfeller som vil bli påvirket. Ifølge min egen tenkning ser jeg vanskelig at dette engang er tilfellet. Kanskje et tilfelle der man kan bevise at et «nei» var uttalt? Vanskelig å se at man ikke da også kunne bevise at makt er brukt.

Det som derimot er interessant med dette forslaget er hvor symptomatisk det er for voldtektsdebatten. Dersom regjeringen endrer dette kan de slå seg på brystet (uten å ha endret noe som helst) og si at de er strenge på voldtekt. Det er massevis av problemer med vår voldtektslovgivning, den er både for mild og for streng, og enda større er problemene med manglende pengeprioritering til voldtektssaker. Der burde de starte, men det skjer ikke.

Og ja, vi bør ha en debatt om hva som faktisk er voldtekt og ikke. Kanskje Hobbelstad får det igang, det var derfor jeg RTet.

Svar til Merete Hobbelstad om voldtektslovgivning