Litt for mange unge aspirerende journalister, organisasjonsfolk og politisk engasjerte fikk aldri mer enn melketenner.
Jeg har vært i organisasjonslivet lenge. Mitt første studieår engasjerte jeg meg i Studentersamfunnets debattkomité, deretter Bergens versjon av Samfundet – Kvarteret -, så studentpolitikken, og innimellom har jeg hatt sommerjobber i aviser. Ikke minst har jeg blitt kjent med mange med samme bakgrunn som meg.
Når du sitter der på senkvelden etter tolv timers frivillig arbeid før studiestart, er det vanskelig å holde koken oppe. Da tenker jeg ting som at «dette er viktig», eller «jeg gjør noe for samfunnet». Helt feil er det nok ikke, men en annen del av motivasjonen var utvilsomt muligheten til å få anerkjennelse og status blant mine venner og ikke minst de høyere opp i hierarkiet. Så, etter en periode ute av organisasjonen kommer man på avstand, får nye venner og for min egen del – blir en hel del mer politisk radikal.
Min påstand er at et samspill mellom sterk påvirkning fra makten selv og en svikt hos den enkelte, gjør at vi fremavler en industri av andektige unge mennesker som heller enn å kjempe for rettferdighet og et bedre samfunn, er på strake veien inn i status quo, og underbygger dets legitimitet.
Hvorfor er det slik? La oss ta det første først. Høyere utdanning er i stor grad reservert den øvre middelklassen, noe til og med nyliberale OECD kritiserer i sin ‘review’ av norsk høyere utdanning. Dette får to virkninger. For det første sliter mange studenter mindre med økonomien enn det studiestøtten skulle tilsi, fordi pappa betaler, som en sier. For det andre vet vi at politiske holdninger reproduseres over generasjoner, og barn i møblerte hjem, vil ha holdninger fra et møblert hjem (altså et sted mellom sentrum-venstre og høyre, om det var uklart).
Selv de som hører til på den faktiske venstresiden, har en tendens til å ikke fokusere på økonomiske spørsmål, men kulturelle, slik at selv klassekampen blir en kulturell kamp heller enn en økonomisk (noe også 68-erne kan kritiseres for). Med dette i bagasjen hjelper det lite at spillet er rigget for å gjøre oss unge mindre radikale. Som musiker Stefan Sundström skrev for Klassekampen i sommer, blir radikale mennesker uskadeliggjort ved å få gratis sprit og taxi hjem. Du trenger ikke engang taxien hjem for å uskadeliggjøre en ung radikaler.
Høyre og statsministerens pressesjef inviterer årlig sommervikarierende journalister til festligheter, det er ikke mangel på midler til alskens frivillige organisasjoner (så lenge de befinner seg trygt i sentrum), og unge ledere blir invitert med på turer, omvisninger og påfølgende sosialisering av PR-byråer, kapitalister og politikere. I tillegg har ungdomspartiene en forbløffende evne til å suge opp engasjerte mennesker, på godt og vondt. Det er ikke bare bra å oppleve sin politiske ungdomstid gjennom et godt organisert system med politisk tilhørighet den ene eller andre veien.
Og når ledelsen i Norsk studentorganisasjon (NSO) nå nylig ble invitert til Iselin Nybøs kontor, ble ikke hennes kutt i studiestipendet diskutert. Her ble studentenes absolutt viktigste krav satt til side for å, jeg vet ikke, unngå dårlig stemning?
Jeg møter det samme jevnlig som representant i studentpolitikken ved UiB – med en gang noe vanskelig skal diskuteres er det viktig at alle er enige, og at vi ikke gjør ledelsen sint. Det faktum at vi blir ignorert, samme hva vi gjør (med mindre ledelsen allerede er enige), er derimot et tabu man ikke snakker om.
Alt dette sørger for at den unge radikaler har det ganske greit. Engasjement er ikke så viktig. Man blir anerkjent av voksne mennesker, får gratis alkohol, møte forbilder og bli kjent med de som oss. Og selvfølgelig kan vi ikke glemme det viktigste – man ser antydninger til åpne karrieredører der fremme.
Men realiteten er at om man skal endre verden, så kan man ikke alltid være snill med dem som styrer den. Slik fungerer ikke politikk, politikk er kamp og spisse albuer må til iblant. Selvfølgelig skal man kunne pilse med dem man er uenige med og diskutere, men det er ikke det samme som at store deler av den (presumptivt) kritiske journalistmassen i Oslo menger seg på bar med regjeringens representanter. Det er lett å la seg dra med, og selv har jeg også spart på maktkritikken for anerkjennelsens, den gode stemningen og (den gratis) pilsens skyld.
Men det er da vi må huske at vi har muligheten til å velge annerledes, å ikke gå dit pengene og makta vil. Vi har som unge et ansvar for å ikke bli lokket med inn i status quo, og selv om man ikke trenger å bli venstreradikal, så må man bevare den kritiske sansen – verden er ikke god nok, ennå. På et eller annet tidspunkt må man spørre seg om det er vår generasjons politiske fremtid man arbeider for, om man gjør noe «viktig for samfunnet», eller om det er sin egen personlige fremtid. Får du en litt vanskeligere karrierevei på grunn av det, så skitt au, du har fortsatt høyere utdanning.
erdet 