Samtykkeparagraf er en god idé, av flere grunner.

Det siste halvårs voldtektssaker med Hemsedalssaken og nå nylig saken i Bergen har fått meg til å revurdere mitt syn på voldtektsspørsmålet. Tidligere har jeg tenkt at dette i all hovedsak er et spørsmål om ressurser og prioritering fra politi og øvrig rettssystems side. Det synes å kanskje ikke være tilfellet.

For det første har vi fått et åpenbart eksempel på at en samtykkeparagraf ville ledet til domfellelse for noe som klart var en voldtekt. Saken i Bergen innebar en gutt som bla. dro av et voldtektsoffer trusen flere ganger, til tross for at hun både uttrykte og sa muntlig “nei”. At det bestemmende mindretall ikke anså dette som voldtekt er for meg lite annet enn uforståelig. Dersom vi hadde et alternativt vilkår i strl. §291 som sier at seksuell omgang “uten noens samtykke” er voldtekt er det ingen tvil om at subsumsjonen ville vært klar.

Før den misforståelsen kommer på bordet – en samtykkeparagraf snur ikke bevisbyrden. Offeret må fortsatt bevise ut over enhver rimelig tvil at det ikke forelå et samtykke.

Den innsigelsen som står igjen er imidlertid fortsatt vesentlig. Som Ove Vanebo så godt forklarte på Dagsnytt Atten den 25. april vil en samtykkeparagraf medføre en helt annen bevisføring. Man vil måtte presse offeret for hvordan denne har oppført seg, hvilke signaler hen sender, om det var sannsynlig at vedkommende ikke ga sitt samtykke og så videre. Kort forklart vil en slik endring medføre at man heller enn å se på hvordan gjerningsmannen oppfattet eller burde oppfattet situasjonen, ser på offeret, noe som er stikk i strid med et prinsipp om at offeret aldri er medansvarlig for å ha blitt voldtatt.

En kan delvis ivareta dette hensynet ved å ha større støtteapparat for offer både under og etter rettssaken, samt med klare retningslinjer for dommere og forsvarer. Dette er en avveining som bør, og må gjøres, men er i all hovedsak et empirisk spørsmål vedrørende effekten på offeret contra eventuell økning i faktiske voldtekter som blir domfelt på grunn av en slags pedagogisk effekt på dommere og lekdommere. Dette empiriske spørsmålet er vanskelig å besvare, i alle fall i forkant av en eventuell endring.

I tillegg har vi et annet spørsmål som drøftes i bla. Tidsskrift om strafferett 03/2010: nedsubsumsjon. Nedsubsumering i tilfelle voldtektsbestemmelsen vil være når det ikke er mulig å bevise forsett, men det er mulig å bevise grov uaktsomhet og man subsumerer rettspørsmålet under den bestemmelsen i stedet. Ser man på tallene for voldtektssaker siden endringen av voldtektsslovgivningen (inkludert grovt uaktsom voldtekt) ved årtusenskiftet er det ingen endring i økningen domfellelser.

Det vi da må kunne legge til grunn er at vi har like mange domfellelser som tidligere, men nå vet vi også at enkelte av disse er subsumert under grovt uaktsom voldtekt. Dette medfører – grunnet ingen minstestraff – mindre straff i alle tilfellene. At enkelte av disse tilfellene også – i følge faktum – åpenbart burde vært subsumert under forsettlig voldtekt, er også pinlig åpenbart. Jeg skal ikke gå i detalj her, men dommene Rt. 2004 s. 1556, Rt. 2006 s. 471 og LB-2009-131786 er alle klare eksempler på faktum som klart tilsier forsettlig voldtekt (flere er også svært grove voldtekter), men som blir subsumert under grov uaktsomhet.

Det som er noe overraskende er at i alle tre av disse dommene kan det godt tenkes at en samtykkebestemmelse ville medført at de ble subsumert under forsettlig voldtekt. For å ta Rt. 2004 s. 1556 som eksempel er faktum beskrevet slik av Høyesterett:

“Etter alkoholbruk og krangel slo domfelte til den krenkte fleire gonger med knytt hand slik at ho tok til å blø naseblod. Han tok også kvelartak på henne. Svogeren kom då til og spurte gjennom døra om alt var i orden. Domfelte heldt den krenkte over munnen og sa ja til svogeren. Sambuaren vart deretter beden om å vaske seg, og så om å gå inn på soverommet. Lagmannsretten uttala her: ‘Samleiet ble gjennomført ved at fornærmede snudde ryggen til tiltalte, som gjennomførte handlingen mens fornærmede var helt passiv.”

Denne “passiviteten” – hvis man legger til grunn en slags forståelse av voldtekt som noe som må innebære vold – er kanskje av retten tolket dit hen at mannen burde forstått at den tidligere volden har vært trussel nok. Altså at man på grunn av “kravet om vold” ikke ser sammenhengen mellom volden og “passiviteten” direkte. Skulle man imidlertid legge til grunn et krav om samtykke, delvis av pedagogiske og delvis av mer logiske grunner, vil man antageligvis komme til at mannen her helt åpenbart måtte forstå at han ikke har et reelt samtykke og at handlingen er forsettlig.

Denne siste biten er noe mer spekulativ. Jeg tror imidlertid at man ved å innføre en samtykkeparagraf kan gjøre det lettere å se at dette er en voldtekt utført med forsett, og dette vil være et svært vesentlig argument for å innføre en slik paragraf da det vil løse to store problemer med norsk voldtektslovgivning per i dag.

Advertisements
Samtykkeparagraf er en god idé, av flere grunner.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s