Steinar Juel kjører videre med spekulasjon over Rødts manglende vilje til å konkretisere planen for overgangen til et sosialistisk. Han bør passe seg, for plutselig får han det han ber om.
Sosialismen, med bakgrunn i den marxistiske analyse av samfunnet, har støtt på noen hindringer. For å si det mildt. Alt fra Russlands og Kinas autoritære diktaturer til Latin-Amerikas manglende evne til å stå imot amerikansk utenrikspolitikk eller i det norske tilfellet: arbeiderpartiets aksept av kapitalismen. En marxistisk analyse er en strukturell analyse, altså er svaret på spørsmålet om hvorfor Russland eller Kina endte som de gjorde, hvorfor Latin-Amerikanske land endte som de gjorde, eller hvorfor sosialdemokratiet endte som det gjorde, ikke et spørsmål om enkeltpersoner, ideer eller tilfeldigheter, men om de strukturelle (og i marxismens tilfelle: materielle) forholdene som lå til grunn for utviklingen.
Det finnes ikke noe enkelt svar på hvorfor revolusjonen i 1917 gikk som den gikk, men man kan peke på mange ting: For mye autoritet i partiet, manglende vilje og evne til å endre byråkratiske institusjoner, den manglende industrielle revolusjonen forut for revolusjonen, imperialistisk innblanding, overforenklet analyse av revolusjonens progresjon som gjorde at nødvendige reformer ikke ble gjennomført, og så
På sosialdemokratiets side kan vi peke på at man sentrerte for mye makt i hendene på noen få i fagbevegelsen, og at industriarbeiderne ble (naturlig nok) ens største, men deretter eneste, kilde til makt – en lite effektiv makt når disse så seg fornøyd med sosialdemokratiet. I tillegg kom det generelle problemet alle som tar over en kapitalistisk stat møter: Staten må drives i kapitalens favør, hvis ikke faller skatteinntekter, arbeidsplasser forsvinner og folket kaster en på dør. Utviklingen til å bli et kapitalvennlig parti som Ap er idag, er strak kjøring derifra.
Begge disse strukturelle forklaringene er svært overforenklede, mer illustrasjoner enn eksempler, men de skisserer noen av problemene en sosialistisk revolusjon står overfor selv i de tilfeller man faktisk kommer til makta. Når sosialister derfor skal vurdere spørsmålet om fremtidig revolusjon, er disse strukturelle hindringene noen av de uendelig mange som må overvinnes.
En lærdom mange (men ikke alle) har observert, er den demokratiske vendingen. Denne stammer fra lærdommene man gjorde i Sovjetunionen, og Rødts andre slagord har blitt en direkte kopi av Polanskis utsagn om at “Sosialisme uten demokrati er ikke sosialisme”. Dette innebærer blant annet at man ikke på samme måte som før lager et program som skal skissere et helt samfunn (noe som uansett ville vært umulig). Et tydelig eksempel på dette er fra den kommunistiske konferansen i Roma 2017, Colletivo C17, sitt manifest som til og med eksplisitt sier at ideen om “programmet” er død, og at all politikk skal utformes basert på allerede etablerte folkelige mobiliseringer som for eksempel sekstimersdagen, fagbevegelse, arbeiderstyrte bedrifter og kampen mot klimaendringene og erfaringer man gjør seg underveis.
I motsatt ende har man også sett begrensningene i sosialdemokratiets statsstyrte økonomi. Uten reell demokratisering også på arbeidsplassen sliter de fleste med å egentlig føle eierskap til vår felles eiendom (som for eksempel Margareth Thatcher kunne bruke i sin tid til å appellere til muligheten for aksjeeierskap), men ikke minst endrer man ikke det grunnleggende udemokratiske hirearkiet på arbeidsplassen eller den mest direkte utnyttinga av arbeidskraften fra eierklassens side. På denne måten ender man opp med å egentlig bare være et sosialdemokrati som driver fornuftig næringspolitikk, eller sagt annerledes, man driver kapitalismen bedre enn kapitalistene. En slik forvitring av det sosialistiske prosjekt er langt bedre enn det autoritære alternativet, men det er like fullt en forvitring av det sosialistiske prosjekt.
Denne spagaten mellom tannløst sosialdemokrati og kommunistisk diktatur er en vanskelig spagat å stå i. En av de viktigste grepene ethvert sosialistisk parti kan ta, er å nettopp være ydmyke overfor den utfordringen denne spagaten utgjør. Det innebærer også å være usikker: Å ikke ha grandiose planer som skal velte det ekstremt komplekse systemet av sosiale relasjoner kapitalismen utgjør, men å heller gjøre som alle andre partier: Ta det valg for valg, periode for periode, og ikke være redd for å endre kurs dersom det går feil vei.
Å ønske seg et sosialistisk parti med et utpenslet program for det nye samfunnet og klare ideer om hvordan de skal endre verden, er å ønske seg tilbake til leninismen. Å ønske seg et sosialistisk parti som ikke klart uttrykker, og arbeider for sosialismen basert på en tydelig teoretisk forståelse, er nærmere det Juel vil ha, men det er samtidig noe sosialister overhodet ikke vil ha. Det kan tyde på at velgerne ikke er helt uenige heller.
Det siste alternativet er å gi opp, og akseptere at historien stoppet ved kapitalismen. Det er bare tull.
erdet 