I det siste har jeg drodlet en del om EØS-avtalen, og samtidig har jeg fulgt amerikanske primærvalg og politikk tett. Dette har gjort at jeg har tenkt en god del på hvordan man radikaliserer en befolkning og får gjennomført radikal sosialistisk politikk, rent praktisk. Naturlig nok må dette tilpasses de konkrete historiske øyeblikkene vi står i til enhver tid, men jeg vil nok likevel hevde at det eksisterer enkelte generelle tanker vi kan benytte for å forstå disse øyeblikkene på en så god måte som mulig. Dette fremlegger jeg her. Jeg kommer til å skrive denne teksten relativt enkelt og uten henvisninger til teori eller lignende. Kult om folk deler hvis de liker det.
Det grunnleggende problemet er at folk ikke støtter sosialistisk politikk. Det er ingen som fødes ut av magen og plutselig tenker at det en gjeng akademikere og aktivister har tenkt ut iløpet av noen århundrer er den beste måten å gjøre ting på. Sosialismen er et prosjekt for å endre historiens gang, intet mindre, og å tenke man bare må få overbevist nok mennesker er idealistisk, altså at det tar utgangspunkt i at historien endres av menneskers ideer. At dette ikke er tilfelle, er en grunnleggende tese for all marxistisk sosialisme.
Sosialismen tar heller utgangspunkt i endringer basert i materielle forhold, spesifikt produksjonsforholdene. Dette vil si alt fra hvordan økonomien produserer det den selger slikt som arbeidsforhold, teknologisk utvikling og organisatorisk strukturering, til hvordan produktene fordeles og distribueres mellom arbeiderne, kapitaleierne i sine forskjellige klasseformasjoner og statsmakten som en institusjon som strukturelt sett står på kapitaleiernes side. Når man med utgangspunkt i et slikt syn vil endre på noe, betyr dette å sette produksjonsforholdene i forandring – dette gjør man gjennom å utnytte motsetningene i produksjonsforholdene. Den grunnleggende motsetningen, eller sagt annerledes, den mest generelle motsetningen som konstituerer de fleste andre motsetninger, er den mellom arbeiderne og kapitaleierne.
Utnyttelsen av arbeid til fordel for kapital skaper en rekke motsetninger. Å benytte begreper som motsetninger på micro- og macronivå er misvisende, ettersom motsetningene alltid må begynne i kraft av den enkelte arbeider. Vi kan likevel snakke om motsetninger som skjer konkret på arbeidsplasser, innenfor nasjonalstater, og innenfor den globale økonomien. Som norske sosialister ønsker vi å synliggjøre og utnytte motsetningene først og fremst på arbeidsplassene, og innenfor nasjonalstaten, men da med mål om å også intensivere motsetningene på globalt nivå.
Motsetningen på arbeidsplassen er den enkleste å utnytte: Arbeidsplassen samler arbeidsfolk og gir oss en felles interesse i å skaffe oss mer kontroll over hva som skjer med det vi produserer. Vi ønsker i så stor utstrekning å bestemme over vårt arbeid som mulig, enten det er gjennom å kreve høyere lønnsvekst, medbestemmelse, pensjonsvilkår, endrede arbeidstider eller lignende. Motsetningen vi skaper er da mellom arbeiderne, og eierne på den konkrete arbeidsplassen. Heller enn å være underordnet, tar man kontroll.
Her inntrer den første store overgangen i den strategiske tilnærmingen. Når vi streiker, vinner frem, kanskje vi klarer å danne store fagforeninger på tvers av industrier. Kanskje klarer vi, for å snakke i nåtiden, å ta tilbake kontrollen over LO og gjøre det til en grasrotsorganisasjon, samle de forskjellige fagforeningene (iallefall politisk sett) og utgjøre en reell trussel mot profitten til næringslivet. Da kommer den første store motsetningen – kapitaleierne er ikke bare kjipe folk som nekter å gi oss kontroll over vårt eget arbeid. Deres klasseposisjon blir nå truet. Når Sekkingstad kaster polske arbeidere som hadde organisert seg er det ikke bare grådighet. Det er også det faktum at de er en eksistensiell trussel mot hans klasseposisjon. Han risikerer det verste man kan: Å bli arbeider selv.
I den konkrete politikken i Norge idag er det som har skjedd at denne motsetningen – eierklassens frykt for å bli arbeidere – har materialisert seg både gjennom nasjonale og internasjonale institusjoner. Trepartssamarbeidet og arbeidsrettslig regulering forbyr en rekke forskjellige streikemåter, tidspunkter og streikemål. Beskyttelsen mot streikebryteri er knapt eksisterende, og dersom arbeidsledigheten er høy nok viser norske bedrifter ingen kvaler med å benytte seg av lockout, streikebrytere eller nekting av arbeidsstans. Dette gjør at vi som arbeidere må benytte oss av andre virikemidler – boikott, blokkader, sabotasje. Den norske staten – inkludert Gerhardsen, Gro og Stoltenberg – har konsekvent stått på næringslivets side i de mest radikale streikene, og sørget for at ‘ro og orden ivaretas’. Dette gjør at selv om vi klarer å utnytte motsetningen mellom arbeid og kapital så godt som vi bare ønsker, så klarer vi ikke å vinne av den grunn alene.
Jeg vil merke nå at alt det jeg har skrevet så langt, det er spørsmål som forutsetter at vi arbeider så godt vi kan for å få folk med på å radikalisere fagbevegelsen. Dersom disse problemstillingene ikke oppstår – dersom vi ikke engang klarer å få staten til å tvinge en radikal fagbevegelse i kne – så er vi fortsatt langt fra målet. Heldigvis ser vi tendenser til dette allerede nå, og mange er med god grunn lei.
Med en gang arbeidsfolk over hele landet ser at statsmakten utgjør en enorm trussel for deres mulighet til å vinne kontroll over eget arbeid, så kommer de politiske partiene inn i bildet. Her snakker jeg om SV og Rødt, men også Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Til og med MDG, om de skulle være villige til å sette klima først, og avvikle kapitalismen mot at vi også fikser klimakrisa. De politiske partiene må vinne et sterkt og stabilt flertall gjennom en større folkebevegelse som støtter opp under den fordi den lover konkret og radikal politikk for å hjelpe arbeiderklassen. Dette betyr alt fra å støtte opp om streiker til å innføre høyere skattenivåer, begrense eierklassens mulighet til å legge ned bedriftene sine når arbeiderne streiker, slå ned på streikebryteri, og ikke minst støtte opp om velferdsstaten slik at alle de uføre, arbeidsløse og syke, får muligheten til å komme tilbake inn i arbeiderkampen.
Her er det viktig å påpeke at disse kravene må være fundert i arbeiderklassen selv. Det er ikke noe program som må komme, og politikken må (og vil) være basert i å løse de konkrete motsetningene som har oppstått som følge av intensifiseringen av motsetningen mellom arbeid og kapital. Nå begynner det virkelig interessante.
La oss for eksempel si at arbeiderne på en eller annen vindfarm streiker for bedre arbeidsvilkår. Bedriften truer med å legge ned. Hva bør staten gjøre? Jo, gankse enkelt det arbeiderne vil at den skal – kjøpe opp – eventuelt ekspropriere, bedriften. Dette er en konkret løsning på et konkret problem: Man kan ikke kontrollere bedriftseierens vilje eller evne til å legge ned bedriften med noe som helst annet tiltak enn å selv ta kontroll over bedriften. Motsetningen er løst, arbeiderne styrer bedriften. Kapiche. Plutselig er ikke offentliggjøring av industri, tjenestesektor og så videre radikal sosialistisk politikk – det er simpelthen bare den eneste løsningen på et konkret politsk problem, skapt gjennom å intensivere motsetningen mellom arbeid og kapital.
Så kan vi si at for å gjøre dette, må staten ta inn mye penger. Det er mye annet vi vil gjøre også – boligmangel, arbeidsgaranti, sekstimersdag – alt dette vil være krav som utløses av en radikal fagbevegelse. Da må staten ta inn skatt, men så er problemet at hele den norske eierklassen har halvparten av eiendelene sine i skatteparadiser, og ytterligere mulighet til å flytte mer av dem. Det samme kan vi si om bedrifter som flytter investeringene sine når de ansatte organiserer seg. Hvordan løser man dette? Jo, man må jo ta kontroll over folks mulighet til å flytte på eiendommen sin. Man må stanse muligheten til å flytte kapital over alt, når man vil. Da må vi ut av EØS, og vi må nasjonalisere og ta aktiv kontroll over bankene våre. Plutselig er ikke kampen mot EØS eller for å nasjonalisere bankene radikal sosialistisk politikk, men bare den eneste løsningen på et praktisk politisk problem.
Slik kan jeg fortsette i det uendelige, så mange av disse store spørsmålene vi kjemper for – høyere skattenivå, at NAV er elendig og å reformeres, at kapital kan flytte seg hvor den vil, at arbeidsinnvandring undergraver organisasjonsandelen – alt dette er problemer som ikke i dag er intensivert og synliggjort som grunnleggende motsetninger for befolkningen. Sagt annerledes er det ingen større folkebevegelse som daglig opplever disse motsetningene i sitt ytterste, det er bare en liten del av folket som opplever dem på daglig basis uten å mobilisere bak dem.
På denne måten gjør man at radikal sosialistisk politikk, helt generelt, ganske enkelt blir den mest nærliggende politikken. Det forutsetter at vi begynner med å radikalisere fagbevegelsen og den politiske debatten, ved å foreslå større og omfattende måter å endre Norge til det bedre.
Men, vil jeg og enkelte på høyresiden innvende – dette virker som en spiral som aldri kommer til å stoppe. Sagt annerledes, et klassisk men hva med Stalin-argument. Og jeg er av den oppfatningen av at det er en god innvending, såfremt den er fremsatt i god tro.
Stalin-situasjonen unngår vi på sett og vis gjennom å gjøre noe av det motsatte av det jeg har skissert her. Det grunnleggende poenget mitt er at vi må bygge de materielle, institusjonelle og strukturelle forutsetningene for å synliggjøre og presse motsetningene i samfunnet til sitt ytterste, slik at den sosialistiske løsningen blir den eneste. Det samme, men omvendt, må vi gjøre for å unngå et totalitært samfunn. Og her kommer de ofte mer upopulære og ikke-intiuitive venstresidesakene inn med full tyngde, motstand mot politi og forsvar.
For hva er forutsetningen for å skape et totalitært styre? Er det en ond ideologi? Er det en dårlig leder? Er det fraværet av konstitusjonelle rettigheter? Nei, vi er materialister, og vi vet at det er de materielle forhold, som er avgjørende. Det er hvilke institusjoner som muligjør visse motsetninger. Det er, som jeg har forsøkt å påpekt flere ganger over min skribent-karriere, oppbyggingen av totalitære institusjoner som politi, fengsel, og forsvar. Disse intensiveres som en følge av klassekampen – når arbeiderne streiket i Polen i 2013 innførte regjerningen demonstrasjons- og streikeforbud. I tillegg styrket de politivesenet. Deretter tar PiS over og kjører autoritær, arbeiderfiendtlig politikk over hele linja.
Poenget er at institusjonene for å kontrollere befolkningen eksisterte i PiS-tilfellet, og det eksisterte desto mer i Sovjet, Kina eller for den den Pol Pot (finansiert av USA, vel og merke). Måten å unngå folkemord, kontrollstat og så videre, er å avvikle de autoritære institusjonene det liberale samfunn later som det ikke operer med. Dette må gjøres i så stor utstrekning som bare mulig. Man må frata våpen, fjerne uniformer, avvikle all overvåkning og så videre. Med andre ord må staten redusere sin egen makt, og ideelt sett bygge opp substituttorganisasjoner med grasrotsgrunnlag, som konfliktløsningsorganer, restorative justice-programmer, og generelle institusjoner for å skape og ivareta et godt samfunn. Slike tiltak vil antageligvis ikke ha noen stor støtte i befolkningen, men det er samtidig sjeldent et demokratisk problem at staten svekker seg selv, slik at jeg mener legitimiteten er ivaretatt.
Bare på denne måten sikrer man et radikalt sosialistisk samfunn. Kom gjerne med innspill og tanker, jeg har vært og blitt slått i hodet av en fyr i halvannen time så kanskje jeg tar helt feil.
erdet 