Jeg har lest en annotert utgave av Bjørn Stærks ytringsfrihet, og det var jo fornøyelig, så jeg tenker å skrive hva jeg tenker om boka og annoteringene.
Stærk begynner med noe jeg kan kjenne meg igjen i: Forumkultur på internett anno 2000 (om enn han begynte på 90-tallet). For min del var det, før 4chan, GameFAQs og diverse IRC-kanaler som gjorde det mulig å diskutere med idioter. Internett var nok likevel hakket mer utviklet for meg enn for Bjørn, men jeg kom ut av tidlig internettsfase med et ganske høyreorientert syn. Litt fascistisk, litt kvinnefiendtlig, men som resten av dem: Med en liberalistisk grunntanke i bånn. Dette er viktig fordi den samme impulsen som Stærk beskriver på de første sidene (særlig s. 10), også er en impuls jeg har. Folk må takle debatt, og helst legge igjen personlige pat- og antipatier hjemme.
Boken tar ikke for seg ytringsfriheten i et idéhistorisk perspektiv (s. 14), men Stærk har annotert at dette er et problem, og jeg kan ikke gjøre annet enn å slutte meg til det. Nå er jeg ikke enig med Anine Kierulf som for eksempel sier at ytringsfriheten må forstås utifra sin begrunnelse, og ikke sine grenser, men den idéhistoriske, eller for den del, materielle historien til ytringsfriheten gjør det mulig å forstå dens rolle i dag. Analysen av den tidligere, mindre kompliserte form, gjør det mulig å forstå den senere, mer kompliserte form, for å parafrasere Marx. Frihet er alltid friheten til å undertrykke. Avtalefriheten basert på eiendomsretten er friheten arbeideren har til å ikke være slave, men samtidig være fri fra produksjonsmidlene, og på den måten være tvunget til å gjøre arbeid. Måten frihet opererer på er som et tveegget sverd, og det er et problem også i relasjon til ytringsfriheten. Det er friheten til å utfordre de med makt, samtidig som det er de med makt sin frihet til å spre så mye propaganda, hets og løgn at det leder til at vi ikke innser klimakrisen er her før 40 år for sent, at fascister tar over større deler av maktapparatet, eller at vi bomber i diverse land i midt-østen.
Stærk er naturlig nok også bevisst på dette. Gjennomgående kommenterer han inn hvordan, spesielt, minoriteters behov har blitt ignorert av ham selv fra 2013. Han har innsett at å bli trakassert og hetset ikke bare er en emosjonelt vanskelig opplevelse, men en eksistensiell trussel for deltagerne i den offentlige debatten. Dette er jeg selvfølgelig enig i. Jeg vil likevel mene at den debatten som foregår rundt temaet i dag, og som Stærk føyer seg i samme rekke som, er utilstrekkelig. Ved å stille spørsmålet om ytringsfrihet i rent ideelle og kulturelle termer, ender man opp med å ignorere den materielle forutsetningen for å delta i den offentlige samtalen, i tillegg til hvordan denne samtalen struktureres av disse forutsetningene.
De fleste (altså finnes det viktige unntak) ‘sterke’ mennesker, som ‘står i stormen’, og tåler alt fra hets til trusler, negative reaksjoner og rasisme: Dette er mennesker som står støtt, materielt sett. De er faste ansatte, godt lønnet, har familie og venner: alle forutsetningene for å leve gode liv. Et godt liv leder også til gode debattanter. Dagens medie- og forfattersfære, der folk hopper fra gratisarbeid til frilansoppdrag er det desidert største problemet for ytringsfriheten i dag. Jeg skulle gjerne sett Stærk vie dette et par annoteringer. Og som f. eks. Muna Jibril har fremhevet i klassekampen, gjerne forventes det av minoritetskvinner at disse ‘stiller opp’ fordi deres kamp ‘er så viktig’. Og heller enn å trekke den logiske slutningen at disse derfor burde få godt betalt, trekker man den motsatte: at de er villige til å arbeide gratis. Den største trusselen mot ytringsfriheten er utbrenthet, en utbrenthet som kommer av overarbeid, underbetaling og økonomisk angst.
Generelt kan det bemerkes at jeg stort sett kan slutte meg til at denne boken i større grad burde basert seg i at andre enn hvite menn kan oppleve ytringsfriheten. Gjennomgående har Stærk annotert boka slik at også perspektivene til minoriteter blir med (Stærk legger f. eks. til et fjerde eksempel der en innvandrer blir truet ut av debatten, på side 17). Utviklingen, som åpenbart kommer som en reaksjon på ytre høyres vekst, er interessant å følge.
Men la meg så gå til kjernen i de få utdypningene jeg vil gjøre. For det første har vi fra side 21 en definisjon av ytringsfrihet. Denne er fravær av systematiske hindringer for å ytre seg. En slik definisjon kan virke fristende, og jeg har selv argumentert for at det er en slik vi bør operere med. Jeg vil fortsatt være enig i den, som et utgangspunkt, men den må modifiseres. Fordi Stærk legger nemlig til grunn at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom rettslige begrensninger i ytringsfriheten, og sosiale begrensninger i ytringsfriheten. Han opphever på sett og vis offentlig/privat-distinksjonen, som egentlig er rart ettersom dette er en fundamental forutsetning for liberal filosofi, som Stærk i 2013 var tilhenger av.
Her synes jeg Stærks bok ikke i stor nok grad setter pris på virkeligheten slik den er. Det finnes forskjellige måter ytringsfriheten struktureres på, og disse er om ikke kvalitativt forskjellige, så kvantitativt. Premisset er naturlig nok en konvekvens av at boken tar sikte på normative vurderinger, men samtidig er disse normative vurderingene fundert i eksempler og problemer fra virkeligheten. Argumentasjonen, som i hovedsak er nyttebasert, baserer seg også på å anskueliggjøre mulige ringvirkninger i den virkelige verden. Dette innebærer det vi kan kalle et implisitt sosialteoretisk premiss: En tanke om hvordan samfunnet er strukturert, hvordan mennesker samhandler, og hvordan institusjoner fungerer. Dermed må det være på sin plass å blande inn litt virkelighet fra min side også.
Og den virkeligheten er den materielle strukturen av mulige og legitime ytringer i dagens samfunn. Stærk nevner for eksempel ikke hvor vanskelig det kan være for en fagforening å nå ut med sine streikekrav til offentligheten (med mindre det er NRK som streiker), noe Isak Lekve har skrevet mye om hos Manifest. Den totalt fraværende stemmen til flyktninger selv, eller for den ungdom i Oslo Øst, er også påfallende. At den offentlige samtalen kretser rundt et meningsløst svart hull av sentrums-‘pragmatisk’-politikk, er enda et utslag av dette. Noam Chomskys velkjente kritikk av kapitalistiske medier, Manufacturing Consent, er sentral her.
For Stærk koker store deler av disse problemene ned til at redaksjonelle vurderinger er problematisk, men noe vi må leve med, uten noen mer inngående analyse av hvordan disse redaksjonelle vurderingene fungerer som et ledd i å utelukke fullstendig legitime politiske saker, spesielt arbeiderkamp. Dette er, som også dokumentert av bla. Klassekampen, noe som gjør at mediene underrapporterer arbeiderbevegelsens saker. Noen direkte konspirasjon er det ikke, men strukturelt er det ikke i investorers interesse å skrive om arbeiderkamp, for å si det slik. I realiteten ender ‘redaksjonelle vurderinger’ opp med å være ytringsfrihetens black box, og da blir det til syvende og sist boken en tillittserklæring til de nåværende redaktører. At redaksjonell frihet er viktig er sant nok, men vi kan fortsatt stille de strukturelle spørsmålene om hvem som blir redaktører, og hva deres mandat er. Hva er rammene for den redaksjonelle vurderingen – på den ene siden rettslig, på den andre materiell.
Dette er, innenfor Stærks rammeverk, stort sett ubemerket.
I Norge er kanskje ikke problemet enormt: Vi er tross alt det eneste landet i verden med en venstresideavis som en av landets største. Men det er ingen prinsipiell forskjell i Stærks normative skrifter mellom Norge, og USA, i denne sammenhengen. De utallige milliardene som er bevilget til presidentkandidater fra den nyliberale kohorten, eller mot grasrotskampanjer for Medicare For All eller Green New Deal, er like mye et spørsmål om ytringsfrihet i kapitalens favør som det redaksjonelle vurderinger i Aftenposten er. Og der er regla, for å benytte Citizens United-saken fra amerikansk høyesterett, money is speech. Og speech is free.
Dermed begrenses også ytringsfriheten hele tiden av disse materielle rammene, det skaper ytringsfrihetens moderne form. De mulige politiske bevegelsene struktureres av sine kontinuerlige behov for ressurser, den enkelte skribent av neste lønnsslipp. I den normative liberalismen til Stærk (fra 2013, riktignok) er ikke dette centre-stage, men det burde vært tilfellet. Ingen ytringsfrihet under kapitalismen eksisterer uten de begrensninger som følger av kapitalismen, og det meste av disse begrensningene tar vi for gitt som akseptable, som nødvendige deler av samfunnet (herunder redaksjonelle vurderinger).
Utviklingen til Stærk fra 2013 til 2018 har først og fremst vært en anerkjennelse av minoritetenes situasjon. Men dersom man graver litt dypere finner vi nok også at mange av minoritetens problemer i bånn er materielle spørsmål om fordeling av ressurser, som gjør det nødvendig å ta steget over til en strukturert materiell forståelse av ytringsfriheten. Og ikke minst: De kreftene som minoritetene deltar i debatten mot, er så store som de er, delvis på grunn av materielle ressurser. Dersom det kommer en annotert utgave i 2023 som tar med disse perspektivene i nye annoteringer, kan den idémessige utviklingen være fullendt, og boken enda bedre.
Jeg har også noen andre, merknader, som er litt mer sporadiske.
På side 43 uttrykker Stærk at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom å bli støtt av offentlig nakenhet, og at noen krenker ens religiøse tro. Her undervurderer Stærk effekten av overhengende sosiale strukturer. Sammenligningen forsøker å si at ‘nakenhet’ kan være like subjektivt krenkende som å krenke noens religion, men ser ikke at forskjellen mellom de to er at krenkelse mot religiøse er en del av en større samfunnsstruktur som systematisk utelukker denne religiøse minoriteten. Prinsippet anvendes også på muslimer vis a vis kristne. Man kan si at nakenhets støtende effekt også springer ut av en maktstruktur, for all del, men disse strukturene er kvalitativt forskjellige og dermed er det ikke rimelig å konstatere prinsipiell likhet. Like tilfeller skal behandles likt, men spørsmålet er alltid, på hvilken måte er det likt.
På side 52 har Stærk et tankeeksperiment som egentlig koker ned til ‘forutsatt at ytringsfrihet ikke er nyttig, vil du da opprettholde den’? Svaret her synes jeg ikke er godt nok. Det finnes andre måter å motivere ytringsfrihet enn nytte, og for min egen del, er det sentrale autonomien til å kunne si hva du selv ønsker å si. Ikke noe mer enn det.
På side 60 og fremover diskuterer Stærk en rekke nyttebegrunnelser for ytringsfriheten. Han spør bla. hva man skal gjøre dersom raseteorier en gang ‘kommer tilbake’ og vi ikke kan argumentere mot dem. Stærk har innvendinger i 2018, som går på hvor svak forståelsen av rasisme er i 2013, men jeg har en ytterligere. Kapitalismen har et fantastisk verktøy: Arbeidsdeling. Selv om vi forutsetter at vi må ha noen som kan argumentere mot rasismens ideer, betyr ikke dette at alle trenger det. Vi kan gi noen oppgaven med å vite om disse ideene, uten at alle mennesker i samfunnet skal kunne brutalt nedkjempe en rasist – kanskje formidlingsevnen i akademia kunne fått mer fokus!
Når det er sagt er det mye ute og går fra diverse progressive bevegelser. Det er latterlig å mene at det er unøvendig å argumentere for sine ideer. Det innebærer en grad av arroganse som jeg ikke uten videre kan akseptere. Selv mener jeg jo det burde være selvsagt at alle i Norge har rett på et materielt trygt liv, og å ikke leve i fattigdom. I tillegg er det ganske nedverdigende for disse å få høre at de ikke fortjener et slikt liv, og det understøttes av maktstrukturer. Med andre ord er alle vilkår for progressive krav om å stanse diskusjonen på plass, men det er likevel helt latterlig å tro at man ikke skal måtte argumentere for noe slikt. Man må forklare, overbevise, og mobilisere for sin sak. Samme hvor bakstreversk motstanderne er.
På side 78 nevner Stærk at sannheten ikke alltid kommer frem: Løgnere og rabulister vinner ofte frem, eller sporer av diskusjonen. Jeg vil legge til at de som først og fremst gjør dette, er kommunikasjonsfolk finansiert av store selskaper. Vi har visst om klimakrisen i over hundre år, og kunnskapen blir bare større. At ‘sannheten’ ikke aksepteres, er simpelthen et spørsmål om hvordan den offentlige samtalen er materielt strukturert.
På side 81 skriver Stærk egentlig om at ad-hominem er galt, og at man derfor må vurdere alles argumentasjon på argumentasjonen per se, ikke personens karakter. Dette er greit nok i formallogikken, men ikke i den politiske debatten. Som vi har berørt flere ganger finnes det simpelthen ikke nok tid eller plass til alle. Da må vi benytte oss av eksperter og tillitspersoner. For eksempel er det en rimelig antagelse å tro at mine sosialistiske nyhetskilder gir bedre dekning av USA-imperalismen, enn Aftenposten. Vi kaller det kildekritikk, men i realiteten begår vi et ad hominem mot nyhetsstedet. Men ad hominem er egentlig ikke så galt. HVer eneste gang man stoler på en økonomisk analyse, en klimarapport eller lignende, så burde vi egentlig vekte deres argumenter likt med mannen i gata. Man kan selvfølgelig innvende at vitenskapen har en metode osv., men med mindre man selv har gjennomført analysen og/eller eksperimentet er det faktisk slik at man ikke gjør noe annet enn å stole på personen som har skrevet det. Dermed vil jeg nok innvende at ad hominem-vurderinger er mer relevant enn det Stærk gir rom for.
Et gjennomgående paradoks for ytringsfrihetsteori generelt er at den forutsetter egentlig et diskusjonsforum som ikke eksisterer. På side 88 skriver Stærk 2013 at det er lett å ha tillitt til en debatt uten regler, og at vi kan stole på at det mange mener er viktig, er det som blir snakket mye om. Stærk 2018 annoterer at dette ikke akkurat er relevant i relasjon til f. eks. rasister, der et sjangertrekk alltid har vært å kalle seg selv sensurert. Med andre ord er det ikke så galt med noen regler. Paradokset her ligger i forutsetningen: Folk har jo ekstremt mye tillit til akademia, og akademia er jo så regelstyrt som man bare får det. Akademiske debatter med fagfellevurdering, disputaser med opponenter, og så videre: Alt dette er ekstremt regelstyrte debatter, som nyter nær absolutt autoritet i mange tilfeller. I realiteten er det akademiske rom premisset for diskusjonsforaet ytringsfriheten skal gjelde i, når liberalister diskuterer den.
På side 89 har Stærk en særdeles god note: Han uttrykker at det kanskje er forsvarlig å (delvis) sensurere nazister nå, så man slipper å på et senere tidspunkt ta til maktmidler mot dem. Dette er et svært viktig og godt prinsipielt poeng. Stans ting ved rota, heller enn å rive ned huset fordi planten har omslynget hele greia. Eller evt. en bedre metafor.
Generelt kan jeg vel legge til at det er moro å lese boka med annoteringer. Man får nye blikk og ser tydelig hvordan skribenten har utviklet ståstedet. På samme måte som argumentasjonen i boka er relativt konsekvent, forstår man også at argumentasjonen i notene er relativt konsekvent. Jeg kan merke meg at det er en note i siden, lese avsnittet noten refererer til, og så mer eller mindre være sikker på at jeg vet hva som vil står i den noten fordi jeg får en god forståelse av hvor Stærk står nå. Den typen bøker som Ytringsfrihet er, med normativ argumentasjon, er særs godt egnet til å innføre noter for å forstå sin politiske menignsutvikling. Det som på det ene tidspunktet fremsto som en evig og absolutt sannhet som av nødvendighet må gjelde i alle tilfeller, viser seg å ikke være det. Å lese denne prosessen foregå in real time, er interessant.
Jeg beklager for øvrig at denne teksten er rotete. Jeg leste boka og tok masse notater, men da jeg endelig skulle sette meg ned og skrive, var det vanskeligere enn jeg hadde tenkt. Lite tid til skriving, gjør skriving vanskeligere. Slik er det, men heldigvis kan en materiell forståelse av ytringsfrihet hjelpe oss med å finne ut av en løsning på problemet.
erdet 