Meningsløs debatt

Tror faktisk ikke jeg har tenkt en tanke oftere enn at det som foregår i Den Offentlige Samtalen, er fullstendig meningsløst. Siden nyttår har det vært spesielt ille, og jeg håper iallefall her og nå å få satt noen ord på det.

Hva har vi snakket om siden nyttår? Eliter, noen ulvegreier, ‘folket’, Per Willy er rasist, Erna er rasist på en smartere måte. Jeg tror det er det, stort sett. Det som karakteriserer disse debattene er først og fremst det såre fraværet av politisk innhold. Her er jeg, som jeg jo gjerne litt for ofte er, av Schmittsk overbevisning. Politikk er til syvende og sist forholdet mellom venner og fiender, men i det borgerlige samfunn er borgerskapets makt avhengig av produksjonsforholdene på en slik måte at alle progressive krefter må følge etter dem inn i denne sfæren for kampen om dominans.

Nå må man selvfølgelig ikke misforstå, dette er ikke en vulgær forståelse bygget på at vi må snakke mer om økonomi, eller for den del, at debatten bør inneholde klassekamp. Det er heller slik, som Schmitt fremhever, at det personlige aldri kan bli politisk. Politikken slutter der det personlige begynner (iallefall i det borgerlige samfunn, en kan argumentere for at f. eks. enkelte menneskegrupper, herunder svarte slaver, i visse epoker aldri har hatt en personlig sfære, eller at det vi idag ser som personlig som familien tidligere var en del av en politisk orden via patriarkatet, men dette ser vi bort fra). Konsekvensen av dette synet er rimelig åpenbart: Den offentlige samtalen er ikke innrettet for å diskutere politikk, men for å diskutere personlige forestillinger.

Dette er noe av bakgrunnen for min påstand om at den offentlige samtalen er et velferdstiltak for middelklassen. Middelklassen er sofistikert, intelligent, og ekstremt opptatt av seg selv på den måten du bare har mulighet til å bli dersom du er i en materielt sikker posisjon, relativt psykisk frisk og tror politikk handler om hva som foregår i folks hoder. Problemet er at hvis du er opptatt av deg selv impliserer dette gjerne at du ikke ser deg selv som en del av en større gruppe – noe middelklassen aldri gjør. Middelklassen er som kjent et konstrukt skapt av borgerlig sosiologi, i hovedsak for å finne unnskyldninger til å ikke anerkjenne klassemotsetninger, men også for å kunne benyttes retorisk i offentlige samtaler som en unnskyldning for å ikke støtte arbeiderklassen. Middelklassen, vag, udefinert, diffus, kan aldri organisere seg, aldri se hverandre gjennom seg selv og vice versa, og aldri danne den nødvendige felles bevissthet for å politisk organisere for endring i sin egeninteresse (dette er selvfølgelig fordi de ikke har like materielle interesser). Dette gjør likevel middelklassen avhengig av en offentlig samtale, fordi en av de mange sosiale markørene det borgerlige samfunn aksepterer som gangbar valuta er ‘politisk engasjement’.

Dermed må vi skape noe som kan representere politikk som den politisk engasjerte middelklassen kan engasjere seg i, og det gjør vi gjennom den offentlige samtale. Det er viktig å skille den offentlige samtale fra den akademiske samtale. Siden de gamle grekerne, sikkert før det også, har vi nemlig skjønt at mennesker er en gjeng med idioter som ikke klarer å tenke rett. Derfor skaper vi enorme institusjoner som forsøker så godt vi kan å få oss til å tenke rett, for eksempel fagfellevurdering, grunnleggende trening i kritisk tenkning, forståelsen av at for å forstå et fenomen må du faktisk kjenne mer eller mindre hele litteraturen. Noe sånt skjer ikke i den offentlige samtalen, men det tror den offentlige samtalen selv. Den offentlige samtalen selv tror at den har overkommet Kant eller Hegels begrensninger på fornuften. Dette gjorde man ved å skape et samfunn hvor noen få eier alle medier og disse har profittmotiv som eneste mål. Disse få velger så en redaktør. Denne redaktøren foretar ‘vurderinger’, og da er det greit.

Problemet er bare at middelklassen tror den offentlige samtalen er viktig. Filosofer har faktisk skrevet samfunnsteorier som konkluderer med at vi kan bygge et samfunn på diskursen. Jürgen Habermas, mener for eksempel at den fagforenings- og nasjonsknusende TROIKAen er løsningen på ytre høyres vekst. Jeg tror det har noe med å gjøre at man skaper en felles europeisk samtale, iallefall skulle hans hovedverk tilsi at noe slikt var konklusjonen. Men det husker jeg ikke, fordi en offentlig samtale er ikke et sted der man sjekker hva som har blitt sagt eller forsøker å trekke forståelsen sin ut av tidligere historiske fenomener. I den offentlige samtalen ser vi for oss at mennesket bestemmer selv hvordan verden ser ut, og da må vi bare se for oss at den ser annerledes ut for å løse problemer.

Selvfølgelig er det ikke slik det fungerer. Som jeg sa formes politikk av politisk konstituerte enheter av mennesker, sosiale grupper, som basert i en viss felles forståelse av hvem de er, utfordrer andre grupper. Noe slikt tror middelklassen at de snakker om når de snakker om ‘elitene’, for da er det snakk om et kollektivt perspektiv. Vi ser selvfølgelig med en gang at dette ikke går helt bra, for det tar bare noen dager før de begynner å anklage hverandre for å være eliten de selv forsøker å kritisere. Det faktum at de alle sammen eier en leilighet, er naturlig nok ikke interessant. Det viktige er hvor i Oslo er leiligheten plassert.

Dette ville Marx kalt ett eller annet smart, jeg vil kalle det tullball. Samtidig sitter senterpartiet fornøyd, fordi de har en fast hånd rundt den eneste gjenlevende sosiale grupperingen som eksisterer – den som er basert i ens geografiske plassering. Å argumentere for at ‘vi som bor her ute, har det annerledes enn dere som bor der inne’, er en enkel sak. Som Fredric Jameson sier er den postmoderne tilstand karakterisert av at vi bare eksisterer i Rom. Verden er flat, eller noe, sier han. David Harvey sier ett eller annet om at kapitalen strukturerer Tid på en måte som gjør at Rom er det eneste vi lenger kan kjempe over og gir grunnlag for geopolitisk konflikt.  Senterpartiet motbeviser alt dette, de har skjønt noen greier. Venstresida skal være glad for at vi kan få 10-15% av stemmene fra ellers reaksjonære krefter ved å gi noen milliarder til å subsidiere landbruk. Det gjør også mormoren min veldig glad, som mener mennesket er skapt for å holde jorda i hevd.

Deretter kommer Erna som oppfordrer mennesker i Norge til å få barn. Dette gjorde mange sinte. Erna Solberg er den personifiserte statsmakt i Norge. Hun har øverste kontroll på det største statlige investeringsfondet i verden og kan endre historiens gang med et knips hvor investeringene flyttes til noe annet enn indeksen tilsier. Hun har noen hundretusener undersåtter hun bokstavelig talt kan sende en melding til å be dem gjøre nesten hva hun vil. Hun har masse folk med våpen som er villige til å bruke dem. Hun har makten til å endre politikken på en måte som gjør at hun antageligvis kan få resten av kapitalkreftene til å handle i tråd med noen av sine ønsker. Men hun velger heller å bruke det viktigste virkemiddelet av dem alle: Å oppfordre folk til å få barn i TV. I Lars Björnes oversikt over norsk rettsvitenskap skriver han ca. 100 sider om debattene om statens karakter: Var den et uttrykk for folkeviljen? Var staten en organisme bestående av menneskelige bestanddeler?  Eller uttrykte egentlig bare staten sin egen vilje, og underordnet alle andre viljer til sin vilje? Jeg vet ikke om Erna Solberg svarte på disse spørsmålene, men jeg føler det er noe her iallefall.

Naturlig nok tar det bare noen sekunder fra noen nevner samleie til menn som er svært kåte begynner å tenke på Den Hvite Rase. Deretter kom ropene fra opposisjonen om at eierklassens partier måtte ‘ta avstand’ fra slike uttalelser. Alt annet ville fornedrige Den Offentlige Samtale, som på ingen måte bare er en generell refleksjon av langvarig politikk i Norge. Igjen ser vi middelklassens manglende forståelse for hva politikk er. At eierklassens partier ikke har noen spesiell interesse i å ta avstand eller å ikke ta avstand fra menn som liker den hvite rase, er irrelevant, fordi dette handler om deres individuelle karakter. I Norge forventes det at folk oppfører seg sånn nogenlunde godt, og dette betyr at vi må si det er dumt når folk er rasister. Det bør vi naturlig nok, men vi bør jo også forstå at mobiliseringen rundt forskjeller i geografisk plassering av mennesker bare er ett av mange verktøy eierklassen tyr til for å fortsette sin kamp i å utnytte arbeidskraften til alle oss andre.

De strukturelle forholdene som materialiserer seg gjennom våre ideer om andre ‘etniske grupper’ blir ikke fremhevet, og det er selvfølgelig slik den offentlige samtalen fungerer. Da er det ikke politikk vi snakker om, men enkeltmenneskers moral, altså et privat spørsmål. Først og fremst er det viktig at Sveinung Rotevatn sier Per Willy var teit på twitter, slik at noen slipper å spørre om hvorfor han ikke gjorde det når de møtes for å ta en øl senere på dagen. At de skikkelige politiske organisasjonene heller ikke påpeker at det muligens kan være en sammenheng mellom den økende rasismen og at vi i Norge har hatt en av verdens strengeste grenseregimer i snart 40 år, unisont støttet opp om av alle partier, er heller ikke spesielt påfallende. Vi er en stat som – hvis det var nødvendig – ville satt migranter på en øde øy for å dø. Fordi vi gjør det nå. Men! Det er viktig å ikke si det.

Selvfølgelig vet disse politiske organisasjonene også dette, og grunnen til at de ikke sier noe er deres fullstendige fallitterklæring som politiske organisasjoner. De vet veldig godt at de ikke kan gjøre noe, og da gjør de heller som resten av oss: Deltar i den offentlige debatten. Når man er deprimert er en veldig vanlig respons å ta skylden for sin egen depresjon. Når vi opplever depresjon, er det vanskelig å finne noen forklaring på hvorfor vi er deprimerte. Derfor vender vi depresjonen innover mot oss selv, og tar ansvaret for den selv. På den måten slipper eierklassens fullstendige restrukturering av sosiale og menneskelige relasjoner unna. De skaper så mye angst og depresjon som mulig for å få oss til å jobbe så mye, og kjøpe så mye ræl, som bare mulig, men vi tar skylden. Den offentlige samtalen er endestasjonen for enhver politisk bevegelse som har resignert i sin egen maktesløshet og vender dermed ansvaret innover og ansetter en ny kommunasjonsrådgiver. Dermed opprettholdes også et viktig velferdstiltak for middelklassen.

Men, som så mangt i dette borgerlige samfunn, bærer alle institusjoner sin egen motsetning i magen. Som et barn, altså. En aksellerasjonist er egentlig bare en som vil få fødselstallene opp. For i denne totale maktesløsheten blir som kjent den offentlige samtalen veldig veldig viktig, og det blir viktig at så mange som mulig deltar. Dette er selvfølgelig ikke sant, men det er fint å si det. Ytringsfriheten, eller tanken om en offentlig samtale, har nemlig den flotte motsetningen at den eksisterer i den fysiske verden og forutsetter spalteplass eller lydvibrasjoner for å fungere. Dette gjør at ikke alle kan delta, men vi later som det er mulig og forsøker heller aldri å konfrontere denne motsetningen. Paradokset når sin høyde når det kombineres med den andre motsetningen vi ikke våger å konfrontere, altså at vi ikke liker rasisme men fører en konsekvent rasistisk politikk.

For det er jo nemlig slik at den viktigste forutsetningen for å kunne delta i den offentlige samtalen, er tiden som trengs for å gjøre det. Måten man gir folk tid til å gjøre det er å gi dem muligheten til å ikke bruke tid på andre ting. Dette kalles også alternativkostnad, og kan legitimere det meste, fordi det gjør kontrafaktisk historiespekulasjon til et legitimt akademisk analyseverktøy. Når vi for eksempel sier at vi ønsker flere minoritetskvinner i samfunnsdebatten mener vi ikke dette på noen annen måte enn at vi mener Erna Solberg må si det hun også. Siden vi ikke klarer å sikre minoriteters deltagelse i samfunnsdebatten på konsekvent basis ender vi også opp med å frenetisk søke etter en eller annen løsning på hvordan vi skal få det til.

Så oppdager vi at den økende økonomiske ulikheten, usikkerheten, restruktureringen av sosiale relasjoner som atomistiske og enslige, samt den grunnleggende rasistiske politikken vi fører, får noen konsekvenser i form at folk hetser hverandre. At denne hetsen også rammer veldig mange andre, tenker vi ikke på, fordi da måtte vi skjønt at det som skiller gruppene som trekker seg ut av samfunnsdebatten på grunn av hets, og de som ikke gjør det, er deres materielle sikkerhet (denne setningen hadde først en skrivefeil, jeg skrev nemlig at de trakk seg ut på grunn av hest. Hestejenter er et kjent fenomen. Dette skyldes at hestejenten allerede fra barndommen av definerer seg selv i relasjon til sitt eierskap over produksjonsmiddelet, altså hesten, som er et produksjonsmiddel vi gjorde overflødig gjennom teknologisk utvikling men likevel beholdt som et velferdstiltak for middelklassens døtre). Da måtte vi også konfrontert ideen om at den offentlige samtalen er materielt strukturert og har en form betinget av kapitalkreftene, og et innhold betinget av eierklassens personlige moral (denne er alltid forferdelig).

I tillegg gjør det hele meg ganske irritert fordi jeg selv har betinget min eksistens på den offentlige samtalen, men er en del av gruppen uten materiell sikkerheten til å delta i den og må dermed bruke fridagen min på å skrive denne teksten heller enn å – som psykologen min forsøker å få meg til å internalisere – innse at sinnet mitt mot den offentlige samtalen bare en et resultat av underliggende psykiske problemer skapt gjennom en årelang sosial eksklusjon i en voldsom kollisjon med den plutselige sosiale mottagelsen og anerkjennelsen man kan få av å delta i den offentlige samtalen.

Advertisement