Klimadommen: En stengt dør?

17 sider ut i Oslo tingretts dom i klimasøksmålet så det ut til at døren var åpnet på gløtt for miljøorganisasjonene. Så ble den slengt igjen med full kraft. Deretter ble den låst. Kan den åpnes igjen?

Av Marius Mikkel Kjølstad og Tarjei Ellingsen Røsvoll

1. Innledning

I dag ble det klart at Greenpeace og Natur og Ungdom anker dommen fra Oslo tingrett i klimasøksmålet direkte inn for Høyesterett. Tingretten kom som kjent til at Regjeringens vedtak om å tildele lete- og utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde ikke strider mot retten til et sunt miljø i Grunnloven § 112.

Det er gledelig at dommen ankes, slik at Høyesterett kan avklare nærmere hvilke rammer § 112 setter for myndighetens handlingsrom. I ankerunden blir det, slik vi ser det, flere viktige punkter som må løftes frem og drøftes mer nærgående av Høyesterett.

Gode analyser av dommen er allerede skrevet av en rekke fagfolk og kommentarer. Vårt siktemål er å forsøke å gå litt dypere inn i den konkrete rettsanvendelsen. Vi skal forsøke å foreta et (på ingen måte ikke uttømmende) nærstudium av rettens argumentasjon om noen av de viktigste problemstillingene. For mer overordnede perspektiver på dommen henviser vi til listen over videre lesning nederst i teksten, samt til podkasten fra Rettspolitisk Forening Bergen sin panelsamtale om emnet med professorene Jan Fridthjof Bernt og Jørn Øyrehagen Sunde.

Vårt overordnede syn på dommen er todelt. At retten kom til at § 112 er en rettighetsbestemmelse var selvsagt viktig, og vi mener i tillegg at rettens generelle forståelse av § 112 var forstandig. Dette skal vi gjøre nærmere rede for i punkt 2, der vi ser på rettens tilnærming til forholdet mellom § 112 første og tredje ledd. Det som imidlertid er nedslående ved dommen, er måten retten har operasjonalisert sin vurdering på. Her skal vi først se på argumentasjonen om hvorvidt internasjonale utslipp er relevante å ta i betraktning (punkt 3) og deretter spørsmålet om prøvingsintensitet – hvor langt domstolene bør gå i å overprøve de øvrige statsmaktenes vurderinger (punkt 4). På disse punktene mener vi at retten langt på vei slår beina under sin generelle tolkning av § 112.

2 En rett til tiltak? Spørsmålet om forholdet mellom § 112 første og tredje ledd

Oslo tingrett slo fast at § 112 er en rettighetsbestemmelse som kan påberopes for en domstol, og ikke bare en politisk programerklæring uten rettslig forpliktende innhold for statens myndigheter. Ut i fra bestemmelsens ordlyd og forarbeider fremsto egentlig dette som ganske klart på forhånd. Det som derimot er et mer åpent spørsmål ut i fra rettskildene – og hvor det derfor må antas å være et visst rom for ulike tilnærminger – er hva rettigheten nærmere bestemt går ut på.

Her resonnerte retten på følgende måte (se dommens side 17 og 18):

«(…) [R]etten (…) anser det som åpenbart at Grunnloven § 112 ikke kan påberopes ved ethvert inngrep som har en negativ konsekvens for miljøet, noe som kan uttrykkes slik at rettigheten bare inntrer ved inngrep av et visst av omfang, eller sagt annerledes; det må overstige en viss terskel.

Rettigheten etter § 112 første ledd må ses i sammenheng med tredje ledd. En slik forståelse er i samsvar med miljøorganisasjonenes anførsel og også i samsvar med det statens subsidiært har gjort gjeldende. (…) Dette betyr altså at et vedtak som det aktuelle ikke er forbudt dersom tiltaksplikten etter § 112 tredje ledd er oppfylt. (…)

For at et tiltak skal oppfylle plikten etter § 112 tredje ledd, må det være adekvat og nødvendig. (…)  Som det fremgår ovenfor kan § 112 ikke påberopes ved ethvert inngrep. Det er bare inngrep over en viss terskel som aktualiserer bestemmelsen. Sammenhengen mellom § 112 første og tredje ledd tilsier således at tiltakene etter tredje ledd må bringe inngrepet «ned til» den tillatte terskel.»

Dette kan oppsummeres slik:

  1. Man må vurdere om det i det hele tatt foreligger et inngrep etter § 112 første ledd. Aktiviteter som har mindre alvorlige klima- eller miljømessige konsekvenser, vil være utenfor bestemmelsens virkeområde.
  2. Dersom det foreligger et inngrep, må man vurdere om myndighetene har iverksatt avbøtende tiltak etter tredje ledd som gjør inngrepet akseptabelt.

Spørsmålet vi da må stille oss, i lys av at bestemmelsen på dette punktet fortsatt er i sin støpeskje, er følgende: Er dette en fornuftig og hensiktsmessig tilnærming til § 112 som rettighetsbestemmelse?

Både Hans Petter Graver og Jørn Øyrehagen Sunde har kritisert den koblingen retten gjør mellom § 112 første og tredje ledd. Graver mener at det «svikter i logikken» på dette punktet, og skriver følgende:

«Slik retten utlegger bestemmelsen innebærer den individuelle retten ikke annet enn at staten iverksetter tiltak. Men det er jo ikke det bestemmelsen sier, retten og tiltaksplikten er uavhengig av hverandre.»

Sunde sin kritikk går først og fremst på at koblingen mellom første og tredje ledd får retten til å trekke en feilslutning om prøvingsintensiteten ut i fra uttalelser i Lønning-utvalgets rapport (se nærmere om prøvingsintensitet i punkt 4). Retten brukte nemlig uttalelser fra Lønning-utvalget om tiltaksplikten etter tredje ledd til å legge terskelen for domstolsprøving høyt.

For å starte med Sundes kritikk, er den velfundert. Det Lønning-utvalget synes å uttale seg om på side 246 i sin rapport er det man kan kalle for den generelle, positive tiltaksplikten etter § 112 tredje ledd. Det er klart at når det gjelder myndighetenes generelle klima- og miljøtiltak, så kan ikke domstolene gå inn og overprøve disse i noen særlig grad. Det søksmålet derimot dreier seg om er det negative vernet i § 112 – altså hva myndighetene må avstå fra å gjøre. Ettersom det ikke var dette Lønning-utvalget uttalte seg om i den passusen retten siterer på side 20, blir rettens slutning feil.

Gravers kritikk er også i og for seg berettiget, men problemet han peker på gjelder først og fremst hvordan retten konkret operasjonaliserer sin vurdering. Det skal vi komme tilbake til under punkt 3 om hvorvidt internasjonale utslipp skal trekkes inn i vurderingen.

Prinsipielt sett mener vi imidlertid at det kan være gode grunner til å se første ledd og tredje ledd i sammenheng, slik retten gjør. Mer presist kan man spørre seg om ikke tredje ledd har en dobbeltfunksjon: At tredje ledd både gir uttrykk for en positiv tiltaksplikt og samtidig er relevant når det negative vernet etter § 112 første ledd skal fastlegges. På et debattmøte i regi av Klimasøksmål Arktis etter at dommen falt uttalte Cathrine Hambro, miljøorganisasjonenes advokat, at det må være en sammenheng mellom bestemmelsens første og tredje ledd. Vi er enige i dette, og mener det er flere gode grunner til at rettighetsvernet i § 112 ses på som en sammenheng mellom første og tredje ledd:

  1. For det første vil en slik to-trinns-vurdering ha visse likhetstrekk med den vurderingen man gjør etter flere av menneskerettighetsbestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og Grunnloven. Her er det vanlig at man først vurderer om det foreligger et inngrep – for eksempel i ytringsfriheten – og deretter om vilkårene for et lovlig inngrep er oppfylt. Dette er en fremgangsmåte norske jurister er godt kjent med. Fordelen vil dermed være at vurderingsmønsteret fremstår som kjent, og at § 112 ikke blir et rettslig fremmedelement der man må utvikle et nytt «språk». Tvert om, det vil være noe norske jurister er godt kjent med, ikke bare fra EMK, men også fra forvaltningsretten mer generelt.
  2. For det andre vil en fremgangsmåte som er sammenfallende med tilnærmingen etter EMK og andre rettighetsbestemmelser i Grunnloven kunne bidra til at man får en reell mulighet for domstolsoverprøving. Det er kjent at enkelte mener at § 112 har preg av å være en ØSK-rettighet, som først og fremst gir uttrykk for politiske målsetninger. Å knytte § 112 opp mot vurderingsmønsteret for mer «klassiske» menneskerettigheter vil kunne gi bestemmelsen større rettslig gjennomslagskraft.
  3. For det tredje er denne måten å resonnere på felleseuropeisk som følge av EMKs påvirkning på nasjonale rettskulturer. Å ha et felleseuropeisk «språk» for konstitusjonelle miljørettigheter vil kunne gjøre det enklere å trekke veksler på erfaringer mellom land. Klimasøksmål er en internasjonal trend, og om man i ett land får en progressiv avgjørelse, vil det være lettere å bruke erfaringene i andre land dersom rettighetsbestemmelsene har likhetstrekk.
  4. For det fjerde vil alternativet til en kobling mellom første og tredje ledd være at man må se første ledd helt isolert. Det vil trolig innebære at terskelen for hva som anses som et inngrep blir svært høy. Etter vårt syn er det mer hensiktsmessig med en lavere terskel, for da skyver man argumentasjonsbyrden over på staten for å påvise hvilke avbøtende tiltak som er satt i verk.

Disse fire argumentene gjør at vi stiller oss positive til rettens generelle forståelse av § 112. Problemet med dommen er imidlertid at det går galt når rettigheten skal operasjonaliseres: både spørsmålet om internasjonale utslipp skal regnes med og spørsmålet om prøvingsintensitet lider av en del uholdbare argumenter, som vi nå skal gå videre til å se nærmere på.

3 Spørsmålet om internasjonale utslipp skal regnes med

3.1 Rettens argumentasjon

Som det fremgår av punkt 2 ovenfor mente retten at tiltak etter tredje ledd må bringe inngrepet «ned til» en tillatt terskel. Et av flere avgjørende spørsmål blir da hvordan man skal måle inngrepets negative virkninger. Som kjent, etter mye omtale i mediene, mente retten at utslipp som skjer i utlandet – når oljen og gassen forbrennes – ikke skal trekkes inn i vurderingen. Om man ser for seg rettens vurdering etter § 112 som en balansetest, vil det si at disse utslippene ikke legges i «minus-skålen», og at staten dermed slipper å legge like mange avbøtende tiltak i «pluss-skålen» for å oppnå likevekt. Dersom rettens forståelse blir stående, er det vanskelig å se for seg at § 112 vil ha noen særlig betydning som klimabestemmelse, og at den eventuelt «bare» vil bli en miljøbestemmelse.

Retten bygger på fire argumenter når den tar stilling til om utslipp fra olje og gass i utlandet skal regnes med.

For det første viser retten til sammenhengen mellom første og tredje ledd. Som nevnt ovenfor mener vi det ikke er koblingen mellom disse leddene i seg selv som er problemet. Derimot går det «galt» når retten skal operasjonalisere vurderingen. Her bygger retten på en grov og rettslig sett uholdbar feilslutning fra utgangspunktet om sammenhengen mellom første og tredje ledd når den skal ta stilling til betydningen av internasjonale klimagassutslipp. Det retten gjør er å slutte i «feil» retning, ved å si at dersom tiltaksplikten ikke er mulig å overholde – så kan ikke inngrepet være et brudd på §112. Graver påpeker hvor merkelig denne tolkningen blir i sin tekst i Morgenbladet: Hvis man har utslipp i en fjord, og dette medfører skade man ikke kan bøte på, så vil rettens tilnærming medføre at rettigheten ikke gjelder.

Graver mener derfor som nevnt at man ikke kan se leddene i sammenheng. Vi er overordnet sett enige i kritikken, men har altså en motsatt innfallsvinkel: Det er nettopp av denne grunnen man se leddene i sammenheng, men man må også ta konsekvensen av dette når man skal anvende rettighetsbestemmelsen konkret. Dersom det er slik at inngrepet overstiger terskelen for inngrep etter første ledd, og tiltak for å bøte på dette ikke er mulig, så vil det bety at rettigheten er brutt og at inngrepet ikke er lovlig.

Hvor uholdbar rettens argumentasjon er kan illustreres med en analogi: Etter EMDs praksis om hemmelig overvåkning vil det være et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen hvorvidt man har betryggende kontrollmekanismer som kan motvirke vilkårlig maktmisbruk. Dette kan man omtale som avbøtende tiltak – akkurat slik Oslo tingrett legger opp til at avbøtende tiltak etter § 112 tredje ledd må trekkes inn. Hvis man i saker etter EMK artikkel 8 skulle resonnert tilsvarende som Oslo tingrett gjør, ville man kommet til at det ikke forelå en krenkelse av retten til privatliv dersom det ikke var praktisk mulig for myndighetene å iverksette kontrollmekanismer!

For det andre viser retten til forholdet mellom første ledd og andre ledd. Andre ledd – utredningsplikten – gir borgerne rett til kunnskap om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter første ledd. Retten argumenterte med at myndighetene ikke har en plikt til å utrede virkningen av CO2-utslipp av eksportert olje og gass, og at sammenhengen mellom første og andre ledd dermed talte mot å regne inn utslipp som skjer i utlandet. Det kan for øvrig påpekes at dette, oss bekjent, ikke er et avgjort spørsmål. Det kan godt hende man må si at noen utslipp i utlandet må utredes før de skjer. Som regjeringsadvokaten argumenterte med driver staten flere tiltak i form av regnskogvern i Sør-Amerika, tiltak som da ble utredet.

Uansett: Gitt et premiss om at en slik plikt ikke foreligger, er argumentet i og for seg logisk holdbart, men allikevel ikke en nødvendig slutning. Det er noe spesielt at en prosessuell rettighet – retten til kunnskap – skal definere innholdet i en materiell rettighet. En mer logisk slutning ville vært at det er den prosessuelle rettigheten som må fortolkes i lys av den materielle.  Og en må vel anta at rettighetssubjektene – folket – heller vil ha en sterk materiell rettighet og en noe svakere prosessuelle rettigheter enn omvendt.

For det tredje argumenterer retten med det folkerettslige systemet med byrdefordeling mellom stater. Også på dette punktet har retten i og for seg helt rett, for etter for eksempel Paris-avtalen er det slik at hver stat er ansvarlig for utslipp som skjer på vedkommende stats territorium. Rettens innfallsvinkel er allikevel ikke helt treffende, og her er det tilstrekkelig å vise til Gravers analyse i Morgenbladet:

Retten hoppet med dette bukk over at det som saken dreide seg om ikke var virkningene av utslipp fra forbrenning av olje og gass, men virkningene av å ta ytterligere olje og gass opp fra havbunnen. Tar man olje og gass opp fra de reservoarer hvor det ligger lagret, vil det føre til utslipp av CO2 til atmosfæren. Disse utslippene vil være en direkte følge av vedtak truffet av norske myndigheter og av handlinger utført i Norge, uavhengig av hvem som brenner oljen og gassen og hvor dette skjer. 
[…]
Akkurat som hvert lands ansvar er begrenset til tiltak for å redusere egen etterspørsel og bruk som fører til utslipp, har hvert land ansvar for egne tiltak som kan redusere tilbudet av stoffer som fører til utslipp. 

For det fjerde avviser retten saksøkernes argument om solidaritetsprinsippet. Saksøkerne hadde vist til en uttalelse om solidaritetsprinsippet i juridisk litteratur, men retten nøyde seg med å påpeke at sitatet gjaldt forholdet mellom generasjoner, og ikke land. Dette er også en noe spesiell argumentasjon, fordi argumentet fra saksøkerne neppe primært har dreid seg om ansvarsbyrden for utslipp mellom ulike land. Anførselen kan like godt forstås nettopp slik retten gjør det – at den gjelder overfor kommende generasjoner – og i så fall må man vurdere nærmere om dette er et rettslig relevant vurderingsmoment eller ikke.

Retten foretar også et vanlig feilgrep flere steder i dommen, som er å tolke ut i fra hvilken subsumsjon retten ønsker å foreta. Det tydeligste eksempelet på dette er når retten på side 18 skriver, i relasjon til hvorvidt man skal regne utslipp i utlandet, følgende: «Etter det retten forstår vil slike tiltak [utslippsreduserende tiltak] ikke vil være tilgjengelige for norske myndigheter ved utslipp fra virksomheter i utlandet.» Dommeren tar dette til inntekt for at utlandsutslipp ikke skal medregnes. Dette argumentet dreier seg om det prinsipielle spørsmålet om hvordan bestemmelsen skal tolkes, og hva som måtte være mulig for norske myndigheter å avbøte i denne konkrete saken, kan derfor ikke være relevant. Det kan jo for øvrig vises til at regjeringsadvokaten, i følge advokat Hambro som uttalte seg på et debattmøte i regi av Klimasøksmål Arktis, i sin fremleggelse av saken vektla det «tiltak» norske myndigheter gjorde i form av å subsidiere regnskogsvedlikehold i Sør-Amerika, som nettopp er et internasjonalt «tiltak» som kan redusere det totale CO2-nivået i verden.

3.2 Klimagrenser og juridiske grenser

Som vi har vist ovenfor i punkt 3.1, er rettens argumentasjon om utslipp i utlandet ikke helt overbevisende fra et juridisk ståsted. Det viktigste argumentet her er imidlertid det helt banale poenget retten ikke nevner, og som gjør at dommen fra et klimafaglig ståsted fremstår som absurd, nemlig at det er uten betydning for den negative klimapåvirkningen hvor utslippene skjer.

I en eventuell ankerunde er det viktig å få dette poenget klart frem. Men det ligger en viss fare her, som man må være oppmerksom på, slik at man sikrer at argumentet blir korrekt forstått. Ofte bruker man uttrykk som at klimaproblemet er globalt, og at klimautslipp ikke kjenner noen grenser. Det kan imidlertid være at formuleringer som dette er egnet til å villede og virke mot sin hensikt. For i jussen er det nemlig slik at menneskerettigheter kjenner noen grenser. Den tradisjonelle menneskerettsdoktrinen går ut på at statene som en klar hovedregel kun har ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene på eget territorium. Fra et juridisk ståsted er nok det tryggeste å legge det samme til grunn for § 112.

Derfor er det etter vårt syn viktig å understreke det helt banale: klimautslipp i utlandet som fører til økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren har negative virkninger her i Norge. Det er irrelevant for rettighetssubjektene – norske borgere – hvor utslippene skjer. Skulle en forfulgt rettens argumentasjon, ville utslippene måtte regnes inn dersom all olje og gass ble forbrent på norsk territorium. Men da er det jo like naturlig ut i fra et rettighetsperspektiv at utslippene like fullt er relevante når de skjer i andre stater, fordi konsekvensene for rettighetssubjektene er akkurat de samme. Alt annet blir ren formalisme.

(I parentes bemerket er det, nettopp på grunn av menneskerettighetens jurisdiksjonsprinsipp, ikke sikkert at det er så hensiktsmessig å trekke paralleller til korrupsjon begått i utlandet og eksport av våpen, som har negative konsekvenser i andre land – dette er nettopp ting som ikke går ut over norske rettssubjekter.)

Dette må på ingen måte forstås som at vi avviser prinsipper om internasjonal byrdefordeling og solidaritet, eller at vi underspiller klimakrisens globale karakter. Det vi er opptatt av er at man må tilpasse argumentasjonen til den konkrete rettslige konteksten, for det er rettsreglene som trekker opp rammene for hvilke argumenter som er relevante og ikke. Og da er det viktig at man får tydelig og klart frem de sentrale poengene.

4 Spørsmålet om prøvingsintensitet

Rettigheters effektivitet avhenger langt på vei av om de kan håndheves av domstoler. Men i tillegg til spørsmålet om rettighetene kan håndheves, er det av stor betydning i hvor stor grad domstolene vil foreta en selvstendig vurdering av om rettigheten er brutt. Dette omtaler man gjerne som spørsmålet om prøvingsintensitet. Spørsmålet kan muligens fremstå som litt juridisk-teknisk, men det er av helt avgjørende betydning for hvilken gjennomslagskraft § 112 skal ha. På dette punktet har vi to kritiske innvendinger til dommen:

For det første har retten få prinsipielle betraktninger om spørsmålet. Som tidligere nevnt trekker den en feilslutning fra Lønning-utvalgets rapport, men ellers er den taus om spørsmålet. Dette er spesielt, både fordi spørsmålet som nevnt er av avgjørende betydning i saken og fordi dette er en lære som er helt grunnleggende i norsk statsrett. Tradisjonelt har man, i tråd med Kløfta-dommen (Rt. 1976 s. 1), grovt sett sondret mellom prøvingsintensiteten for institusjonelle spørsmål, for spørsmål om enkeltmenneskets personlige frihet eller sikkerhet og for spørsmål om økonomiske rettigheter. I den førstnevnte typen saker skal retten være tilbakeholden med å overprøve de øvrige statsmaktenes vurderinger. I saker om den personlige frihet eller sikkerhet skal prøvingsintensiteten være betydelig, mens saker om økonomiske rettigheter kommer i en mellomstilling. Dette utgangspunktet har riktig nok blitt noe modifisert med årenes løp, men retten gjør uansett ikke et forsøk på å plassere klimasøksmål inn i denne modellen eller si noe generelt om prøvingsintensiteten.

For det andre er rettens konkrete vurdering av spørsmålet oppsiktsvekkende. Etter å ha gått gjennom et par debatter i Stortinget skriver retten på side 25: «Slik retten ser det kan det etter dette hevdes at Stortingets vurdering i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere at tiltaksplikten er oppfylt» (uthevet her). Skal man ta retten på ordet her mener den at den ikke har kompetanse til å overprøve Stortingets vurderinger – også når de debattene det er referert til ikke dreier seg om grunnlovsmessigheten av petroleumsvirksomheten. Med rettens tilnærming oppheves i realiteten § 112 som rettighetsbestemmelse.

Rettens vurdering ville hatt gode grunner for seg dersom den hadde vurdert den ene siden av tredje ledd, nemlig den politiske programerklæringen. Men det saken på dette punktet dreier seg om er som nevnt tredje ledd som «inngrepshjemmel» for første ledd. Det må være åpenbart at Stortinget ikke alene kan bestemme hvorvidt vilkårene til en inngrepshjemmel er oppfylte.

Retten går allikevel videre til å foreta en slags vurdering: «[e]n konkret vurdering av de tiltak staten har vist til gir imidlertid også grunnlag for å fastslå at dette [at tiltaksplikten er oppfylt].» Den «konkrete vurderingen» gjør retten på ett avsnitt, og nøyer seg med å vise til CO2-avgift, nasjonalt kvotesystem og forbud mot fakling. Det foreligger ingen selvstendig prøving av om disse tiltakene er tilstrekkelige for å oppveie for de negative klimaeffektene. Hvorvidt tiltakene fra et rettslig ståsted faktisk er tilstrekkelige er ikke det avgjørende her, men heller måten vurderingen (ikke) foretas på fra rettens side. Her må man kunne kreve en vurdering som tar utgangspunkt i bevismateriale om naturvitenskapelige forhold og den påviste effekten av de nevnte tiltakene.

Det kan også påpekes en mangel i konsekvens med hensyn til rettens argumentasjon. På den ene siden uttaler retten på side 27 at miljøorganisasjonenes anførsler om diverse skader på miljø i et helhetlig/langsiktig perspektiv er «mulige konsekvenser av Vedtaket som er for fjerntliggende (vår uth.) i forhold til den risiko som er relevant å vurdere, og dels beror på problemstillingene på sammensatte vurderinger (…)». Dette blir jo i realiteten et spørsmål dels om prøvingsintensitet, og dels et spørsmål om adekvans i årsakssammenheng. På side 26 har imidlertid retten vektlagt to tiltak som «er relevante fordi mulige i utslipp i forbindelse med produksjon på en eller flere av de aktuelle blokkene ligger 10 til 15 år frem i tid.» Dersom konkrete miljøskader som skjer andre steder i verden eller er litt vanskelige å finne frem til det konkrete innholdet i, ikke skal være relevante, må det nesten også være slik at en mulig miljøgevinst av tiltak som først gir miljøgevinst – og dette er usikkert – om 10 til 15 år, også er for fjerntliggende til at disse kan vektlegges.

5 Oppsummering

Ved å avvise klimagassutslipp som skjer i utlandet som irrelevante, slengte retten igjen den døren den så vidt hadde åpnet på gløtt for miljøorganisasjonene. Med tilnærmingen til prøvingsintensitet ble døren låst. Derfor bør dommen etter vårt syn ankes. Det er langt fra sikkert at man vil vinne frem med en anke, men for senere søksmål er det viktig at disse delene av dommen – som vi altså mener er mildt sagt diskutable fra et rettslig ståsted – ikke blir stående.

Grunnloven § 112 er, som de fleste andre menneskerettighetsbestemmelser, knapt utformet, og må derfor i stor grad få sitt nærmere innhold utviklet gjennom rettspraksis og juridisk litteratur. Det er allerede skrevet en del om bestemmelsen i litteraturen, men dommen fra Oslo tingrett illustrerer hvorfor utvikling gjennom rettspraksis er avgjørende: når bestemmelsen blir anvendt på et konkret faktum, kommer det tydeligere frem hvilke spesifikke tolkningsspørsmål som oppstår og som må få sin avklaring. De standpunktene retten har kommet til kan både angripes i en eventuell ankerunde og kritiseres i den akademiske rettsvitenskapen, og slik vil man, steg for steg, fylle bestemmelsen med et konkret innhold.

6 Anbefalt videre lesning

Intervju med Jan Fridthjof Bernt: – Det blir som å si at vi ikke er ansvarlige for skadene om vi sender opp en rakett og den lander i et annet land

Erlend Methi: Ingen grunn til ro

Pål W. Lorentzen: Rettmessig klimasøksmål

Hans Fredrik Marthinussen: Klimapolitikk er nå juss

Intervju med Esmeralda Colombo: Norsk klimasøksmål er del av ein internasjonal trend

Intervju med Jørn Øyrehagen Sunde: Ikkje imponert over klimadommen

 

Advertisements
Klimadommen: En stengt dør?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s