Det har vel foregått en debatt i Rødt om formuleringen hvor statsapparatet karakteriseres som “borgerskapets diktatur”, og forleden dag så jeg Magnus Marsdal kommentere noe i retning av at slikt var forbeholdt de mest outrerte delene av Rødt. Generelt sett virker det som om folk oppfatter setningen som åpenbart feil, og at karakteristikken er helt upassende Nuvel. Som vanlig, skrevet forsøksvis enkelt, ingen referanser men spør ved interesse.
Riktig er det at staten ikke er “borgerskapets diktatur” i dag. Slik var det heller aldri. Jeg tror likevel folk misforstår hvorfor det er slik. Vanligvis går regla kanskje noe slikt som at før i tiden hadde ikke arbeiderklassen stemmerett, da var det diktatur, nå derimot har vi det, og lever i et demokrati. Ergo er ikke lenger staten borgerskapets diktatur.
Uttrykket i seg selv stammer meg bekjent ikke fra Marx. Marx omtaler – men da bare 3 ganger i alle hans samlede verker – proletariatets diktatur. Borgerskapets diktatur er antageligvis en omskriving av manifestet, som kaller staten “the central comitee of the bourgeoise”. Uttrykket har også sin funksjon som en motpol og forklaring på hvorfor proletariatets diktatur eventuelt var legitimt (hvis borgerskapet har et diktatur, kan vi også osv…).
Problemet her er imidlertid at det som er galt med utsagnet på ingen måte er statens karakter eller grad av undertrykkelse. Jeg kommer tilbake til dette. Det som er galt med utsagnet er simpelthen at et diktatur forutsetter at en eller iallefall en samlet gruppe sin interesse er bestemmende for samfunnet. Det kan vi ikke si om borgerskapet, av den enkle grunn at borgerskapet alltid vil ha interne stridigheter som følge av behovet for å maksimere profitt. Norsk eierklasse er i kamp med internasjonal eierklasse, finansbransjen i kamp med industribransjen, tjenestesektoren i kamp med industrisektoren og så videre. Dette er bare utgangspunkter for motsetninger, men disse blir gjerne forsterket av arbeiderklassen selv. Eksempelvis skapes det store motsetninger mellom eierklassen gjennom frontfagsmodellen.
Det sentrale poenget er at mens arbeiderklassen kan ha et proletariatets diktatur, kan aldri borgerskapet det. Årsaken er at borgerskapets interesse aldri er enhetlig, de har ikke et felles samlet mål. Det stemmer derimot ikke med arbeiderklassen, som har i sin felles interesse å avskaffe kapitalismen. Men, og det er det sentrale her, det er dermed ikke graden av undertrykkelse e.l. som gjør “borgerskapets diktatur” upresist eller dårlig. Det er ikke et radikalt synspunkt, så mye som det er et analytisk svakt synspunkt.
Hvis vi benytter en gjengs definisjon av diktatur er absolutt autoritet i alle, eller i alle fall alle vesentlige, samfunnssfærer, antageligvis den enkleste. Innenfor den økonomiske sfæren stemmer dette åpenbart: Her er bedriftslederens autoritet absolutt. Vedkommende har makt til å bestemme over skapelsen, opprettholdelsen og nedleggelsen av enhver arbeidsplass. Arbeidere har over tid kjempet frem enkelte rettigheter, og har en formell men ikke reell medbestemmelsesrett (såfremt de ikke bruker streikevåpenet), men det vi kan kalle bedriftens fundamentale bestanddeler er det fortsatt én person, eller iallefall en gruppe personer, som bestemmer over. Dette gjelder hele den økonomiske sfæren. I tillegg er Norge, og vest-Europa mer generelt, et helt tydelig unntak fra normen i verden.
Dermed må det være helt greit å si at det foreligger absolutt autoritet, en kategori som åpenbart har sitt sentrale innhold i å betegne den som bestemmer over eksistensberettigelsen til en sosial relasjon, bedriften.
Da blir naturlig nok spørsmålet om det er gode grunner til å mene at andre samfunnssfærer er vesentlige nok til at de gjør at vi må se bort fra diktaturet innenfor økonomien. I utgangspunktet mener jeg dette er unødvendig, men det er staten, ikke økonomien, som omtales som borgerskapets diktatur. Ergo må vi også spørre om staten er et diktatur.
Her blir det med en gang vanskeligere. På den ene siden kan man peke på det åpenbare som ligger i at vi har stemmerett og medbestemmelse på lokalt og nasjonalt nivå. På den andre siden kan vi peke på at staten er underlagt strukturelle begrensninger gjennom kapitalmakten, og at folkets vilje har fint lite å si, dersom eierklassen flytter alle ressurser til Dubai. Vi kan fortsette å peke på at mellomstatlig samarbeid med andre kapitalistklasser er svært vanlig, siste eksempel i Venezuela, men alltid aktuelt i EU. Kort oppsummert: Statens jurisdiksjon, mulighet til å bestemme, er strukturelt bestemt av en rekke forskjellige faktorer (og eierklassen kontrollerer de fleste av disse) som gjør at stemmeretten vår er mer, men ikke mye mer, enn illusorisk. Stemmeretten er en nødvendig, men ikke i nærheten av tilstrekkelig, forutsetning for at arbeiderklassen skal ha reell autoritet over samfunnet.
I tillegg kan vi peke på det ganske enkle faktum at staten ikke er en entitet flyvende der oppe som kan bestemme over hva den vil, men er utrustet med et sett helt historisk spesifikke verktøy som kan brukes til å løse historisk spesifikke oppgaver. Sentrale oppgaver inkluderer å sikre eiendomsretten og at kontrakter holdes, undertrykke sosial uro gjennom politi og fengsel, kreve inn skatter for statskassen og gjeld for kreditorene, sikre like vilkår for handel over grenser, kontrollere grensene, og en rekke slike tiltak. Dette er statens kjerneoppgaver, som den aldri slipper taket på. Man kan godt snakke om ABE-reformen, men ingen kutter vesentlig i innkrevingsmyndighetenes mulighet til å sikre at gjelden realiseres.
Vi kan dermed tilføye at staten i tillegg til å være strukturelt koblet til kapitalkreftene, så er den historisk utviklet som en grunnleggende forutsetning for kapitalkrefter. Arbeidsdeling, handel med penger, vareproduksjon og så videre, er ikke mulig uten staten. Norge er ett av få unntak, velferdsstaten er et forsøk på å gi staten andre verktøy, men dette har man for lengst reversert i den grad at NAV ikke lenger kan karakteriseres som noe annet enn et verktøy for eierklassen. Og selv da Norge og vestlige land et helt spesifikt unntak, både geografisk og historisk.
Oppsummert kan vi si at denne forskjellen handler om en distinksjon mellom staten som et ideelt og materielt fenomen. Som ideelt fenomen er staten i utgangspunktet ikke formet av borgerskapet og ikke noe som tjener borgerskapet. Lovgivningsmyndigheten er (nesten) absolutt, statskassens muligheter uendelige, og all den makten som ligger i denne sal er i prinsippet like mye min, som Stein Erik Hagen sin.
Men som materielt fenomen er staten noe helt annet. Da er den en helt spesifikt utviklet måte å organisere og strukturere sosiale relasjoner mellom mennesker på, og kort oppsummert er denne måten i tråd med hva som er nødvendig for et kapitalistisk produksjonssett. Våre stemmer har ingenting med det å gjøre, iallefall ikke per dags dato. Arbeiderpartiet styrte i årevis, uten å gjøre det minste innhogg i de grunnleggende forutsetningene, selv om de viste at det var mulig å få staten til å gjøre noe kvalitativt annet enn den hadde gjort før. Men dette var en årelang prosess.
Ikke minst var det en prosess som forutsatte en forståelse av hva staten var. Arbeiderpartiet forsto at de verktøy staten hadde ikke kunne aksepteres som de eneste verktøyene man muligens kunne behøve her i verden. Hvis alle avviser ‘borgerskapets diktatur’, eller bedre sagt, statens klassekarakter, så mister vi denne innsikten av syne. Når en radikal arbeiderbevegelse tar makten, må en av de viktigste oppgavene være å gjøre staten til noe annet enn den er i dag, man må endre statens klassekarakter.
erdet 