Kuttene for å slippe å sikre folks rettigheter fortsetter. Men som alltid, er de gjemt bort.
Velferdsstaten eroderer. Alle som kjenner noen som trenger den, vet det. Det handler ikke om at nordmenn blir stadig grådigere, eller vil ha stadig mer, men at systemet – for eksempel NAV – simpelthen ikke lenger eksisterer for å hjelpe folk, men for å “få de ut i arbeid”. Premisset er selvfølgelig latterlig – kjenner du noen på NAV er sannsynligheten stor for at vedkommende ønsker seg en jobb. Realiteten er at man ikke får en jobb, og om man gjør det, er den for dårlig lønnet til å dekke utgiftene og usikker.
Måten vi har innrettet økonomien vår på gjør at det simpelthen er umulig å forvente at alle er i arbeid. Det er et uoppnåelig mål, markedsøkonomien behøver, i den erkeliberalistiske økonomen Milton Friedmans ord, en “naturlig arbeidsløshetsrate”. Samtidig brukes det – gang på gang – som en måte å rettferdiggjøre skattekutt på den ene siden (bedrifter skaper arbeidsplasser), og velferdskutt på den andre (folk må ut i arbeid).
Vi fikk veldig mange rettigheter i perioden fagbevegelsen var på sitt sterkeste (altså fra etterkrigstiden og frem til 70- og 80- tallet.) Å opprettholde disse rettighetene, dagpenger, sykepenger, pensjon og så videre, er kostbart. Enda mer kostbart er det for de politiske partiene som vil fjerne de fullstendig. Derfor skjer aldri dette. Man fjerner aldri rettighetene, man bare truer med det (som at Høyre vil fjerne sykelønna).
Mens stormen går rundt sykelønna, gjør man de virkelig store inngrepene. Helt siden NAV besto av fire forskjellige organer, med hvert sitt område, har systemet blitt endret på en uendelig mengde måter. Eksempelvis sluttet NAV å ha rollen som vikarbyråene idag har, da man opphevet sysselsettingsloven på 90-tallet. Heller enn at vi som samfunn får personer ut i vikarstillinger, er det private selskaper med et sterkt profittmotiv, som gjør det. NAV skaffet folk jobb, bemanningsbyråene skaffer seg selv penger.
I tillegg skjer det, nesten ved hvert eneste statsbudsjett, store inngrep i budsjettene til etatene. Jurister, en av de mektigste profesjonene i Norge, skaffer mye oppmerksomhet rundt store kutt i domstolene. Kriminalomsorgen får mindre, diverse småordninger som kontor for voldsoffererstatning enda mindre, og de kontinuerlige kuttene i kommunenes budsjetter (og dermed mulighet til å tilby gode kommunale tjenester), rammer de fleste velferdstjenestene. Disse kuttene har pågått lenge, og jo mindre budsjett, jo hardere rammer kuttene.
Samtidig vokser enkelte deler av offentlig sektor enormt, som mellomledere og administrasjon i universitets- og høyskolesektoren, og administrasjonen til for eksempel politiet. Disse er eksempler på at målstyring skaper mer byråkrati, men det samme skjer også der kuttene inntreffer. En kommune må fortsatt levere måltall (som forutsetter arbeidskraft, og kostnader), selv om de får kutt, og får ingen økning i budsjettene for å endre på dette.
Deretter kommer en rekke omorganiseringer, små endringer i forskrifter, instrukser og andre regelverk, manglende KPI-justeringer og jeg kan fortsette i det uendelige. På papiret er få, eller ingen av våre rettigheter berørt. I skranken på NAV, kontoret til rektor eller senga på sykehjemmet derimot, er det åpenbart at noe er annerledes.
Men problemet er at det er helt umulig å gi hele bildet, og å mobilisere. Det kan godt være – det er nok sannsynlig – at jeg har bommet opp til flere ganger på beskrivelsen av hva som har skjedd i offentlig sektor. Det er samtidig ett av poengene: Skulle jeg klart å skrive noe som var etterrettelig og grundig om denne utviklingen som så mange (meg selv inkludert) ser i sitt daglige liv måtte jeg dedikert ikke bare en doktorgrad, men en hel karriere til å gjøre det. Den måtte vært tverrfaglig – jeg måtte kunne juss, økonomi, regnskapsføring, administrasjonsvitenskap, sosiologi, sosionomi, sosialantropoligi, og selv da ville jeg nok aldri klart å gi et dekkende og beskrivende bilde.
Likevel er det soleklart at disse kuttene kommer og de kommer hvert statsbudsjett, og gjerne rammer de en liten, politisk svak, gruppe. Denne gangen ble skattebegrensningen for de med vedvarende lav inntekt fjernet.
Rettighetene eroderes. De eroderes ikke for å få folk ut i arbeid. Det vet vi hvordan vi gjør – løft folk ut av fattigdom, gi de gode utdanningsmuligheter, nettverk, og ikke minst tilgang på en arbeidsplass. Men eroderes, det gjør de.
erdet 