Boken Radical markets foreslår en ny versjon av hvordan markedet kan endre verden. Aksel Sterri skriver i fem spalter om denne boka for Dagbladet og jeg bygger min kritikk på å ha lest disse, fordi jeg ikke orker å lese boka. Problemet er bare at forslagene ikke endrer stort, og er i beste fall naive. Jeg kommer i hovedsak til å rette min kritikk mot forslag en og fire. Men mest en.
Først ute er forslaget om at alt man eier skal skattes av, men man får selv bestemme verdien av det (og dermed, skatten). Haken er at hvem som helst kan kjøpe det, når som helst. Heldigvis fungerer ikke verden slik i dag at min bolig kan bli kjøpt når som helst av hvem som helst – det ville antageligvis gjort at store deler av f. eks. sosiale boliger ble kjøpt opp av store firmaer som så seg tjent å bygge ut ‘moderne’ boliger for ‘urbane’ mennesker. Sterri ser ikke ut til se dette problemet, så jeg får regne med han ikke har lest de utallige Donald-historiene om folk som blir forsøkt kjøpt ut av boligen sin fordi Rikerud skal bygge noe der, eller Disney-filmen Up.
Men ut over fraværet av slike høykulturelle erfaringer, er det en annen grunn til at Sterri ikke ser de problematiske aspektene. Han angriper spørsmålet fra en vinkel som ikke egentlig har særlig med økonomien å gjøre. Det interessante i spørsmålet om hvordan det økonomiske systemet fungerer jo ikke hvordan folks private verdier forvaltes, men hvordan produksjonen i samfunnet innrettes. Det er der det grunnleggende ligger, også kjent som det en radikal endring skal endre. Og her sammenfaller egentlig Sterris forslag med virkeligheten.
Bedrifter skatter av sin kapitalbeholdning. I tillegg er kapital (for eksempel maskiner, eiendom etc.) som ikke blir brukt til noe, kapital som kunne blitt brukt til noe annet. Man kunne solgt det, skaffet likvide midler, og investert annerledes. I en økonomi gjør andre selskaper det, og dermed blir det en kostnad for de selskapene som ikke gjør det, ettersom de da vil bli utkonkurrert. Derfor må selskaper kontinuerlig vurdere om kapitalen de sitter på skaffer de så stor avkastning som de til enhver tid kan få, og hvis de ikke gjør det, så må de selge unna og reinvestere.
Målet med Sterris ‘nye’ forslag, var nettopp dette: skap et press på de som eier om å selge det de ikke verdsetter høyt nok for å “sikre at ressursene flyter til de som kan gjøre mest ut av dem”. Problemet er bare at økonomien langt på vei allerede fungerer slik. Den eneste ‘nye’ delen av dette er at også folks private eiendom skal være underlagt kapitalismens tvingende lover om kontinuerlig profittmaksimering. ‘Gevinsten’ får man i form av økte skatteinntekter, men det er vel strengt tatt ikke eiendomsretten som hindrer oss i å ha økt beskatning: Det er den selvforsterkende effekten av skattekutt over hele verden som skaper et res mot bunnen, som følge av eierklassens mobilisering for (blant annet) dette målet.
I tillegg har kapitalismen allerede funnet en løsning på problemet som eiendomsretten utgjør. Moderne finanskapital er nemlig forutsetningen for mer eller mindre enhver næringsdrift, men også for det generelle forbruket til arbeiderklassen i samfunnet. Alle sitter på enorme lån, og med jevne mellomrom inntreffer økonomiske kriser som gjør at bedrifter i stor skala plutselig går konk, folk mister arbeidet sitt, og kan ikke betjene lånene sine. Da får vi situasjoner som etter finanskrisen av 2008 hvor hele nasjonalstater er åpen for at “ressursene [kan] flyte til de som kan gjøre mest ut av dem” som Sterri skriver (merk for øvrig at ressurser sjelden “flyter”, de blir tatt vekk med politi- og statsmakt under trussel om vold eller økonomiske konsekvenser). Dette ser vi i den storstilte privatiseringen av Mexico, Costa Rica, Hellas, India eller sist ute i Puerto Rico etter en enorm naturkatastrofe. Den effektive fordelingen Sterri lengter etter så vi også etter flodbølgen i Sri-Lanka, der områdene som tidligere var folks hjem, nå rasert av en naturkatastrofe, ble ‘effektivt’ fordelt til internasjonale hotellkjeder og næringsinteresser. Hva som, i Sterris system, vil forhindre monopoliseringen av eiendom hos få aktører på denne måten, som er slik dette fungerer idag, er ikke helt greit å få fatt på. Vi kan til og med peke på at odelsretten i Norge ble med i grunnloven av nettopp denne grunn: Fri flyt av eiendom er fri flyt av monopolmuligheter, odelsretten forhindrer dette.
Man kan jo også påpeke den åpenbare upraktiskheten av forslaget. Skal jeg kunne kjøpe produksjonsmidlene til en bedrift som står i et kontrahentsforhold til en annen? Hva med kontrakten i seg selv, kan jeg kjøpe den? Skal myndighetene skattlegge en kontrakt? Kan jeg kjøpe utestående fordringer? Hva med immaterialrettigheter? Hva med alle de eiendommer som består som realrettigheter tilhørende andre eiendommer, kan disse kjøpes isolert? Hva med alle de tingene i verden som det hefter bruksbegrensninger på? Hvem skal håndheve dette? Vi har allerede rundt 26-27 tusen tvangssalg årlig i Norge, gjennomført med namsmann og politimyndighet, i tillegg til domstolsressurser, er disse kostnadene en del av det Sterri tar i betraktning? Hvis jeg nekter å gi fra meg det som ligger ute på det frie markedet, skal politiet ta det fra meg? Hvor mye vold, tvang og makt skal man kunne bruke? Skal nødvendige goder som for eksempel en bil til transportasjon være unntatt? Hvis jeg mister muligheten til å gjennomføre f. eks. et arbeidsoppdrag fordi bilen min er tvangssolgt, skal jeg eller den som kjøpte det være erstaningsansvarlig? Hvis jeg registrerer eiendommen min i et annet land (noe som for eksempel er lovlig med fly, båter eller fordringer osv.) er det lovlig? Hvordan unngår man den unektelige race-to-the-bottom effekten noe slikt vil sørge for?
Til monopolproblemet vil nok Sterri innvende at man foreslår anti-monopol-lovgivning som vil medføre at slik monopolisering er umulig. Deriblant foreslår han at det skal være ulovlig å eie mer enn én prosent av hvert selskap innenfor hver industri. Problemet – som går gjennom hele artikkelserien – er at Sterri (og tilsynelatende Posner/Weyl) mangler enhver juridisk forståelse.
For det første kan vi påpeke at forslaget ikke hindrer monopoler. Det forhindrer eierskap sentrert hos få personer innen hver enkelt industri. Dette “forbudet” er fullt mulig å inngå gjennom å simpelthen la noen andre forvalte sin eiendom, opprette juridiske personligheter, og – som man idag gjør for å unngå skatter – lage kompliserte eierskapsstrukturer myndighetene ikke har innsikt i, eller hvis de har innsikt gjennom skattesamarbeid, uansett er umulig å følge til endestasjonen. Forslaget gjør lite annet enn å gjøre De Fire Store, McKinsey, PwC, Deloitte og E/Y til enda mektigere selskaper.
Det Sterri heller ikke forstår er at staten historisk nettopp ikke har arbeidet mot slik monopolisering. Han skriver for eksempel at på “slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet dominerte enorme selskaper, som Rockefellers Standard Oil, U.S. Steel og American Tobacco Company, økonomien. Ved hjelp av en rekke nye lover greide likevel myndighetene å begrense deres markedsmakt”. Vi kan jo stille spørsmålet om hvordan disse kom til makten, og svaret ligger i at myndighetene og loven hjalp de. De største advokatfirmaene stammer nettopp tilbake til denne epoken, da man så begynnelsen på dagens Wall-Street-elite.
Det var heller ikke noen statlig lovgivning som først og fremst tøylet monopolene, men arbeiderbevegelsen som gjorde alt fra å gå til direkte krig mot sine arbeidstagere, til å aksjonere for bedre lønn som gjorde dette. Staten, og politivesenet som ble opprettet ikke lenge før denne epoken, sto i front for å undertrykke disse opprørene gjennom brutale virkemidler. Sterri synes å tro at staten og “markedet” eller den enkelte kapitalist har eksistert i hver sin sfære, når realiteten er at disse til alle tider har vært gjensidige forutsetninger for hverandre.
Skal vi tro Leo Panitch og Sam Gindin sin The Making of Global Capitalism (en kilde som brukes gjennom hele denne teksten), er det nettopp denne impulsen som driver anti-trust-lovgivningen på 20-tallet, ettersom man ser muligheten for å etablere amerikas internasjonale dominans, noe som ikke er mulig med en nasjonal politikk i fritt fall som følge av arbeiderbevegelsen. Dominans hjemme, ekspansjon ute, var policyen, og dette var den primære årsaken til at man også begrenset monopolenes makt. Det handlet ikke om å gjøre “markedene” bedre, men å få kontroll på de enorme mengdene makt som ligger i kapitalistklassen – ikke den enkelte kapitalist – sine hender.
Og dette er det mest grunnleggende naive ved Sterris og bokas forslag. De synes å tro at staten eksisterer for å begrense markedsmakt, men av en eller annen grunn ikke klarer å gjøre det. Vi trenger bare noen “enkle løsninger” som er “radikale” (uten å egentlig endre noe grunnleggende, og innebære masse merkelige praktiske problemer) så kan problemene i verden løses. Men det er ikke poenget. Staten er ikke vår venn, den er investert i å holde sosial orden og å fremme kapitalistklassens interesser, samt å bevare sin egen makt.
Dersom staten skal kunne brukes som et verktøy for å bedre verden må vi akseptere at den først og fremst springer ut av disse behovene, og har innrettet majoriteten av det den gjør for å oppnå slike mål. Først da kan vi forstå at for eksempel The New Deal som Sterri skriver varmt om først kan skapes i en situasjon der kapitalmakten begrenses av en radikal arbeiderbevegelse som truer den sosiale ordenen og de nasjonale kapitalinteressene i så stor grad at staten ikke ser noe annet alternativ enn å gi etter (og da ser vi bort fra at det historisk alltid har vært minst 30-40 år med blodig politisk kamp for å komme til det stadiet).
Ved å ignorere statens klassekarakter blir dermed Sterris første og fremste problem at alle løsningene er fullstendig urealistiske.
Det vi trenger er ikke radikale markeder, men en radikal befolkning som tar kontroll tilbake fra en liten elite med nesten ubegrenset global makt. Da må vi ta makt vekk fra både stat og kapital, og inntil man tar samspillet mellom disse inn over seg forblir alle forslag både virkelighetsfjerne og uradikalt.
erdet 